Useriøst og uetterrettelig av Kringkastingsrådet

av daglig leder, Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Det vil vi hevde med full tyngde etter å ha hørt på Kringkastingsrådets (K-rådet) behandling, på sitt møte 11.11.04, av Stopp Diskrimineringens klage på et innslag i programmet ”Noen bedre” i NRK1 9.10.04. Merk at klagen og opptak av klagebehandlingen ligger på www.stopdisk.no under aktuelt. Programinnslaget kan høres på NRKs hjemmesider.

Vi reagerer sterkt på den mangel på seriøsitet K-rådet la for dagen i sin debatt om klagen, og stiller oss spørsmålet om hva slags forum dette egentlig er. En ting er at K-rådets konklusjon ikke holder mål faglig sett. Langt verre er det at K-rådet ikke synes å føle seg underlagt de krav som stilles til forsvarlig saksbehandling fra et offentlig forvaltningsorgan. Vi opplevde en latterliggjøring av saken, harselering med begreper og ikke minst utdefinering av klageren; en atferd som kan stå som skoleeksempel på Berit Ås’ sine berømte herskerteknikker. Nedenfor vil vi gi eksempler på dette, men starter med hva saken dreide seg om og K-rådets avgjørelse.

Konkret klaget vi på budskapet og språkbruken i programmet. Fremstillingen bidrar til å segmentere fordommer i befolkningen; det er et mål å ikke være annerledes, klare alt og hvis man bare tror nok, slipper man å ende opp i rullestol (jf. klagen). Programleder bruker begrepet ”krøpling” redaksjonelt, både muntlig i programmet og skriftlig i en kommentarartikkel på NRKs hjemmeside.

I programmet sier programleder Tore Strømøy:

”Da legene så på røntgenbildene forventet dem at gutten var en krøpling”.

I kommentarartikkelen står det:

”Mot alle odds endte ikke NN opp som en krøpling i en rullestol, men som mester på seierspallens øverste trinn.”

Det kan ikke herske tvil om at det er Strømøy og NRK som selv må stå ansvarlig for begrepsbruken her. Likevel finner K-rådet at det er helt greit å bruke begrepet, slik det er gjort. Strømøy selv viste i sin redegjørelse for K-rådet til at familien og en lege hadde brukt begrepet, og dermed måtte det være greit at også han gjorde det. Strømøy har som sitatene over viser, overhodet ikke vist til at noen har sagt ”krøpling”, og det er derfor helt uforståelig hvordan K-rådet kommer til at sammenhengen begrepet er brukt i, legitimerer denne ordbruken.

Siden vi vet at NRK ikke tillater at etniske minoriteter omtales med diverse begreper som man anser for negativt ladet og diskriminerende, stiller vi oss helt uforstående til at K-rådet konkluderer som de gjør. En henvisning til at noen har brukt et begrep selv, legitimerer overhodet ikke at NRK anvender samme ord. Man kan tenke seg for et bråk det ville bli om en journalist omtalte en person som ”en gammel fyllik”, fordi denne personen kanskje har uttalt om seg selv at han er det. Det er ikke uvanlig at folk karakteriserer seg selv med ord som en journalist ikke ville finne på å bruke, med mindre det uttrykkelig fremkommer at det er et sitat fra personen selv.

Medlemmer av K-rådet viste at de ikke har skjønt hva som er forskjellen på at en gruppe ”tar tilbake” ord og at andre bruker ordene. Kine Hellebust fant det relevant å vise til at en venn av henne som var homofil, ville kalle seg selv ”soper” for å ufarliggjøre ordet. Visst kan han det, og for oss må folk kalle seg hva de vil, så lenge det er gruppen selv som tar makten over ordene. Men det er verken Hellebust, Strømøy eller NKR som kan ”ta tilbake” ord for andre. Hva vil Hellebust og andre si om NRK begynte å omtale folk som sopere? Hellebust og Hallgrim Berg var skjønt enige om at ”krøpling” var et helt greit ord i deres dialekter. Det tillater vi oss med kjennskap til folk fra hele landet, å tvile på. Men at ”krøpling” brukes fortsatt, akkurat som ”nigger” og ”svarting” som var ordene vi sammenlignet med i klagen, er det ingen tvil om. Det er ikke dermed sagt at samfunnet skal akseptere denne språkbruken. Vi er også svært forundret over at rådgiver i Norsk Språkråd, Svein Nestor, uttaler til Adresseavisen 4.desember 2004 at dette er et tolkningsspørsmål, fordi ordet krøpling fortsatt står i ordbøkene. Det er vel mange ord som står i ordbøkene fordi de faktisk finnes, men som ikke er akseptabel språkbruk. Vi blir virkelig forundret om det er ordboken som skal ta ansvaret for den offisielle språkbruken.

