REFERAT FRA TRIBUNALET

Den 13. september 2000 i Folkets Hus

 

Programmet

Klokken 08.30	Registrering og kaffe
Klokken 09.00	VELKOMMEN, med forbundsleder Simon Bringeland i HLF
Klokken 09.05	Professor Ørnulf Rasmussen ved UiB informerer
Klokken 09.15	Sak «Folkestyre med mangler» - «Marthe Kirkerud og Kari Tastad mot det offentlige» Advokat ved høyesterett og partner ved advokatfirmaet Hjort, Frode Innjord prosederer for saksøkere og advokat Therese Thommessen forsvarer det offentlige. Lagdommer Wilhelm Omsted ved Borgarting lagmannsrett og lagdommer Jan Villum ved Agder lagmannsrett dømmer i saken.
Klokken 10.30	Kaffepause
Klokken 10.50	«Rettsforhandlingene» «Folkestyre med mangler» fortsetter
Klokken 12.00	Lunsj
Klokken 13.30	Parallellsesjoner, sak «Rehabilitering – en forutsetning for likestilling» - «Peder Ås mot det offentlige»  - Advokat og partner Ola Mæland ved advokatfirmaet Hjort prosederer på vegne av saksøker. Advokat Borgar Høgtveit Berg forsvarer det offentlige. ELLER «Lik rett til utdanning» - «Marthe Kirkerud og Lise Holm mot det offentlige» Advokat Vidar Raugland ved advokatfirmaet Raugland prosederer på vegne av saksøkere og advokat Erlend Håskjold forsvarer det offentlige
Klokken 15.00	Kaffepause
Klokken 15.30	Domsavsigelser, diskusjon og avslutning. Professor Ørnulf Rasmussen ved UiB vil trekke opp noen «juridiske tråder» fra dagen som har gått. Vi avslutter med diskusjon. Vi har et panel bestående av forbundsleder i Norges Handikapforbund – Gunnar Buvik, likestillingsombud Kristin Mile, stortingsrepresentant fra AP – Asmund Kristoffersen og stortingsrepresentant fra SV – Olav Gunnar Ballo. Vi oppfordrer folk i salen til å delta.
Klokken 17.00	Slutt

 

 

SIMON BRINGELAND – Forbundsleder i HLF

Mitt navn er Simon Bringeland og jeg er forbundsleder i Hørselshemmedes Landsforbund. På vegne av Dysleksiforbundet i Norge, Hørselshemmedes Landsforbund, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, Norges Blindeforbund, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Norsk Forening for Multippel Sklerose, Norsk Revmatikerforbund og Norges Handikapforbund vil jeg ønske dere alle hjertelig velkommen til ”Tribunal2000”.

 

I dag skal vi sette fokus på diskriminering av funksjonshemmede. Gjennom tre fiktive rettssaker vil vi forsøke å få belyst om norsk lovverk er godt nok til å demme opp for diskriminering av funksjonshemmede. Har vi et godt nok virkemiddel som kan bidra til full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede, og oppfylles de målsetningene som er nedfelt i FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede, samt menneskerettighetene knyttet til en rekke av FNs menneskerettighetskonvensjoner.

 

I våre åtte organisasjoner har vi en formening om at det ennå er et stykke vei å gå før vi oppnår den overordnede målsetningen om full deltakelse og likestilling. Vi mener at lovverket på en rekke områder ennå ikke gir full uttelling når det gjelder å demme opp for at funksjonshemmede stenges ute. Dette er bakgrunnen for at vi i snart to år har sittet sammen i månedlige møter for å diskutere funksjonshemmedes situasjon og mulige strategier for veien videre. Dette er grunnen for at vi sammen søkte midler hos Helse og Rehabilitering til å gjennomføre et slikt tribunal som i dag skal gjennomføres i Folkets Hus. Dette er grunnen til at vi håper at dagen i dag kan skape en innsikt og forståelse, også utenfor våre organisasjoners rekker, om at virkeligheten for funksjonshemmede ennå ikke innebærer full likestilling. Vi ser at det på enkelte områder faktisk er en lang vei og gå, og vi ser gjerne at vi alle sammen inspireres til å jobbe sammen slik at samfunnet virkelig blir et samfunn for alle hvor også funksjonshemmede kan delta på lik linje og med like muligheter som andre uten funksjonshemming.

 

På vegne av oss alle ønsker jeg oss et godt tribunal.

 

SAK 1 – FOLKESTYRE MED MANGLER

 

Vitne 1 – Marthe Kirkerud, Deltakelse i kommunestyre

Hei

Jeg heter Marthe Kirkerud. Hele mitt liv har jeg vært rullestolbruker. Dette har ikke alltid vært like lett å forholde seg til. Det er svært frustrerende til tider og ikke kunne gå på sine egne to ben. Det er allikevel slik at de største problemene dukker opp fordi omgivelsene ikke er lagt til rette slik at vi i rullestol ikke har samme muligheter til å delta i fellesskapet. Jeg vil gjerne ha anledning til å sammen med gode venner kunne nyte en bedre middag på en finere restaurant. Jeg ønsker å ha et yrke. Det hadde vært svært praktisk for å benytte bussen når jeg skal til nabobygda. Bare så synd at jeg ikke kommer inn på restauranten. Arbeidsgiveren måtte jeg velge ut fra om lokalene var tilgjengelige – ikke ut fra hvilken jobb jeg ønsket. Å ta bussen er håpløst. Jeg liker ikke at folk må bære meg.

 

Ved forrige kommunevalg ble jeg valgt inn i kommunestyret. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å hive meg på i politikken. Jeg ville bare hjelpe til slik at partiet fikk fylt opp listen sin. Nå viste det seg at en del av innbyggerene i kommunen ønsket meg inn i styre og stell, faktisk så mange at jeg plutselig befant meg blant de som ble valgt inn i kommunestyret for de neste fire årene. De valgene som gjøres i kommunen og av kommunestyret betyr mye for innbyggerene og jeg ville jo gjerne bidra til å gjør kommunen vår til et godt sted å bo i. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Kommunestyresalen i Rådhuset vårt ligger i annen etasje. Bygningen er uten heis. Med mindre at jeg ønsket å bli båret opp trappene var det umulig for meg å delta på møtene.

 

Jeg synes det er nedverdigende å bli båret. Jeg kontaktet derfor kommunen for å informere om at bygningen ikke var tilgjengelig for meg og at en heis måtte installeres. I tillegg måtte de legge inn et handikaptoalett. De som var kunne jeg ikke benytte. Kommunen var slett ikke interessert. En heis – nei det er alt for dyrt.

600.000 koster det, kommunen har ikke råd sa de. Det kunne ikke stemme, har man ikke råd til å la en bruker av rullestol – meg – gjennomføre min borgerplikt. Jeg argumenterte det best jeg kunne men pengene styrte – prinsippet om rett og plikt til å delta kom i annen rekke. Resultatet ble at jeg måtte la min vararepresentant møte for meg.

 

I det samme kommunestyret ble også hun Kari Normann valgt inn. Hun er hørselshemmet og trengte derfor teleslynge for å ha anledning til å delta i debattene. Uten teleslyngen kunne hun ikke høre hva som ble sagt. Det var ikke lagt inn teleslynge, hverken i kommunestyresalen eller i de andre møterommene som ble benyttet i kommunestyresammenheng. Også hun forsøkte å overtale kommunen til å legge til rette slik at hun kunne få utført sitt verv. Svaret var imidlertid det samme som jeg fikk. Det er for dyrt. Vi har ikke råd. Enda en vararepresentant måtte hentes inn.

 

Innvalgt i det samme kommunestyret var også han Ola Olsen - en mann som på mange måter utmerket seg med mange gode forslag og vel gjennomtenkte standpunkter. Han har imidlertid dysleksi. Derfor har han store problemer med å tilegne seg innholdet alle sakspapirene som er nødvendig for saksbehandlingen i et kommunestyre. Dersom kommunen hadde bidratt med å legge til rette sakspapirene, f.eks. i form av lettlestversjoner, sammendrag og lydutgaver, ville dette ha gitt han Ola mye bedre muligheter til å gjøre jobben sin i kommunestyret. Kommunen var heller ikke her villige til å legge til rette.

Han Ola valgte å innta sin plass i kommunestyret, selv uten å få sakspapirene tilrettelagt. Han hadde imidlertid mange frustrasjoner, fordi han visste at han kunne få gjort jobben så mye bedre dersom situasjonen hadde vært annerledes.

 

Vi synes alle at dette var ille. Vi kunne ikke godta det. Vi prøvde oss på flere måter. Snakket med de andre representantene og med byråkratene. Lokalavisa skrev om saken og vi mottok mye uttalt støtte. Etter hvert ble presset så stort at man fant ut at noe måtte gjøres. Omsider – tre år etter valget lå forholdene i Rådhuset til rette slik at Kari og jeg skulle kunne innta våre rettmessige plasser. Tilrettelagte sakspapirer fikk han Ola der i mot ikke.

 

Jeg så fram til mitt første møte. Kontaktet transportordningen for funksjonshemmede i kommunen for å komme meg til møtene samt hjemmetjenesten for å legge til rette for hjelp til å legge meg etter sene møter. Da fikk jeg et par nye problem.

1,5 tur i måneden var det jeg ble tilgodesett med fra den fylkeskommunale transporttjenesten. Hva hjelper det meg når jeg må på møte minimum en gang i uken. Kommunestyremøter, møter i underutvalg og gruppemøter krever at jeg er disponibel så pass ofte. Bussen er det uaktuelt for meg å bruke, og sertifikat har jeg ikke. Jeg bor to mil fra Rådhuset, så hvordan i alle dager skulle jeg komme meg til møtene. Taxi kunne ha vært en løsning, men vi har ingen tilrettelagte taxier i kommunen. Dessuten ville dette ha vært en løsning som hadde ruinert meg. Flere tusen kroner i måneden hadde vært en dyr fornøyelse for å kunne utføre sin borgerplikt.

 

Det andre sjokket kom når jeg kontaktet hjemmetjenesten. Jeg er avhengig av hjelp når jeg skal legge meg. For at hjemmetjenesten i kommunen vår skal få ordnet ting mest mulig effektivt har jeg kun to valg når det gjelder leggetid – klokken 21.00 eller klokken ett på natten. Klokken ett er for sent – jeg trenger mer søvn for å være opplagt til arbeidsdagene mine. Klokken 21.00 er tidlig, men det var greit nok i ukene når jeg ikke var opptatt med kommunepolitikk og lange kveldsmøter. Kommunestyremøtene varer gjerne til 21.00 – 21.30. Det blir for sent når hjemmehjelpen kommer klokken 21.00. Jeg har jo to mil hjem.

 

Så satt jeg der da. Endelig var Rådhuset tilrettelagt med heis og toalett. Endelig var det praktisk mulig for meg å komme inn i møtelokalene. Problemet var bare at jeg ikke hadde transport eller hjemmehjelp som stemte med livsrytmen min. Det jeg allikevel har er en familien som stiller opp det de kan. Min bror sa seg villig til å kjøre meg fram og tilbake til møtene. Han og konen skulle dele dette mellom seg. De har en tilrettelagt bil, fordi de har behov for dette til bruk for å kjøre sin rullstolbrukende sønn. Min mor – som etter hvert er kommet godt opp i årene sa hun kunne ta seg av leggingen de dagene jeg var på møte. Etter tre år og tre måneder kunne jeg endelig ta min plass i kommunestyret, men det var ikke uten en litt vond smak i munnen. Kampen for å få tilrettelagt med heis og handikaptoalett tok på kreftene. Og i en alder av 35 år er jeg enda avhengig av mor og andre familiemedlemmer for å kunne delta i det verv som en rekke av kommunens innbyggere ønsket at jeg skulle fylle – som kommunepolitiker i vår lille kommune.

 

Vitne 2 – Kari Tastad, Valg

Jeg heter Kari Tastad. Jeg er blind. Jeg skal si noe om hvordan det er å avgi stemme som blind eller svaksynt. For flere år tilbake har det blitt gjort forsøk å innføre merking av listeboksene ved stemmelokalene. Det er ble gjort på den måten at det er både storskrift og blindeskrift på listeboksene. Nå kan man ikke alltid være sikker på at de rette listene lå i de rette boksene. Men dette var jo et fremskritt. Dermed var det skapt forventninger om at man var kommet i hvert fall ett skritt lenger når det gjaldt avgivelse av stemme ved valg for blinde.

 

Det er ikke gitt at kommunene følger denne prosedyren. Min erfaring fra forrige valg var følgende: Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke stemme – fordi jeg var hjemme alene. Jeg hadde ikke benyttet meg av den mulighet til å bestille skyss til valglokalene fra de partiene som tilbyr dette. Jeg hadde tenkt meg om til å benytte en av mine dyrebare drosjelapper for å komme til valglokalene. Vi har så få av disse pr måned at vi må prioritere. Akkurat valgdagen hadde jeg hushjelp hjemme hos meg. Hun sa seg villig til å kjøre meg til valglokalet – og det sa jeg ja takk til.

Når vi kom fram til valglokalene, og jeg hadde registrert meg og spurt hvor det merkede avlukket var, så så de nok på meg med store øyne og sa at det hadde de ikke hørt noe om. Det var helt ukjent for den lederen av valgstyret. Jeg ble henvist til å stemme ved hjelp av min hushjelp.

 

Dette syntes jeg selvsagt var problematisk. Hadde jeg sagt nei ville hun kanskje blitt fornærmet. Da jeg sa ja så betydde dette at jeg overleverte mine politiske meninger til en som faktisk ikke hadde noe med saken å gjøre.

 

Jeg syntes det var pinlig. Det tror jeg faktisk at min hushjelp også syntes. Dette var ved kommune- og fylkestingsvalget. Der har vi jo mulighet til å kumulere. Det ble imidlertid umulig for meg. For det første – hadde det vært en representant for et parti som hadde vært min assistent kunne det ha oppstått meget vanskelige situasjon med å krysse av og kumulere navn. Det er et faktum at de tynne gardinene som skiller valgavlukkene er ikke særlig lydtette. Det betyr at om at mange hadde hørt debatten som ville ha foregått mens jeg skulle kumulere.

 

Dette betyr i realiteten av synshemmede er avskåret fra å delta i hemmelige valg. Det er selvsagt et problem. Jeg tror det er grunnen til at det er mange hjemmesittere blant oss. Tidligere var det vanlig at valginformasjon og valglister ble sendt ut til husstander. Det gjøres det enda til en viss grad, men i stadig mindre grad – fordi det er kostbart for partiene. Dette hadde kanskje vært en løsning – slik at vi kunne forberede oss på forhånd, sammen med en som vi er fortrolig med. Men også her blir man da avhengig av familie og gode venner. Vi kan ikke ha sine politiske meninger helt for seg selv.

 

Jeg skulle også ønske at jeg i større grad kunne vært deltaker på valgmøter. Fordi vi er avskåret fra mye informasjon som formidles gjennom aviser, særlig gjennom lokalavisene – så vet vi ikke om valgmøtene.

 

Det andre er at valglokalene ikke er tilrettelagt i særlig grad for noen former for funksjonshemninger.

 

For det tredje er det et spørsmål om transport til og fra valglokalene.

 

Valgdebatter er synshemmede avskåret fra – blant annet fordi det ikke er mange aviser som er tilrettelagt for synshemmede og blinde. Dermed er man også utestengt fra debatten. Når det gjelder partiinformasjon så er det noen partier som leser inn sine programmer på kassett. Det er til stor hjelp både for synshemmede, blinde og for dyslektikere. Men dette er ingen selvfølge.

 

Vi er som funksjonshemmede på mange måter avskåret fra det som det som er vanlig for andre når det gjelder valgdeltakelse i Norge.

 

Takk.

 

PROSEDYREN

 

Advokat for saksøkere – Frode Innjord

Ærede domstol, ærede motpart.

De to saker som vi her har fått presentert gjelder funksjonshemmedes politiske rettigheter. Den ene saken gjelder spørsmål om funksjonshemmedes rett til frie og hemmelige valg. Det er Kari Tastad sin sak. Mens den andre saken gjelder retten til politisk deltakelse eller retten til å bli valgt som representant til politiske organer. Dette er sentrale og grunnleggende rettigheter i et hvert demokratisk samfunn, og hovedspørsmålet i de to sakene er om det foreligger brudd på disse rettighetene i forhold til Tastad og Kirkerud.

 

Jeg presiserer da innledningsvis at dette selvsagt ikke er et spørsmål om Tastad og Kirkerud formelt har samme rett som andre til stemme hemmelig og til å motta valg til kommunestyre. Det har de. Det saken gjelder er imidlertid om de som funksjonshemmede har krav på at forholdene legges til rette, slik at de reelt kan få mulighet til å utøve disse rettighetene på lik linje med andre.

 

Hvis vi ser på den politiske målsetting så er det ikke tvilsomt at denne både nasjonalt og internasjonalt er at mennesker med ulike former for funksjonshemming skal gis ikke bare samme rettigheter men også samme muligheter til å utøve sine rettigheter som andre. Hovedmålet er full deltakelse og likestilling. Og det er også erkjent at det er et statelig ansvar å sørge for at denne målsetningen realiseres. Den skal realiseres gjennom rettigheter hjemlet i statelig lovgivning.

 

For så vidt det gjelder det internasjonale aspektet så viser jeg til FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1993, og som i regel 15 til domstolens orientering er det inntatt i det juridiske utdrag s. 35 – uten av i trenger å bruke tid på å slå det opp. I regel 15 står det at statene har ansvar for å utarbeide rettslig hjemmel for tiltak som tar sikte på å gjennomføre målsetningen om full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonshemming.

 

For å gjøre et lite sprang til Marte Kirkeruds sak. Staten kan ikke si seg fornøyd med at noen medrepresentanter i kommunestyrerepresentanter sier seg villig til å bære Marthe Kirkerud opp i kommunestyresalen hvis de ønsker det og hvis de ikke har røket uklar i debatten på forhånd. Staten skal sørge for rettslig hjemmel for likestilling.

 

I underpkt 1 til regel 15, og da må jeg furnere domstolen og min ærede motpart med et lite tilleggsutdrag, for i utdraget er bare hovedregelen og ikke underpunktene tatt med. Men i regel 15 – underpkt. 1, side 2 i dette tillegget, står det i annen setning. ”Statene har plikt til å gjøre det mulig for funksjonshemmede å utøve sine rettigheter – herunder menneskerettigheter, borgerrettigheter og politiske rettigheter på lik linje med andre borgere. En spesifisering av hovedprinsippet. Den målsetningen som er kommet til uttrykk i disse standardreglene fra FN kan ses som utslag av det mer generelle prinsipp som er nedfelt i artikkel 1 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 hvor det heter: ”All human beeings are born free and equal in dignity and rights”. Det er innledningsbestemmelsen til FNs verdenserklæring.

 

Nasjonalt så har de samme prinsipper og målsetninger kommet til uttrykk i flere sammenhenger, og senest i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998 – 2001, som er presentert i for Stortinget gjennom St.meld. 8 (1998/99). I meldingen s. 8 – jur.utdrag side 50 står det at ”Regjeringen bygger sitt menneskesyn på at alle mennesker er like verdifulle og har det samme menneskeverd. Alle må sikrast samme høve til å delta i aktiviteter i samfunnet ut fra eigne føresetnader. Regjeringa ynskjer et samfunn for alle. Målet er full deltaking og likestilling for funksjonshemmede. En ting er imidlertid politiske målsetninger som kan oppfattes som mer eller mindre forpliktende, og som ikke nødvendigvis har den store overlevelsesevne når de offentlige budsjetter skal salderes. En helt annen sak er spørsmålet om mennesker med funksjonshemming har noe rettskrav på at samfunnet tilrettelegges slik at målsetningen oppnås. Det vil si et krav som i tilfelle kan håndheves ved domstolenes mellomkomst. Det kan vi ikke gi noe generelt svar på fordi det forutsetter en nærmere undersøkelse av rettstilstanden på de ulike delområdene. Og i denne saken skal vi konsentrere oss om den politiske arena og stille spørsmål ved om det på dette området foreligger forpliktelser for det offentlige av en annen og mer juridisk karakter enn fagre ord og politiske løfter.

 

Når det gjelder det videre opplegg så kommer jeg først til å foreta en gjennomgang av de to sakene i forhold til norsk lovgivning. Deretter vil resultatet av denne gjennomgangen bli holdt opp mot de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har implementert gjennom menneskerettighetsloven fra 1999 for da å se om den nasjonale lovgivningen på området er i samsvar med de krav følger av konvensjonene.

 

Og da starter jeg til domstolens og motpartens orientering på pkt. 2 i disposisjonen, nasjonal lovgivning og skal gå igjennom de to sakene. Da tar jeg først saken til Kari Tastad – altså stemmerettssaken.

 

Denne saken illustrere fire problemstillinger knyttet til utøvelsen av stemmeretten. Den første problemstillingen gjelder muligheten og retten til i det hele tatt å komme seg til valglokalet på valgdagen og få avgitt stemme. I dette tilfellet fikk Tastad som vi hørte, bistand fra sin hushjelp. Men sett at hushjelpen ikke hadde hatt anledning til å bli med, har staten da noe ansvar eller har samfunnet noe ansvar for å sørge for at synshemmede velgere får hjelp til å komme seg til valglokalet – eller får annen mulighet til å stemme på valgdagen. Jeg sier uttrykkelig på valgdagen, for i det ligger det et poeng som jeg skal komme tilbake til siden.

 

Den andre problemstillingen gjelder muligheten til å stemme hemmelig. Det vil si avgi stemme usett av alle, som er valglovens regel for norske borgere. Det skal jeg komme tilbake til.

Den tredje problemstillingen gjelder valg av hjelper i forbindelse med selve stemmegivningen – og den fjerde problemstillingen gjelder behovet for tilrettelagt informasjon i forkant av valget.

 

Ser vi først på spørsmålet om bistand for å komme seg til valglokalet, så kan vi konstatere at det ikke finnes noen særskilte regler for dette i norsk valglovgivning. Dersom Kari Tastad ikke på egen hånd hadde klart å skaffe seg den nødvendige ledsager, så ville hun ha måttet sitte hjemme. Med andre ord intet rettskrav på bistand for å komme seg til valglokalet. Men så kan man spørre, hvis hun da ikke klarte dette, ville hun da i så fall ha hatt et krav på å få avgi stemme i hjemmet. Altså at hun fikk stemme hjemme på valgdagen. Og her er også svaret det at hun ville ikke ha hatt en slik rett. Det ville i tilfelle ha vært snakk om forhåndsstemmegivning, i henhold til valgloven § 33 eller § 36. Det står i juridisk utdrag side 9 til side 10 – til rettens orientering. Dere trenger ikke slå opp på det, men det er forhåndstemmegivning. Og det viktigste poenget finner vi i § 31 som står i jur. utdrag side 9, som sier at forhåndstemmegiving må være avsluttet senest fredag foran valget.