Hallgrim Berg mente også at ”neger” var et greit ord. Han kan ikke ha fått med seg den store ”negerdebatten” for to-tre år siden. Det har imidlertid NRK, noe som ble uttrykkelig klargjort for K-rådet på deres neste møte 16.12.04 da de med stort alvor diskuterte NRKs språkbruk når det gjelder mennesker med utenlandsk bakgrunn i et etisk perspektiv. Dette møtet kommer vi tilbake til senere.

Riktig lavmål på debatten ble nådd da Hallgrim Berg raljerte over at på hans hjemsted i Hallingdal hadde Døveforeningen skiftet navn til Hørselslag. Denne meddelelsen utløste latter fra hele forsamlingen. For oss en helt absurd reaksjonsmåte all den tid det faktisk er snakk om to forskjellige organisasjoners lokale organer, hhv. Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund. Men det at alle ler når Berg sier dette, og når han fortsetter i samme spor med å fortelle at før het det ”stokk dauv” og så videre, sier mest om hvilken stemning som på dette tidspunkt var skapt av samtlige talere så langt. Rådets medlemmer bidro en etter en til å latterliggjøre saken ved å harselere og raljere over at noen kunne reagere på et så uskyldig og vanlig ord og på Strømøys programmer som var så flotte og varme. Geir Mo følte seg til og med provosert over at noen kunne klage på dette.

At vi som klagde var ukjente og dermed suspekte, hersket det ikke tvil om helt fra starten av møtet. Klageren ble introdusert av K-rådets leder, Kjellbjørg Lunde, som om det var undertegnede som nærmest hadde funnet på et organisasjonsnavn for anledningen, for ikke å fremstå som en privatperson. Noen protester pr. epost ble også nevnt på en måte som absolutt ikke ga inntrykk av å styrke saken. Da Strømøy fikk slippe til, bidro han sterkt til å ytterligere mistenkeliggjøre klageren som en useriøs avsender, ved å påstå at han hadde forsøkt flere ganger å kontakte undertegnede, men hadde ikke fått svar. Dette er overhodet ikke korrekt, siden jeg ikke har fått noen henvendelser fra Strømøy, verken pr epost eller telefon. Da Hellebust senere fikk ordet, fortalte hun at hun reagerte på denne klagen slik hun alltid gjorde når noen klaget på andres vegne. I seg selv en utrolig merkelig holdning. Konsekvensen av en slik logikk er at de som utgjør majoriteten i samfunnet, ikke bør klage på diskriminering av minoriteter.

Vi reagerer på Hellebusts påstand om at vi opptrer på andres vegne. Det er åpenbart for oss at K-rådet aldri har hørt om Stopp Diskrimineringen før, men vi kan forsikre om at stiftelsen både er etablert og styrt av flere personer som har sittet og sitter sentralt i landets mest kjente organisasjoner av funksjonshemmede. Vi mener selvsagt ikke at K-rådet skulle ha lagt vekt på at det faktisk er kjente aktører som står bak klagen, men i dette tilfellet er det nettopp det faktum at klageren er en ukjent aktør, som har blitt vektlagt av K-rådet. At vår klage fikk en slik usaklig og til tider uærbødig behandling av K-rådet, kan vi ikke finne annen forklaring på, enn at det må skyldes at klageren er ukjent for rådets medlemmer.

Når K-rådets leder i sitt avslutningsinnlegg, forteller at hun har gjort et forsøk på å finne ut hva slags motivasjon klageren har for å sende inn klagen, og at hun ved å lese mellom linjene, har en formening om at det kan være fordi man er lei av til stadighet å se at funksjonshemmede fremstilles som så annerledes og spesielle, tolker vi det som et forsøk fra lederens side på å vise at klagen tas seriøst. Men det er ikke helt enkelt når våre motiver trekkes i tvil, og vi tillegges å ha noen meget spesielle oppfatninger som ikke lett lar seg forstå av andre. Det er ingen andre enn K-rådet som har hatt behov for å lese mellom linjene for å forstå hva vi klager på. Budskapet bør være krystallklart og det er ikke et sært budskap fra noen få.