Man kan altså ikke stemme på valgdagen gjennom forhåndstemmegiving. Det foreligger ingen sikring av retten til å stemme på valgdagen for blinde og svaksynte.

 

Neste problemstilling – mulighet for å avgi hemmelig stemme. Der vil jeg be retten slå opp på juridisk utdrag side 12, hvor vi finner valgloven § 40, første ledd som beskriver fremgangsmåten ved stemmegivningen. § 40, første ledd, tredje punktum – der står det: ”Fremgangsmåten er slik, først settes et kryss i manntallet, ved velgerens navn. Så får han utlevert en stemmeseddelkonvolutt og blir vist til et avlukket rom i valglokalet hvor han”...og så kommer det ”usett av alle kan legge stemmeseddel i konvolutten.”

Skal dette være en realitet for synshemmede så forutsetter det naturligvis tilrettelegging. Det skal det ikke stor fantasi til for å forstå at her kan man ikke bare forsyne dem med en stemmeseddelkonvolutt og sende dem inn i et valglokale og så får de klare seg selv.

 

Ett mulig tiltak vil her være merking av listebokser med storskrift eller punktskrift, slik at den synshemmede i hvert fall kan velge partiliste usett av alle. Det forutsetter riktignok at ingen har manipulert med listene i boksene, men det vil være en enkel sak å kontrollere før velgeren går inn i avlukket, at alle listene ligger i riktig boks. Og så kan man få til en hemmelig stemme på den måten.

Dette er et relativt enkelt tiltak, men i valgloven er det ingen regler som forplikter kommunene til å legge forholdene til rette på den måten.

 

Et annet mulig tiltak vil kunne være stemmesedler i storskrift eller blindeskrift – altså at selve stemmesedlene var alternativt trykt i blindeskrift. Dette er imidlertid ærede domstol, forbudt i henhold til stemmeseddelforskriften av 25. mars 1997, § 4. Det er altså ikke lov å trykke stemmesedler i blindeskrift. (jur. Utdr. Side 45 at man finner den bestemmelsen). Formålet med dette forbudet kan nok muligens allikevel forsvares fordi bruk av stemmesedler i punktskrift ville nettopp kunne motvirke hemmelig valg i små kommuner hvis det var få aktuelle velgere som hadde behov for dette. Så ville man da kunne se hvem som hadde stemt. Så i og for seg kan man forstå at det er et forbud mot det. Men muligheten til en slik tilrettelegging er da ikke til stede.

 

Et tre tredje alternativ for å sikre hemmelige valg er å sørge for at blinde og svaksynte fikk tilsendt stemmesedlene på forhånd, slik at de kunne få valgt parti, og da eventuelt også tatt ønskede strykninger og kumuleringer på forhånd, og så ta med seg den ferdig utfylte stemmeseddelen til valglokalet. En slik mulighet er så vidt jeg kan se ikke utelukket fra lovverket. Det er ikke forbudt å ha medbrakte stemmesedler hvis man da har fått tilgang til dem på forhånd. Men det er det som er problemet. Det er ingen regler i valgloven som sikrer at eksempelvis blinde og svaksynte får tilsendt ett sett av samtlige stemmesedler i forkant av valget, slik at de kan forberede seg. Hvis man ser på valgloven, § 26, nr. 3, som regulerer trykking av stemmesedler, det er i juridisk utdrag side 8 – hvis man vil se på den, men jeg skal si hva som er poenget der: Der står det at det skal trykkes et tilstrekkelig antall stemmesedler til bruk for velgerne ved forhåndstemmegivingen – så skal det trykkes et tilstrekkelig antall til bruk for velgerne i valglokalet. Det er det de trykte stemmesedlene skal brukes til.

I tillegg kan partiene for egen regning få det antall stemmesedler de ønsker. Så kan de sende det over til husstandene – men det er en frivillig sak. Vi kan si at det er ikke noe som hindrer at blinde og svaksynte velgere skaffer seg stemmesedler på forhånd, ved å møte på postkontoret å forgi å skulle forhåndsstemme. Men ut over denne faktiske muligheten til å snike til seg stemmesedler som egentlig er ment til et annet formål, så er det ikke noen regler som sikrer en rett på slike stemmesedler.

Kort sagt – det er i norsk valglovgivning over hodet ingen regler – what so ever – som har til særskilt formål å sikre at blinde og svaksynte skal kunne stemme usett av alle i samsvar med prinsippet i valgloven § 40 – 1. ledd. Det blinde og svaksynte velgere tilbys det er bistand fra en annen person i forbindelse med stemmegivningen – en annen person som da nødvendigvis vil måtte få vite hva velgeren stemmer. Dette leder over til den tredje problemstillingen – nemlig spørsmålet om valg av hjelper i forbindelse med stemmegivning. Det er regulert i valgloven § 40, tredje ledd. Hvis domstolen ser på side 12 i det juridiske utdrag, så heter det i første pkt. i tredje ledd: ”Velger som på grunn av legemlige mangler eller andre årsaker ikke er i stand til å avgi stemme slik som nevnt i første og annet ledd kan få den nødvendige hjelp av en person som han selv utpeker blant dem som er til stede i valglokalet , og som har fylt 14 år. I dette tilfellet ble Kari Tastad, som hun selv har fortalt, henvist til å få hjelp av sin hushjelp, som hun kanskje ikke ønsket å bruke, når dette innebar at hushjelpen fikk vite hvilket parti hun stemte på. Hun fikk ingen andre alternativer. Og da er dette er det ene punktet hvor vi faktisk kan konstatere klare brudd på norsk valglovgivning i denne saken – brudd på hennes rett til selv å velge hjelper blant de personer som var til stede i valglokalet. Og brudd på hennes rett til å få informasjon om dette fra valgstyrets representant.

 

Den siste problemstillingen gjelder informasjon i forkant av valget. Det ble nevnt mulighetene for å få valglister – altså listene til partiene på forhånd. Der er i og for seg mulighetene sikret gjennom lovgivningen, ved at disse valglistene er offentlige. De skal legges ut til offentlig ettersyn av valgstyret. Det følger av valglovens § 26, nr. 2 – jur.utdr. side 8. Og man vil også kunne kreve kopi av disse valglistene i medhold av offentlighetsloven § 2 og § 3. Men det er da ikke stemmeseddel, man kan ikke bruke kopi av en valgliste som stemmeseddel, så det løser ikke det forrige problemet. Men man kan få tilgang til valglistene.

Når det for øvrig gjelder partienes valgkampinformasjon så er det ingen regler som sikrer at slik informasjon gis i en tilrettelagt form til synshemmede eller andre med særlig behov for tilrettelagt informasjon. Ingen lovregler, og heller ingen pålegg til partiene, f.eks. som vilkår for partistøtte eller lignende. Det er ingen sikring av dette fra statens side.

 

Det jeg da har fremholdt om disse fire problemstillingene det innebærer at staten ikke har gitt hjemmel for noe tiltak som er spesielt innrettet mot å gi synshemmede samme rett som andre til:

1. Å gi stemme på valgdagen

2. å gi stemme usett av alle

3. å gi stemme på grunnlag av en tilstrekkelig informasjon om hva de ulike partier står for

 

Jeg presiserer at det her ikke er omfattende og kostbare virkemidler man etterspør. Det er relativt enkle tiltak, lovmessige hjemler som hvis de ble vedtatt vil kunne bringe synshemmede velgere adskillige skritt nærmer målsetningen om full deltaking og likestilling – en målsetning som den norske stat så frimodig bekjenner seg til på det verbale plan.

 

Da er jeg ferdig med gjennomgangen av Tastads sak i relasjon til norsk lovgivning. Jeg skal bevege meg over på saken til Marthe Kirkerud. Denne saken illustrerer flere problemstillinger knyttet til funksjonshemmedes muligheter til å utøve politiske verv. I tillegg får vi også belyst disse problemstillingene gjennom historiene til kollega Normann og kollega Olsen i kommunestyret.

 

Når det gjelder Kirkerud som er den formelle saksøker, så er den første problemstillingen for henne knyttet til rådhusets bygningsmessige tilgjengelighet. Hun kommer ikke inn i kommunestyresalen, med mindre hun blir båret og eventuelt får hjelp til å tisse mellom slagene, fordi det ikke er noe toalett der.

 

Den andre problemstillingen gjelder transport til og fra rådhuset i forbindelse med møter. Hun har åpenbart ikke fått noe tilbud om dekning av ekstrakostnader til dette. Det eneste er hun vet er at det finnes ikke tilrettelagte taxier i kommunen en gang for å dekke dette behovet. Det er ikke bare at hun ikke kommer inn, hun kommer ikke til rådhuset.

 

I tillegg- den tredje problemstillingen gjelder behovet for praktisk bistand i hjemmet – konkret behov for hjelp til legging når hun kommer hjem fra møtene. Det som er situasjonen for Kirkerud er at hun enten må få dekket ekstra kostnader til å betale en person som kan stille opp og gi henne bistand på de tidspunktene hun har behov for det, eller så må hun avbryte kommunestyremøtene under henvisning til at hun må hjem og legge seg.

 

Nå er bygningsmessig tilgjengelighet, særskilte transportbehov og behov for praktisk bistand i hjemmet, problemstillinger som kan oppstå i mange ulike relasjoner. Det er en del generelle regler om dette, som jeg kort skal nevne i det følgende. Men det er ikke det som er hovedtema i denne saken, slike jeg ser det. Problemstillingene her er spesifikt knyttet til Marthe Kirkeruds muligheter til å utøve vervet som kommunestyrerepresentant. Dette gjør at det etter saksøkers oppfatning foreligger et særskilt rettslig grunnlag for kravet om tilrettelegging som jeg skal komme tilbake til etter kort å ha sett på de mer generelle regler på området.

 

Hvis vi først på reglene om bygningsmessig tilgjengelighet; Generelle regler om bygningsmessig tilgjengelighet finnes i teknisk byggeforskrift 1997, kapittel 10. Det er jur. Utdr. Side 37 – det kan retten slå opp i.

 

Jeg viser først til § 10-1, hvor det er det generelle krav om at ”bestemmelsen om brukbarhet skal sikre at en hver bygning kan nyttes til sitt forutsatte formål, og at utformingen av bygningen gir gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmede”.

 

Jeg viser videre til § 10-32 (neste side i jur. Utdrag), om toaletter og garderobe. Der heter det i tredje ledd at ”I publikumsbygninger med toalett, garderobe eller sanitærrom for publikum skal et tilstrekkelig antall slike rom – minst ett være tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede”. Det var altså ikke tilfelle med rådhuset i den kommunen som Marthe Kirkerud var valgt inn i.

Side 39 er vi på § 10-41 ”I bygninger som har heis, skal minst en heis være tilgjengelig og brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede”. Nå hadde ikke rådhuset heis i det hele tatt, så den bestemmelsen kommer ikke til anvendelse. Da vi et annet ledd hvor det står at ”Arbeids- og publikumsbygninger med mer enn tre etasjer, samt boligbygning med felles inngang til flere enn tolv boliger og flere enn fire etasjer skal ha heis.” Og skal de ha heis så skal de altså ha minst en heis for bevegelseshemmede. Så det er sammenhengen.

§10.42 kan vi også nevne. ”Rom i publikumsbygning der kommunikasjon med publikum er forutsatt muliggjort ved hjelp av forsterkere og høyttaleranlegg, skal være utstyrt med teleslynge.”

Dette er vel og bra, og det ville jo løse de fleste problemene for Marthe Kirkerud kunne man tenke seg.

Det er imidlertid flere problemer eller begrensninger knyttet til teknisk byggeforskrift. For det første er det mulighet for dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Dispensasjon skal riktignok bare gis når det foreligger særlige grunner, men særlige grunner er skjønnsmessig begrep. Og den som har dispensasjonsmulighet er kommunen. Da har vi bukken og havresekken.

I en del sammenhenger er det krav til at man skal forelegge dispensasjonssaker for statelige myndigheter til uttalelse, men det er det ikke når det gjelder dispensasjon fra tekniske byggeforskrifter. 

 

Den andre grunnen er at disse forskriftene gjelder bare bygninger oppført etter 1997. Det vil si noen av kravene her har eksistert også etter tidligere byggeforskrifter i hvert fall tilbake til 1976, men er det tale om eldre bygninger så gjelder altså ikke disse kravene.

Hva har lovgiver så gjort med det. Det kan jo tenkes at det er rådhus og kommunestyrebygg som er eldre en 97 og faktisk også eldre enn 1976, hvor det ikke gjelder noen krav. Jo lovgiver har innført en ny bestemmelse i plan- og bygningslovens § 89. Retten kan gå til side 16 i det juridiske utdraget. Plan og bygningslovens § 89, første ledd – annet punktum ble innført med virkning fra 1. januar 1997.

Der heter det ” Departementet kan i forskrift gi regler for plan- og bygningsmyndighetenes adgang til å gi pålegg om utbedring av bestående byggverk og installasjoner innenfor rammen av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven der tungtveiende hensyn til helse, miljø, sikkerhet eller tilgjengelighet gjør det nødvendig”. Man kan pålegge etterlevelse av teknisk byggeforskrift også for eldre bygg. Men – departementet kan gi forskrift til regelforståelse, Så bruken av denne bestemmelsen forutsetter at det er gitt forskrifter. Og er det dét. Nei – det er det ikke. Så det eksisterer altså ikke for tiden ingen hjemmel for å gi pålegg til eksisterende bygg om å innrette tilgjengeligheten etter teknisk byggeforskrift.

 

Generelle regler om transport: Her har vi som også benevnt i saksframstillingen – vi har ordningen med transporttjeneste for funksjonshemmede altså TT-tjenesten, hvor man får et gitt antall turer pr. måned. Det høres jo greit ut. Man kunne jo tenke seg at fikke man ekstra behov på grunn av at man ble valgt til kommunestyret, så burde man ha krav på et utvidet antall turer igjennom denne transporttjenesten. Men slik er det ikke. Transporttjenesten for funksjonshemmede er ikke lovfestet som noen rettighet i det hele tatt. Den ligger under de fylkeskommunale samferdselsmyndigheter og baseres på årlige bevilgninger. Det gir ikke grunnlag for noe rettskrav om utvidet antall turer.

 

En annen bestemmelse som man kunne tenke seg i denne sammenheng var foketrygdlovens § 6-3, om grunnstønad. Den skal blant annet dekke nødvendige ekstrautgifter til transport på grunn av sykdom, skade eller lyte. Den ytes etter ulike standardsatser fastsatt av Stortinget, men om Kirkeruds ekstrautgifter til transport som følge av kommunestyrevervet ville gitt grunnlag for økt sats, og ikke minst om dette i så fall ville ha vært tilstrekkelig til å dekke de nødvendige utgiftene, det vet ikke jeg. Det overlater jeg eventuelt til staten å belyse, hvis man mener at det her er gitt en tilfredsstillende hjemmel for å sikre likestillingen.

 

Når det endelig da gjelder det siste problemet til Kirkerud, altså dette med bistand i hjemmet. Når kan hjemmehjelpen eller hjemmetjenesten komme og hjelpe henne å legge seg, så er dette regulert i sosialtjenesteloven § 4-2 og 4-3, i juridisk utdrag side 18. Det kan vi kort slå opp på, det er et par uttrykk som jeg vil be retten merke seg.

 

§ 4-2, er en bestemmelse som sier hvilke tjenester sosialtjenesten skal omfatte. Det aktuelle her er bokstav a – praktisk bistand til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming osv. Hjelp til å legge seg er i høyeste grad praktisk bistand, så det faller inn under de tjenester som kan benyttes. Men har man krav på det? Da må man se på §4-3: ”Der står det: De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2, bokstav a-d” . Altså – ikke kan dra omsorg for seg selv – eller er helt avhengig av....

Jeg tror det er tvilsomt om man med hjemmel i denne bestemmelsen kan kreve legge hjelp til faste tider, tilpasset vervet som kommunestyrerepresentant. Det er i hvert fall ingen klar hjemmel for dette for å si det forsiktig. Hvis man også sammenholder det, uten at jeg skal gå for langt i problematisering, men hvis man også sammenholder med høyesteretts avgjørelse i rettstidende 1990, side 874 – altså FUSA-dommen, så vil man se hvor mye som ligger i denne rettigheten ved høyesteretts bemerkninger som er inntatt i det juridiske utdraget side 69 til 70. Det grenser til alminnelig domstolskontroll med det frie skjønn, og ikke krav til bestemte former for hjelp sier høyesterett. Så, i den dommen som er viktig, fordi den fastslår at det gjelder en rett på prinsipielt grunnlag, men som er nedslående fordi den deretter dreper den retten, i hvert fall gjør den halvdød, den vil man da finne der.

 

Da forlater jeg de generelle regler på området og går over til å se på det som jeg oppfatter som det rettslige hovedgrunnlaget for kravet om tilrettelegging, nemlig valgloven og kommuneloven.

 

Etter mitt syn, så må nemlig krav om nødvendig tilrettelegging for Marthe Kirkerud og hennes kollegaer tolkes inn i den lovfestede retten og plikten til å motta valg og til å delta i kommunestyrets møter. Hvis man først ser på valgloven, så ber jeg retten slå opp i det juridiske utdraget side 5 til 6.

Nederst på side 5 har vi valgloven §12, der begynner den med første og annet ledd, hvis vi går til side 6, så har vi § 12, 3. ledd – og der står det:

 

Valgbar til kommunestyret og pliktig til å ta mot valget er enhver som har stemmerett ved valget, og som står innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen og som ikke er utelukket eller fritatt.

Altså, en hver stemmeberettiget – Marthe Kirkerud er åpenbart stemmeberettiget, hun er norsk borger over 18 år.

Er hun utelukket eller fritatt. Da må vi se på § 13 og 14. Det er ingen utelukkelsesgrunn for personer med funksjonshemming, for det de for eksempel ikke kan komme inn i bygningene. Det er ingen utelukkelsesgrunn og det er heller ingen fritaksgrunn hvis vi ser på §§ 13 og 14.

 

§ 13. Utelukket fra valg til Stortinget er:

a) ansatte i departementene, med unntak av statsråder og statssekretærer

b) hoffets ansatte og dets pensjonister

c) ansatte i diplomatiet og konsulatvesenet.

Utelukket fra valg til fylkestinget er fylkesmannen, assisterende fylkesmann og den som i vedkommende fylkeskommune er administrasjonssjef eller dennes stedfortreder, er sekretær for fylkestinget, er leder av forvaltningsgren, har ansvaret for regnskapsfunksjonen i fylkeskommunen eller foretar revisjon for fylkeskommunen.

Utelukket fra valg til kommunestyret er fylkesmannen, assisterende fylkesmann og den som i vedkommende kommune er administrasjonssjef eller dennes stedfortreder, er sekretær for kommunestyret, er leder av forvaltningsgren, har ansvar for regnskapsfunksjonen i kommunen, eller foretar revisjon for kommunen.

I kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform er ansatte i sekretariatet til rådet som har fått myndighet delegert fra rådet heller ikke valgbare til fylkestinget eller kommunestyret.

Hvorvidt en person skal utelukkes fra valg til Stortinget avhenger av hvorvidt han eller hun innehar stillingen på valgdagen. Ved valg til kommunestyre og fylkesting er utelukkelse avhengig av om vedkommende innehar stillingen når organet trer i funksjon.

 

§ 14. Rett til å kreve seg fritatt for å stå på en liste ved stortingsvalg har

a) den som er stemmeberettiget i et annet fylke

b) den som har møtt som representant på alle Storting etter forrige valg

c) den som innen valgårets utløp har fylt 60 år

d) den som er medlem av et parti som er registrert etter § 17, når vedkommende er oppført som kandidat på et listeforslag som ikke er fremsatt av dette partiet.

 

Rett til å kreve seg fritatt for valg til fylkesting og kommunestyre har

a) den som innen valgårets utløp har fylt 65 år

b) den som ved valgårets utløp har gjort tjeneste som medlem av henholdsvis fylkestinget og kommunestyret de siste fire år

c) den som har rett til fritak etter andre lover

d) den som er medlem av et parti som er registrert etter § 17, når vedkommende er oppført som kandidat på et listeforslag som ikke er fremsatt av dette partiet.

 

Det er rett og slett en ubetinget rett og plikt for Marthe Kirkerud å motta dette valget. Og hva innebærer så det. Jo da må vi gå til kommunelovens § 40 i det juridiske utdraget side 19.

 

Der heter det

§ 40

Rett og plikt til å delta i møter i kommunale og fylkeskommunale organer.

1. Den som er valgt som medlem av kommunalt eller fylkeskommunalt folkevalgt organ, plikter å delta i organets møter, med mindre det foreligger gyldig forfall.

 

Gyldig forfall er da knyttet til tilstander som kommer opp, det kan ikke en permanent gyldig forfall, i så fall ville det ha vært en fritaksgrunn etter valgloven.

 

De rettigheter og plikter som jeg her har påvist, det gjelder altså enhver lovlig valgt representant, ikke bare funksjonsfriske, og det innebærer da naturlig at kommunen må gjøre det mulig også for funksjonshemmede representanter å delta i politisk..... virksomhet på lik linje med andre.

 

Når bygningene ikke var tilgjengelige for Marthe Kirkerud, når Kari Normann ikke kan følge med i debattene som følge av mangel på teleslynge, og når Ola Olsen ikke får tilrettelagte saksdokumenter så er dette et brudd på deres rett etter valgloven og kommuneloven til å motta valget og utføre vervet som kommunestyrerepresentant. Et spesifikt rettslig grunnlag på det livsområdet vi her befinner oss, det er budskapet.

 

Under enhver omstendighet så må Marthe Kirkerud ha krav på dekning av de nødvendige transportkostnadene sine og også kostnadene til å legge seg. Og det følger direkte etter min oppfatning, i hvert fall nesten direkte, av kommunelovens § 41. Det er fortsatt på side 19 i det juridiske utdraget. Der står det:

 

§ 41. Dekning av utgifter og økonomisk tap.

1. Den som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring for reiser i forbindelse med vervet, etter nærmere regler fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget selv.

2. Tap av inntekt og påførte utgifter som følge av kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv erstattes opp til et visst beløp pr. dag, fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget selv. Det skal fastsettes ulike satser for legitimerte og ulegitimerte tap.