Funksjonshemmede som andre mennesker er selvsagt forskjellige og reagerer naturligvis ulikt. Men la oss da minne om at ikke alle kvinner eller alle ikke-hvite har stått på barrikadene for likestilling og mot diskriminering. Mange har tatt avstand fra f.eks. kvinnesaken, blitt sinte på oss som snakker om kvinneundertrykking, og mange har vært med på å latterliggjøre og utdefinere oss. Slik er det med alle grupper som er marginaliserte. Men K-rådet skal vite at det blant dagens ledende interessepolitikere i funksjonshemmedes organisasjoner, også blant de som er mest kjent for K-rådets medlemmer, hersker stor enighet om at begrepene ”krøpling” og det atskillig mer brukte ”invalid”, er diskriminerende på linje med begreper som ”svarting” og ”nigger”.

Vi har ikke hatt noen ”negerdebatt”, en debatt som engasjerte hundrevis av mennesker til å stille opp på et debattmøte på NOVA for to-tre år siden, og som pågikk i mediene så intenst at ordet nærmest ble utryddet fra det offentlige rom.  Funksjonshemmede har lenge etterlyser en slik debatt, men har så langt ikke klart å få andre enn oss selv til å engasjere seg. Og for oss er det opplagt at Strømøy og andre som driver i samme sjanger, dvs. å bruke mennesker med nedsatt funksjonsevne til å vekke folks følelser, definitivt ikke bidrar til å øke befolkningens bevissthet om og erkjennelse av, at funksjonshemmede faktisk utsettes for diskriminering på linje med etniske minoriteter og homofile. Tvert imot ser vi svært tydelig at folk heller vil ha de tragiske og de fantastiske historiene om stakkarer og helter som underholdning på lørdagskvelden.

Vi har fått erfare at det å kritisere Strømøyer vekker sterke følelser hos folk – både den ene og andre veien. Det vi erfarer i denne saken minner mest av alt om den tiden da misjonærene og andre ”rettroende” og ”opplyste” fikk fortelle om og vise fram de stakkars barna og hedenske folkene i Afrika som var så blide og glade, musikalske og takknemlige for at vi kom for å frelse og hjelpe dem. Når vi nå møtes av argumentet om at Strømøy ikke mener noe vondt med det, så er det uunngåelig å tenke på at det gjorde vel ikke misjonærene og alle de andre som bidro til å skape og vedlikeholde våre fordommer mot afrikanere. De mente bare godt; de sa som Strømøy, at de var afrikanernes venner, ikke fiender. De siste 30-40 års selvransakelse og selvkritikk har imidlertid gjort det helt utenkelig for både NRK og andre å fortsette å fortelle historier om afrikanere på den måten.

Men så langt har funksjonshemmede ikke kommet i vårt land; vi er fortsatt der at det er egenskaper ved oss som er i fokus og forklarer hvorfor vi ikke kan forvente å bli møtt, sett på og behandlet som resten av befolkningen. Dette er akkurat det samme som at hudfargen og kvinnebiologien før var i fokus og forklarte hvorfor hvite menn hadde en selvfølgelig status og posisjon over alle andre.

At vi ikke måles etter samme standarder som andre, fikk vi en solid bekreftelse på da K-rådet tok opp en klage fra et av sine egne medlemmer 16.12.04. Denne gangen gjaldt det at Blenderredaksjonen hadde brukt ordet ”guling”. Dette fant K-rådet, til tross for den humoristiske og løsslupne sammenheng det forekom i, var meget alvorlig. Ingen fant grunn til å fortelle da at de var provoserte over hva folk kunne henge seg opp i, at dette var en måte å ta ord tilbake på eller at man ble provosert over folk som klager på andres vegne, slik tilfellet faktisk denne gang var.

Dette møtet er også interessant av andre grunner. Nok en gang ble NRKs språkbruk tatt opp som tema i K-rådet. Nok en gang handlet det om språk knyttet til etniske minoriteter, og nok en gang viste K-rådet stort alvor og engasjement, fintfølelse og ærbødighet. Man skulle rett og slett ikke kunne forestille seg at dette var den samme forsamling som på sitt forrige møte, raljerte og nærmest sjikanerte en klager.

Og som spikret står uttalelsen fra en av rådets medlemmer 16.12. – hun etterlyste klager fra de berørte selv, altså etniske minoriteter. Da får vi håpe at Kringkastingsrådet har lært seg å vise god forvaltningsskikk og møte klageren med respekt.

I Sverige har funksjonshemmedes organisasjoner inngått et samarbeid med Sveriges Radio og Dagens Nyheter for å øke bevisstheten omkring språkbruk og fremstilling av funksjonshemmede i mediene. Et slikt prosjekt er det avgjort stort behov for i Norge, og vi håper NRK vil ta i mot utfordringen om den skulle komme.