Altså, man skal ikke ha utgifter på dette. Det skal kommunen dekke. Og skyssgodtgjørelse, det er ikke noen tvil om at det omfatter utgifter til nødvendig tilrettelagt transport. Det er etter min oppfatning helt klart. Når det gjelder hjelp til å legge seg hjemme, så må man strekke litt på dette uttrykket overnattingsgodtgjøring, men det er klart at kommer det en person som arbeider i Tromsø, og som er valgt inn i kommunestyret i Flesberg, så har han krav på da å få betalt overnatting på hotell, og da kan det ikke være noen grunn til at Marthe Kirkerud som også må betale penger for å få sove etter kommunestyrets møter, ikke skal få dekket utgiftene til det. Så der ligger retten i hvert fall for de to punktene i kommuneloven § 41.

 

Da har jeg gått gjennom den nasjonale lovgivningen. For å bare kort oppsummere, når det gjelder Kari Tastad sin sak, så har jeg nevnt min påstand, at det fra statens side ikke er hjemmel for noe tiltak som spesielt tar sikte på å tilrettelegge for synshemmede velgere, så når det gjelder synshemmedes muligheter for hemmelig valg, så er det altså ingen tilrettelegging som er sikret i nasjonal lovgivning. Når det gjelder Marthe Kirkeruds sak, så mener jeg at det er grunnlag for å utlede et generelt krav om tilrettelegging av valgloven og kommuneloven, men noen klar hjemmel er det allikevel synd å si at staten her har forledet de funksjonshemmede representantene med. Så både i forhold til Tastad og Kirkerud sin sak, så vil det være av betydning å holde den nasjonale lovgivningen på området opp mot de menneskerettighetskonvensjoner som Norge har implementert.

 

Ærede domstol, jeg er da kommet frem til punktet om internasjonale menneskerettigheter.

Utgangspunktet blir da å ta i menneskerettighetsloven av 21. mai 1999, som i § 2 innfører en del utvalgte menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett, altså gjør dem direkte anvendelige slik at de kan påberopes for norske domstoler, ikke lenger bare en folkerettslig forpliktelse for staten Norge, men også grunnlag for individuelle rettigheter for norske borgere.

 

Det andre prinsippet som er vesentlig knyttet til menneskerettighetsloven, er § 3 om forrang. Altså hvis konvensjonene, de implementerte konvensjonene kommer i strid med annen norsk lovgivning, så skal konvensjonene gå foran.

 

Den mest relevante konvensjonen av disse som er implementert etter § 2, for de spørsmål som vi befatter oss med, det er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966, og den aktuelle bestemmelsen er artikkel 25. Den står på side 28 i det juridiske utdraget. I norsk oversettelse lyder den som følger:

 

Artikkel 25

Enhver borger skal, uten noen form for forskjellsbehandling som nevnt i artikkel 2 og uten urimelige begrensninger, ha rett og anledning til:

(a) Å ta del i varetakelsen av offentlige anliggender, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.

(b) Å avgi stemme og bli valgt ved frie periodiske valg som skal bygge på alminnelig og lik stemmerett og hemmelig avstemning, som sikrer at velgernes vilje kommer fritt til uttrykk.

(c) På alminnelige og like vilkår å ha adgang til offentlig tjeneste i sitt land. (som da ikke er en aktuell problemstilling i denne saken)

 

Men artikkel 25 den gjelder altså retten til å ta del offentlige anliggender, enten direkte eller gjennom fritt valgte representanter. I dette ligger både retten til å fritt velge, og retten til å bli valgt.

 

Det er ingen konvensjonspraksis i forhold til funksjonshemmedes stilling spesielt med hensyn til denne artikkelen. Vi må derfor ta utgangspunkt i de generelle prinsipper som bestemmelsen bygger på, og foreta en konkret vurdering på bakgrunn av disse. Og da er det en del generelle forhold knyttet til artikkel 25, som jeg ønsker å henlede rettens oppmerksomhet på. For det første er det dette uttrykket som står, at man skal ha rett og anledning til, det står ikke bare rett, men det står rett og anledning til.

I dette ligger et krav om at borgerne ikke bare skal ha en formell rett, men også en reell mulighet til å utøve retten. Hvis man skulle tvile på mitt ord på det, så vil man få det bekreftet gjennom professor Novaks standardkommentar til konvensjonen – på side 77 i det juridiske utdraget, uten at vi skal bruke til på å sitere der, men det er nederst på side 77 at han poengterer dette med både rights an opportunity.

 

Det følger videre av konvensjonen at det er statens ansvar å sikre en slik rett og anledning. Det følger av artikkel 2, som står på side 26 i det juridiske utdraget. Det er punkt 2, eller paragraf 2 som vi sier i denne artikkelen.

 

2. Hver konvensjonspart forplikter seg til, i samsvar med sine konstitusjonelle bestemmelser og med bestemmelsene i denne konvensjon, å treffe slike lovgivningsmessige eller andre tiltak som vil være nødvendige for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, når slike tiltak ikke allerede er i kraft.

 

Altså både lovgivningsmessige og andre tiltak som er nødvendige for å sikre rettighetene. Og retten etter § 25, er da ikke bare en formell rett, men også en faktisk anledning. Det er det som skal sikres. I denne forbindelse finner jeg også grunn til å fremheve at det her er tale om en forpliktelse for staten til umiddelbar gjennomføring. Det er ikke slik som i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, at det er tale om målsetninger som staten etter økonomisk evne skal ta sikte på en gradvis gjennomføring av. Hvis man ser på den tilsvarende bestemmelsen i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter så er det i det juridiske utdraget side 31.

 

1. Hver konvensjonspart forplikter seg til så vel hver for seg som gjennom internasjonal bistand og internasjonalt samarbeid, særlig på det økonomiske og tekniske område, å sette alt inn på at de rettigheter som anerkjennes av denne konvensjon, gradvis blir gjennomført fullt ut med alle egnede midler, og da særlig ved lovgivningstiltak.

 

Her ser vi at det fremheves at statene skal treffe tiltak i henhold til økonomisk evne, med tanke på en gradvis oppfyllelse av målsetningene.

 

Slik er det ikke med konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Det er en umiddelbar forpliktelse for staten til å treffe de nødvendige tiltak. Videre så er det viktig å merke seg at retten etter artikkel 25, den tilkommer enhver borger uten noen form for forskjellsbehandling som nevnt i artikkel 2.

Med det sikter man til artikkel 2, paragraf 1 – side 26 i det juridiske utdraget hvor det heter:

 

1. Hver konvensjonspart forplikter seg til å respektere de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, og å sikre dem for alle som befinner seg på dens territorium og er undergitt dens jurisdiksjon, uten forskjellsbehandling av noe slag slik som på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.

 

NB – denne er ikke uttømmende, og det kan ikke være tvilsomt at forskjellsbehandling på grunn av funksjonshemming det er i strid med artikkel 2. Det følger også av en rekke andre rettskilder som er tatt inn i det juridiske utdraget, uten at jeg skal bruke tid på det i denne sammenhengen. Jeg vil tro at staten og saksøkerne er enige på det området. (og kanskje bare på det punktet)

 

Men da er vi så langt. Retten og anledningen til å utøve de rettighetene som følger av artikkel 25, skal sikres enhver borger uten noen form for forskjellsbehandling, herunder på grunn av funksjonshemming.

 

Så står det videre, hvis vi leser artikkel 25 at rettigheten heller ikke skal underlegges andre urimelige begrensninger. I dette ligger at rettighetene etter artikkel 25 vil kunne begrenses, men det er et krav at begrensningene må kunne rettferdiggjøres som saklige og formålsmessige som det legges til grunn. Og de må ikke i noe tilfelle komme i konflikt med diskrimineringsforbudet i artikkel 2, det er en absolutt grense. Det er ikke rimelig, hvis det er i strid med diskrimineringsforbudet. Dette vil man finne hos Novak - juridiske utdraget side 25.

 

I litteraturen så er statens adgang til å legge begrensninger etter artikkel 25 i hovedsak konsentrert om spørsmål om formelle vilkår for stemmerett og valgbarhet (eks. alder og slike objektive kriterier) og dessuten kriterier for tap av rettigheter – altså i hvilken grad man kan fradømmes retten til å stemme.

 

Her har statene en forholdsvis vid skjønnsmargin som vi sier. De har et spillerom for hvilke løsninger de velger å legge seg på, å det vil konvensjonsorganet langt på vei akseptere. På samme måte som man sier at statene står fritt ved den nærmere utforming av demokratisk styremodell, altså hvordan man skal innrette nasjonalforsamlingen, lokalstyret og alt dette – her staten en relativt vid skjønnsmargin. Jeg har der i mot ikke kunnet finne noen prinsipiell drøftelse av i hvilken utstrekning statene kan påberope seg manglende økonomiske ressurser eller lignende prosaiske hensyn som grunnlag for å ikke oppfylle forpliktelsene til å sikre rettighetene etter artikkel 25 for ikke-diskriminerende basis. Og her må det antas at statens skjønnsmargin er vesentlig mindre, særlig sett hen til at oppfyllelsen av konvensjonen prinsipielt ikke er gjort avhengig av statens ressurser, slik som tilfellet er for konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Jeg vet at staten vil være opptatt av noe som man kaller de universelle minstestandarder, vil si at denne konvensjonen skal oppfylles av alle tilsluttede land, og at det må gjelde samme regler, og vi kan ikke stille strengere krav til Norge enn vi kan stille til Gambia og andre land som har mindre forutsetninger for å oppfylle forpliktelsene. Mitt svar til det vil da være at konvensjonen kan ikke forstås slik at det er det fattigste landet i verden som skal sette standard for disse menneskerettighetene. Det følger en positiv plikt som ikke kan begrenses i utgangspunktet under henvisning til manglende ressurser.

 

Etter denne generelle innledningen skal jeg si litt konkret om stemmerett, litt konkret om valgbarhet, så skal jeg i hovedsak avslutte med det.

 

Når det gjelder stemmeretten, så er utgangspunktet at det gjelder en rett og anledning for enhver borger, uten forskjellsbehandling å avgi stemme ved frie og periodiske valg som skal bygge på alminnelig og lik stemmerett og hemmelig avstemming som sikrer at velgernes vilje kommer fritt til uttrykk, I FNs Høykommisær for menneskerettigheter sine kommentarer til denne bestemmelsen, er det sagt en del ting om statens plikt til tilrettelegging. Det står i det juridiske utdraget side 97 til 98. Jeg sikter til punkt 11 og 12 på side 97.

Spesielt vil jeg gjøre oppmerksom på punkt 11 som innledes med at ”staten skal ta effektive tiltak for å sikre rettighetene.” Så står det i siste setning i punkt 11 at velgeropplæring og registreringskampanjer er nødvendig for å sikre den effektive utøvelsen av artikkel 25 rettighetene av et informert samfunn. I dette ligger at man sørge for at valget er reelt ved at man har informasjon. Så sies det også i punkt 12 noe om at man skal gjøre tiltak for å kompensere for spesielle vanskeligheter knyttet til analfabetisme, språkbarrierer, hindringer med hensyn til å forflytte seg. Det står også at man i forhold analfabetene skal bruke spesielle metoder, slik som fotografier og symboler for å sikre at disse får adekvat informasjon og basere sin stemmegivning på. Det er klart at hvis vi tenker på universelle minstestandarder og sier at Gambia skal sikre fotografier for at analfabeter skal få et grunnlag for stemmegivningen så er det ikke for mye forlangt å si at Norge også må sikre for merking av listeboksene med punktskrift for å oppnå det samme i forhold til synshemmede.

Basert på denne forståelsen av konvensjonen kravet om tilrettelegging, så vil det fra denne siden gjort gjeldende at konvensjonen sikrer en rett og mulighet til å få avgi stemme, og da fortrinnsvis i valglokalet, på valgdagen, i likhet med andre. Den sikrer en rett til å stemme hemmelig, og den sikrer en rett til å få informasjon for å ha muligheten til å foreta et reelt informert valg. Og dette skal staten så langt som mulig sikre gjennom egnede lovgivningsmessige og andre tiltak.

Den gjennomgangen som jeg tidligere har foretatt viser at den norske staten ikke har gjort noen ting for å sikre disse rettighetene for synshemmede. Det foreligger derfor et klart brudd på artikkel 25.

 

Når det der nest gjelder valgbarhet og politisk deltakelse så vil jo utgangspunktet i denne konvensjonen være, som det står i disposisjonen pkt. 3.2.3 , at det er rett og anledning for enhver borger uten forskjellsbehandling å bli valgt og som valgt representant ta del i ivaretakelsen av offentlige anliggender. En de facto utestengning av funksjonshemmede fra deltakelse i politiske valgte organer på grunn av manglende fysisk og praktisk tilrettelegging vil etter vår oppfatning være i klar strid med denne bestemmelsen. Det er ingen rimelig begrensning at store grupper av den norske befolkningen utestenges fra politisk deltakelse. Det er ærede domstol en høyst urimelig begrensning, og den er dessuten i klar strid med diskrimineringsforbudet i artikkelen. Det at man blir valgt av sine medborgere, det gir rett til nødvendig tilrettelegging.

 

Det er også et annet aspekt med dette, og det er hensynet til velgerne, eller velgernes rettigheter. Det følger av artikkel 25 at man ikke bare har rett til å bli valgt, man har også rett til å ta del i ivaretakelsen av offentlige anliggender gjennom fritt valgte representanter. Dersom funksjonshemmede utestenges fra deltakelse i politiske organer på grunn av manglende fysisk tilrettelegging, så er det også en krenkelse av retten til de velgerne som har stemt på vedkommende. De får da ikke anledning til fritt å velge sine representanter.

 

Det var FN konvensjonen. Når det gjelder den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, skal jeg være helt kort. Den har ikke en bestemmelse om politiske rettigheter i selve konvensjonen, men det er en bestemmelse i første tilleggsprotokoll, artikkel 3, som er fra 1952. Den står i det juridiske utdraget side 24.

Den er meget knapp. Det heter da bare at:

 

De høye Kontraherende Parter forplikter seg til å holde frie valg med rimelige mellomrom ved hemmelig avstemning, under forhold som sikrer at folket fritt får uttrykke sin mening ved valget av den lovgivende forsamling.

 

Gjennom konvensjonsorganenes praksis er denne i hovedsak tolket på samme måte som FNs sivile og politiske rettigheter. Den sikrer subjektive rettigheter for den enkelte, både til å velge og til å bli valgt, og det vil være de samme prinsippene som gjør seg gjeldende. Den er mindre detaljert og overlater mer til praksis. Dessuten har den den begrensning, i motsetning til FN-konvensjonen, at den kun gjelder ved valg av den lovgivende forsamling og derfor er den også formelt utenfor anvendelsesområdet.

 

PÅSTANDENE:

På vegne av Kari Tastad nedlegges slik påstand:

1. Det foreligger brudd på valgloven § 40 – 3.ledd ved at Kari Tastad ikke fritt fikk utpeke hjelper i forbindelse med stemmegivningen, men ble henvist til sin hushjelp.

2. Det foreligger brudd på menneskerettighetslovens § 2, jmfr. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 25

♪ Ved at Kari Tastad ikke ble sikret bistand for å komme til valglokalet

♪ Ved at Kari Tasta ikke var sikret mulighet til hemmelig stemmegivning

♪ Ved at Kari Tasta ikke var sikret mulighet til å motta nødvendig informasjon i forkant av valget.

 

Så er det Marthe Kirkerud sin sak

Der nedlegges slik påstand

1. Det foreligger brudd på kommuneloven § 40, ved at det ikke ble lagt til rette for at Marthe Kirkerud kunne utøve det verv hun lovlig ble valgt til. SUBSIDIÆRT

Det foreligger brudd på kommunelovens § 41, ved at Marthe Kirkerud ikke fikk dekket nødvendige reiseutgifter og overnattingsutgifter i forbindelse med vervet som kommunestyrerepresentant.

 

2. Det foreligger brudd på menneskerettighetslovens § 2, jmfr. FNs konvensjon artikkel 25

♪ Ved at Marthe Kirkerud som funksjonshemmet ikke ble sikret anledning til reelt å motta valget som kommunestyrerepresentant

♪ Ved at velgerne ikke ble sikret retten og anledningen til fritt å velge sine representanter.

 

 

TAKK

 

 

Advokat for det offentlige - Therese Thommessen

 

Ærede rett – ærede motpart. Det offentlige har med interesse hørt advokat Innjords innlegg. Og før jeg går nærmere inn på de rettslige aspekter som gjør seg gjeldende i denne saken finner jeg finner behov for å trekke et viktig skille. Det er et skille som advokat Innjord ikke har trukket, men som burde har vært trukket, all den tid vi her står i retten. Det er nemlig viktig å skille mellom hvilke rettslige rettigheter de funksjonshemmede i denne saken har. Med det mener jeg hvilke rettigheter som kan gjøres gjeldende for en domstol. Det er noe helt annet å stille spørsmål om hvilke rettigheter bør funksjonshemmede ha, enten juridisk sett, eller ved hjelp av bevilgninger.

Denne går for en domstol, og retten kan kun dømme staten dersom saksøkerne har et juridisk – rettslig krav på rettigheter som gjøres gjeldende. Det er selvfølgelig ønskelig at funksjonshemmede i langt større grad enn det de har i dag får tilrettelegging når det gjelder utøvelse av sine politiske rettigheter. Det vil være til fordel om valgmaterialet var i blindeskrift eller lydbok. Det ville vært en fordel om dyslektikere fikk tilgang til alt materialet i tilrettelagt form. Men det er en oppgave som ikke lovgiver har pålagt staten pr dags dag dato. Dette er en oppgave som lovgiver må vurdere i forhold til fremtiden og det er en oppgave som påligger bevilgende myndigheter. Og slik det offentlige ser det så er det en gjennomgående svakhet i saksøkerens argumentasjon, ved at de forsøker å utlede konkrete rettigheter av generelle vage hjemmelsbestemmelser særlig menneskerettighetene, som har et helt annet siktemål enn å gi detaljerte rettigheter i forbindelse med valg og gjennomføring av politiske verv. Saksøkerne har i retten nå servert det som det offentlige vil anse som en noe kreativ jus, men i lys av absolutt gode formål. Men det gir ikke noen rettskrav som kan håndheves av domstolene. Videre har saksøkerne, for så vidt godt illustrert at det finnes i den nasjonale lovgivningen og for så vidt i menneskerettighetene, som man skulle ønske var dekket opp, men det er det ikke noe retten kan gjøre noe med, det må den overlate til lovgiver. Og det er det jeg skal vise i det følgende, at hverken Kari Tastad, eller Marthe Kirkerud har fått krenket sine rettslige rettigheter.

 

Jeg kommer til å basere meg på en noe annen disposisjon enn det som saksøkerne har gjort. Jeg velger å ta for seg hver sak for seg. Først skal jeg gjennomgå alt som handler om den synshemmede velger, både i relasjon til nasjonal rett, og i relasjon til menneskerettighetene.

 

Kari Tastad har ingen lovbestemt rett på transport til valglokalet. Det hun har er et tilbud fra tt-tjenesten som varierer fra fylkeskommune til fylkeskommune, også mellom kommunene. Så staten må frifinnes for så vidt gjelder spørsmål om hun har fått krenket sin rett etter det som følger av gjeldende norsk rett på dette punkt. Det er et tilbud, men ikke et rettskrav som knytter seg til tt-tjenesten.

Når det gjelder det som skjedde i valglokalet, så er situasjonen en litt annen. Jeg vil først begynne med det spørsmålet som knytter seg til den assistanse som hun ble tilbudt da hun kom til valglokalet.

Det jeg har fått høre er at hun kun ble henvist til sin hushjelp og de ble sagt at vedkommende får hjelpe deg, hvis ikke var det ikke noe annet tilbud til henne. Og staten erkjenner at dette er ikke en oppfyllelse av de plikter som pålå valgstyret i valglokalet denne dagen. De har en plikt til å gi henne veiledning med hensyn til hvordan hun skal kunne avgi stemme, og ikke minst en plikt til å gjøre henne oppmerksom på at hun selv, blant de som er til stede i lokalet kan velge medhjelper. Hun trenger ikke velge noen hun kjenner, hun kan velge hvem det måtte være i lokalet, så sant vedkommende er over 14 år.

For å gjøre dette komplett så finner jeg også grunn til å fremheve at den velgeren hun velger, denne hjelperen har en lovbestemt taushetsplikt. Det følger av valglovens § 90. Og hvis vedkommende ikke overholder den taushetsplikten, altså dersom hjelperen forteller til noen annen hva vedkommende har stemt, så er det straffbart. Det er altså ikke slik at man må bare stole på vedkommende at vedkommende ønsker å være stille om det vedkommende har fått vite i kraft av sin assistanse. Så staten aksepterer altså at på dette punkt har ikke hennes rettigheter vært tilstrekkelig tilrettelagt.

 

Det som da er mer interessant er da – hva med retten til å stemme hemmelig. Her har vi egentlig to underpunkter. Det første er, har hun krav på stemmesedler i blindeskrift. Og det andre spørsmålet er, hva med tilsendte stemmesedler i forkant av valget.

Jeg skal ta for meg disse punktene i den rekkefølge jeg nå presenterte dem.

 

For det første: Stemmesedler i blindeskrift. Har hun et rettskrav på det. Kan hun gå til domstolen å si, jeg har et krav på å få stemmesedlene i blindeskrift?

Som advokat Innjord klart gjorde rede for. Nei det har hun ikke. Det er faktisk forbudt i det som heter stemmeseddelforskriften. Jeg kan skjønne at enkelte vil si, hvorfor i all verden en det slik. Skjønner ikke staten at det vil være en klar fordel for de som skal stemme og som er synshemmet på en eller annet måte, at de får dette tilgjengelig i blindeskrift. Jo staten ser at det vil være en fordel, men staten har ikke uten grunn vedtatt at dette er forbudt. Det er nettopp av hensyn til de som skal stemme. Som da for så vidt også advokat Innjord innså, så vil det da være slik at dersom en liten del, kanskje en person vil stemme ved hjelp av stemmesedler i blindeskrift, så vil alle de som er tilstede ved opptellingen vite hvem som stemte på hvilket parti. Man anser det som en større risiko, og mindre ivaretakelse av de blindes rett til å stemme hemmelig, enn stemmesedler i blindeskrift i valglokalet. Dette er basert på en grundig overveining fra lovgiver, nettopp av hensyn til hemmelige valg.

Så på dette punkt er det altså ikke noe brudd på hennes rettigheter, det følger klart av loven og loven er velbegrunnet.

 

Det andre punktet- retten til å få tilsendt stemmesedlene i forkant. Det er riktig som påpekt at det ikke står i loven at du har krav på å få tilsendt stemmesedler. Det er klart at det kan vanskelig være slik at samfunnet skal tilsende alle de tror kanskje burde, ville ønske å ha stemmesedlene tilsendt – at de skal umiddelbart få det. Men det er altså slik at stemmesedler er offentlige. Det er ikke som det ble sagt under innledningen (vitneførselen) at disse stemmesedlene er de private partiers eiendom. Dette er offentlige dokumenter som du da på alle måter kan få tak i – enten ved å henvende deg til der du kan forhåndsstemme, hvor disse vil være tilgjengelige – eller henvende deg til det lokale valgstyret i kommunen. Man kunne selvfølgelig ønske seg at dette sto uttrykkelig i loven at det var en slik mulighet. Men – muligheten er der rent faktisk, og det er således ingen krenkelse av hennes rettigheter at hun ikke har fått disse tilsendt hjem til seg. Det var fullt mulig for henne å skaffe seg disse stemmesedlene. Ved å skaffe seg disse, kunne hun også vært forberedt og allerede ha kumulert ferdig hjemme. Hun kunne da fått bistand fra noen hjemme, i stedet for i valglokalet. Hun kunne da ha benyttet denne stemmeseddelen ved valget.

 

Hva så med å få tilgang til informasjon? Hva så med det som skjer i forkant av valget? Kan hun kreve å få tilrettelagt informasjon. Kravet ble slik jeg skjønte det, presisert ved at partiprogrammene ikke er tilgjengelige i lydbokform. Svar på dette spørsmålet er NEI. I norsk lovgivning så er det ingen hjemmel som gir henne krav på informasjon fra politiske partier, f.eks. det å få deres program i lydbokform.

Man skulle muligens kunne ønske at så var tilfelle – men slik er det ikke rettslig sett.

Stemmesedlene er tilgjengelige fra det offentlige (offentlighetsloven) – utover det må man gå til de politiske partiene og høre hva de har tilgjengelig, men man har ikke noen hjemmel for å pålegge de politiske partiene å dele ut informasjon i en form slik at det kan være mulig for vedkommende å tilegne seg denne informasjonen.

Nok en gang er vi da i en situasjon, hvor lovgiver ikke har gitt rettigheter, og domstolen kan da ikke annet enn å frifinne det offentlige.

 

Dette var det som følger av nasjonal lovgivning, og her må det offentlige altså frifinnes på samtlige punkter. Det finnes ikke hjemmel for å kreve verken stemmesedler tilrettelagt i blindeskrift eller informasjon tilsendt. Men det er gitt bestemmelser for å ivareta synshemmedes behov for assistanse under valg, og sikre hemmelighold i den grad det er mulig. Da har man valgt løsningen med hensyn til at man får velge medhjelper i lokalet, i stedet for å velge den alternative løsningen – nemlig stemmesedler i blindeskrift – som vil minske hemmeligholdet i lengden.

 

Hva så med de internasjonale konvensjonene som menneskerettighetene. Jeg tar disse for meg nå, og ikke samlet avslutningsvis.

Retten har fått en introduksjon til menneskerettighetene av adv. Innjord og jeg skal ikke gå så veldig generelt inn på dem her. Jeg kommer litt mer tilbake til dem senere. Det som er poenget i relasjon til Kari Tastad sin sak er at det står i både den europeiske menneskerettighetskonvensjon og i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter at vedkommende borger skal får stemme hemmelig. Følger det da ikke logisk av dette at Kari Tastad rettigheter er krenket. Svaret på det er NEI. Hennes rettigheter er ikke krenket. For det første er det nødvendig å påpeke hvorfor det er en bestemmelse om hemmelighold. I gamle dager var det faktisk vanlig at det å stemme var noe man gjorde offentlig – ute i det offentlige rom – hvor alle visste hva alle stemte. Det var ikke slik at man skulle få lov til å holde sine politiske meninger for seg selv. Det viste seg at dette hadde en fare. Faren var ganske åpenbar, nemlig frykten for represalier fra staten. Vi vet alle hvordan det f.eks er i Burma. Er man tilhenger av et annet parti enn de som styrer (makthaverne i landet) kan det være farer knyttet til å gi uttrykk for sine politiske meninger. For å unngå at folk skal utsettes for represalier, og for å sikre frie valg, har man et krav på hemmelighold. Men det er altså et hemmelighold fordi det er fare for represalier fra staten, ikke fordi man ikke ønsker at naboen skal vite hva men stemmer. Hvis altså ikke naboen da kan inngi represalier, men det ville være lite praktisk i et land som Norge. Dette er bakgrunnen for rettighetene, og det er i lys av denne bakgrunnen man må vurdere hvorvidt Kari Tastad rettigheter er krenket. Som påpekt så er det altså muligheter for staten begrense retten til hemmelighold så lenge dette er basert på objektive og rimelige begrunnelser. Det er slik at statene må ha en viss valgfrihet med hvordan de skal organisere stemmegivningen. Norge har da, som de aller fleste andre land i verden, gitt regler for de som har behov for assistanse under valget. Det vil gjelde Kari Tastad som er blind, det vil også gjelde f.eks. de som ikke har anledning til å komme til valglokalet, hvis de f.eks. ligger innlagt på sykehus.

Man har altså regler for dette. Man har kompensatoriske løsninger som man kan si. Er dette da akseptabelt når det medfører at én annen, nemlig den som assisterer, får vite hva du har stemt. Svar på det spørsmålet er et entydig JA: Dette er fullt ut i samsvar med de reglene som gitt i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Man kan da stille spørsmål om hvor det offentlige har det fra? Er det noe vi har bestemt, fordi det passer oss best. NEI – det er slik, som påpekt, at det finnes lite praksis når det gjelder denne bestemmelsen – artikkel 25 fra FNs menneskerettighetskomité, som er satt til å håndheve den. Men det komitéen har gjort, for å gi statene veiledning, er å utarbeide en generell kommentar til bestemmelsen, den er inntatt helt bakerst i det juridiske utdraget. Jeg skal ikke gå inn å dokumentere det nå, fordi det har vi ikke tid til. Men det jeg kort skal påpeke er at FN-komiteen har selvfølgelig skjønt at det er ikke mulig for alle på egenhånd å stemme uten noen form for bistand i en eller annen sammenheng. Og det statene da har blitt bedt om, og det er bare en BØR-bestemmelse, (FN-komiteen i sine kommentarer) at ”statene bør sørge for assistanse til blinde, analfabeter eller andre som trenger slik assistanse”. Det eneste kravet er at denne assistansen bør være uavhengig. Jeg vil bare kort gi retten henvisningen slik at dette er klart. Dette står i juridisk utdrag side 98, det er under pkt. 20. Det er siste setning i det punktet.

”Assistance provided to the disabled blind or litturate, should be independent.”

 

Det Norge har gjort er altså fullt ut i samsvar med de anbefalinger vi har fått fra FN-komiteen. Det er ikke tvilsomt at det er en akseptabel løsning. Det finnes muligens andre, men vi har altså fullt ut fulgt de retningslinjer FN har gitt, og Kari Tastads rett etter artikkel 25 er derfor ikke krenket.

 

Jeg skal da gå over på neste punkt i relasjon til Kari Tastad – spørsmålet om tilgang på informasjon.

Jeg har sagt at i relasjon til norsk lovgivning, så har hun ikke noe krav på å få tilrettelagt informasjon i blindeskrift eller lydboks form. Har hun da noen krav på det etter menneskerettighetene? Saksøker hevder at hun har et krav på det, og forsøker å utlede det av artikkel 25. Ærede rett, en slik rett kan ikke utledes av artikkel 25. Det er av FN-komiteen gitt enkelte anbefalinger på hva statene bør gjøre for å sikre selve gjennomføringen av valget, blant annet dette med symboler for analfabeter. Det er en bør-bestemmelse og ingen pliktbestemmelse, men en anbefaling fra komitéen. Hvorfor går ikke komitéen lenger? Hvorfor finnes det ingen plikt for statene til å sørge for tilrettelagt informasjon om de politiske partiene? Svaret på det vil fort kunne gi seg selv. Hvis statene hadde plikt til dette, ville man da ikke fort havne i en situasjon som fort er den som artikkel 25 søker å unngå, nemlig mulighet for statene til å påvirke borgerene i landet ved å gi dem selektiv informasjon. Andre vil kanskje kalle det propaganda. Man skal ikke gi statene mulighet til å påvirke borgerne med hensyn til hva de skal stemme. Det hele formålet med artikkel 25 skal være frie og uavhengige valg, basert på velgernes egne overbevisninger. Artikkel 25 gir ingen krav på informasjon av den art saksøker søker å utlede. Men, en artikkel som ikke har vært påpekt av saksøker, som jeg finner grunn til å kort nevne, er den europeiske menneskerettighetskonvensjon, artikkel 10. Dette er en bestemmelse om ytringsfriheten, og i utgangspunktet så kan man jo si at dette er ikke snakk om ytringsfriheten – det er snakk om det motsatte – nemlig kravet på å få informasjon. Nå er det slik at Strasbourg-organene (europeiske menneskerettighetsdomstol) i et fåtall tilfelle har pålagt statene å gi en eller annen form for informasjon. Det kan i hvert fall stilles spørsmål om statene har fått en slik plikt. Jeg finner derfor grunn til å kort vise at en slik plikt ikke vil gjøre seg gjeldende i dette tilfellet, slik at retten er på det rene med dette, i og med at retten eventuelt kunne ha dømt staten etter denne bestemmelsen. Det domstolen i Strasbourg har hatt for seg er en grusom sak. Det var slik at en fabrikk i et boligområde produserte livsfarlige kjemikalier. Det var utslipp fra fabrikken og 160 mennesker døde. Fabrikken fortsatte imidlertid å eksistere og det var stor uro i befolkningen på hvilke konsekvenser dette skulle få.

Borgerne krevde av staten å gi dem informasjon om helsefaren forbundet med denne fabrikken. De ville altså at staten skulle gå til fabrikkeierne, få informasjon fra fabrikken om hva man eventuelt kunne gjøre hvis det var en ulykke med mer, og gi denne informasjonen til borgerne i området. Dette var jo livsviktig informasjon. Det var ikke informasjon knyttet til valg, som er i en annen kategori. Dette var informasjon som handlet om liv og død for de enkelte.

 

Selv i dette tilfellet sier den europeiske menneskerettighetsdomstolen at det ikke var en plikt etter artikkel 10, for staten til å gi informasjon til borgerne. Da sier det seg selv at statene ikke har plikt til å gi borgerne informasjon knyttet til de politiske partier i en eller annen form.

 

Jeg er da ferdig med den første saken, og statens påstand blir da som kort angitt i min disposisjon – det offentlige må frifinnes.

 

Spørsmål fra dommer Jan Villum

Du sier nå at det offentlige må frifinnes. Særlig når det gjaldt dette med assistanse i valglokalet og skaffe seg en hjelper – som du snakket om ”statens plikter” og ”det offentliges plikter” – at her hadde staten på en måte pålagt valgstyret i kommunen å sørge for dette. Og det var ikke oppfylt mente du. Er det noen forskjell her på det offentliges plikt på kommuneplan og statsplan akkurat når det gjelder det – slik du ser det?

 

Svar fra Therese Thommesen – det offentliges advokat

Slik jeg ser det, så ville man måtte saksøke to forskjellige parter. Det ene er statens plikt til å sørge for en lovgivning som ivaretar de som trenger assistanse – deres rettigheter. Det har vi en plikt til etter artikkel 25 i FN-konvensjonen, og den plikten er ivaretatt i kraft av valgloven. Kommunen har en plikt til at et valgstyre som ivaretar rettighetene i selve valglokalet, i valgsituasjonen. Kommunen kunne ha vært saksøkt. Hvis det kunne påvises noen rettslig interesse i en slik sak.

 

Jan Villum - dommer

Jeg oppfatter deg slik at der så du muligens en konkret svakhet i dette tilfellet?

 

 

Therese Thommesen – det offentliges advokat

Der innrømmer jeg villig at det har skjedd en glipp i denne kommunen.

 

 

DA ER JEG OVER PÅ DET SOM ER SAK NUMMER 2 – nemlig MARTHE KIRKERUD.

Marthe Kirkerud som er valgt inn i kommunestyret, men som ikke har mulighet for å møte. Kan det offentlige saksøkes?

Denne saken reiser et hovedspørsmål, nemlig har funksjonshemmede krav på tilrettelegging fra kommunen, når de er valgt inn i kommunestyret. Jeg skal i hovedsak gjøre mine kommentarer gjeldende i forhold til Marthe Kirkerud fordi hun er saksøker. Jeg vil også kort komme innom Ola Olsen og Kari Normann, som også hadde behov for tilrettelegging.

 

Jeg vil i det følgende vise at det offentlige nok en gang må frifinnes. Hun har fått tilbud om de rettigheter hun har krav på. Ut over det kan ikke det offentlige saksøkes. Det gjelder både etter intern nasjonal rett og etter de internasjonale menneskerettigheter.

 

Da begynner jeg med det som var første problemet – nemlig tilgang til lokalet.

Det naturlige utgangspunktet er da plan- og bygningsloven. Her er da partene helt enige. Det er ingen rett pr dags dato i plan- og bygningsloven – det finnes ikke hjemmel til å pålegge kommunen eller eieren av bygget – hvis det er en annen enn kommunen – å installere heis eller handikaptoalett i det eksisterende bygget. Det er selvfølgelig noe man kunne ha ønsket seg, men det er ikke noe staten kan dømmes på pr dags dato.

Jeg vil da kort informere om et lite lyspunkt i tilværelsen. Det arbeides med å gi en forskrift etter § 89 i plan- og bygningsloven. Denne paragrafen gir hjemmel til å gi forskrift. Hvor vidt det vil bli en forskrift vil ikke det offentlige uttale seg om sånn bindende. Men, som sagt, det arbeides med det. Det følger også av stortingsmelding 1998-99, av Kommunal- og regionaldepartementet innen utgangen av år 2000, skal vurdere og det skal gis en slik forskrift. Og det arbeides med dette pr dags dato i byggeteknisk avdeling i kommunal- og regionaldepartementet.

Det skjer altså noe – men pr dags dato finnes ikke hjemmelen. Det finnes derfor i dag ikke noe rettskrav på å få installert heis eller toalett pr dags dato. Staten må frifinnes på dette grunnlag.

 

Hva så med kommuneloven, valgloven. Kan man si som saksøker forsøkte seg på at det øyeblikk vedkommende har en plikt til å ta imot valget, og en plikt til å stille i kommunestyret i henhold til valgloven og kommuneloven, henholdsvis § 12 , 3. ledd og § 40, kan man da si at i det øyeblikk man har en plikt til å stille – så har kommunene en korresponderende plikt til å gjøre lokalene tilgjengelige, i den stand det måtte være – om det er å installere heis, om det er å installere teleslynge – eller om det er å gjøre kommunestyrets dokumenter tilgjengelig i lydboks form. Kan det utledes av disse bestemmelsene? Svaret på det er et klart NEI. Både valglovens § 12 hvor man har en rett og plikt til å ta imot valg – og kommunelovens § 40 – som gikk på en plikt til å møte i kommunestyret, har ikke det offentlige som det man kan kalle pliktsubjekt – altså plikten retter seg ikke mot det offentlige. Plikten retter seg mot den som ble valgt. Den som ble valgt, har en plikt til å møte.

Man kan ikke trekke den plikten så langt at det offentlige får en motsvarende plikt til å gjøre lokalene tilgjengelige – eventuelt sørge for bistand til legging på et senere tidspunkt, eller annet. Den plikten kan ikke utledes av disse bestemmelsene. Det vil kreve klar hjemmel i lov, og en slik hjemmel eksisterer altså ikke. Det er en lovgiveroppgave å vurdere hvor vidt man skal pålegge kommunene, fylkeskommunene eller staten – det offentlige – å bruke økonomiske midler til å gjøre lokalene tilgjengelige, uavhengig av hva slags behov som skulle gjøre seg gjeldende. En lovgiveroppgave – og den oppgaven har ikke lovgiver tatt pr dags dato, det er ingen hjemmel for å kreve dette. Det krever langt mere klare holdepunkter enn det som utledes av valgloven og kommuneloven. Et helt annet spørsmål er om man kan si at kommunene eller fylkeskommunene vil ha en mer moralsk plikt til å installere eller til å bistå. Men det er ikke en plikt som kan gjøres gjeldende ovenfor en domstol. Nok en gang må da staten frifinnes. Det er ingen hjemmel til å pålegge dette i henhold til valgloven eller kommuneloven.

 

Hva så med tilrettelagt transport. Dette er også et ankepunkt. Hun kan ikke få utøvd sin rett/plikt til å være med i kommunestyret, fordi hun ikke får dekket transporten. Advokat Innjord har her gått raskt igjennom reglene, og staten er for så vidt enig i at TT-tjenesten ikke gir et krav til transport. Jeg finner også grunn til å påpeke at TT-tjenesten ikke er ment til å dekke denne type formål. Den skal dekke fritidsformål, og ikke kjøring forbundet med nødvendig deltakelse offentlige verv. Det skal dekkes av en helt annen bestemmelse og det er retten til grunnstønad, etter folketrygdlovens § 6-3. Denne var også adv. Innjord inne på. Den står i juridisk utdrag side 20. Den skal altså dekke nødvendige ekstrautgifter til transport – det vil selvfølgelig gjelde transport i forbindelse med utdanning og arbeid, men også transport i forbindelse med utøvelse av offentlige verv. Så her har hun en hjemmel. Hvor vidt Marthe Kirkerud har søkt om økt grunnstønad, det vites ikke, og det skal vi ikke spekulere om. Det er imidlertid noe hun kan gjøre hvis hun ønsker det.

Hvor vidt det er nødvendig for henne å søke vil avhenge av kommunelovens § 41, som også adv. Innjord var inne på. Denne bestemmelsen gir en rett for alle deltakere i kommunestyre, selvfølgelig også inkludert Marthe Kirkerud, til å få dekket kostnader forbundet med transport til og fra kommunestyremøter. Dette skal det altså gis lokale regler om i forhold til hver enkelt kommune, slik at man skal ha dekket i hvert fall hvis man har over 15 km transportstrekning. Det følger av statelig regelverk. Derfor vil ikke det være noe problem i denne saken. Hun har krav på dekning, fordi hun har da 20 km hver vei. Så her skal kostnadene dekkes fullt ut. Hvor vidt hun har søkt om å få dekket dette fra kommunestyret, det vet jeg da heller ikke – og kan ikke spekulere i, men dette er en rett hun har. Det må vurdere ut fra de konkrete reglene i hver kommune.

 

Bare for å oppsummere helt kort: Det offentlige har ingen ytterligere plikter – utover det som følger av regler om TT-tjenesten, som ikke da er en rett, det som følger om regler av grunnstønad og ikke minst det som følger av kommunelovens § 41. Hun har full anledning til å få dekket utgiftene til og fra kommunestyret. Noen rett utover dette kan ikke oppstilles da hun med disse reglene skal få full dekning.

 

Det var altså transportproblemene. Hva så med bistand i hjemmet, mer konkret – bistand til legging. Partene er enige om at hjemmelen her er sosialtjenestelovens paragraf 4-3, jmfr. § 4-2, juridisk utdrag side 18. Det partene også er enige om er at denne bestemmelsen ikke inneholder en konkret rett til leggetidspunkt. Det står at man har krav på nødvendig bistand, men det er ikke snakk om at man har rett på å selv angi hvilket tidspunkt man vil ha denne bistanden på. Det er et skjønn som skal utøves av kommunen. Jeg vil da også påpeke, slik at retten er klar over det at det er en plikt i § 8-4 at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med klienten, slik at kommunen ikke skal kunne overkjøre klienten. Det er en plikt til samarbeid. Jeg har imidlertid ikke kunnskap om hvordan denne samarbeidsplikten er utøvd i dette tilfellet. Bare slik at retten er kjent med det. Det er ikke meningen at det skal kunne gå helt uavhengig av hvilke behov den enkelte har. Men jeg forutsetter altså for det følgende at tilbudet er det vi har fått angitt, det vil si enten legging klokken ni, eller legging klokken ett på natten. Spørsmålet er da, kan staten ha en plikt til å gi henne et tilbud som passer bedre med de tidspunktene, som hun da ville ønske å legge seg på, med tanke på at hun er medlem av kommunestyret. Spørsmålet er da om hun har fått det som kalles den velferdsmessige minstestandard. Det er altså slik at sosialtjenesteloven ikke gir noen konkrete rettigheter på f.eks. tidspunktet på legging, men det tilbudet man får skal ligge over den velferdsmessige minstestandard. Det følger av FUSA-dommen. Er da tilbudet som Marthe Kirkerud har fått under den velferdsmessige minstestandard. Det følger da klart av FUSA-dommen, at det er det ikke på noen måte.

Den velferdsmessige minstestandarden, slik grensene har blitt trukket opp av høyesterett, går der vedkommende ikke får tilfredsstilt sine helt livsviktige behov for pleie og stell. I den saken hadde vedkommende blitt fratatt sine helt livsviktige behov for pleie og stell. Og da var vedtaket ugyldig.

I dette tilfellet er det ikke et livsviktig behov for pleie og stell, å få lagt seg på et annet tidspunkt enn det som er angitt, nemlig klokken ett eller klokken ni om kvelden.

 

Dommer Wilhelm Omsted

Og det er så langt som argumentasjonen rekker når det gjelder de generelle tilskuddsvilkår.

 

Det offentliges advokat – Therese Thommesen

Ja.

 

Dommer Wilhelm Omsted

Jeg sitter å ser på kommunelovens § 41, nummer 2. Hvis man tenker seg at Kirkerud leier inn hjelp til å bli lagt i sengen min når jeg kommer hjem – vil det da være en utgift som er dekket av denne bestemmelsen i § 41, nr. 2

 

 

Det offentliges advokat – Therese Thommesen

Det spørsmålet er det ikke mulig å gi et klart ja eller nei til. Grunnen til det er at vi bare sitter med § 41 i denne saken. § 41 skal suppleres av regler gitt av hvert enkelt kommunestyre, for hver periode. Det vil innebære at det kan godt være en forskjell på dette når det gjelder hva reglene er i Oslo, enn hva de f.eks. vil være i Hamar. Jeg vil imidlertid anta at det er forutsatt fra lovgiver at dette skal kunne dekke hvis en som er medlem i et kommunestyre faktisk studerer i en annen del av landet, så skal dette kunne dekke utgifter til kommunestyremøtene én gang i uken, når man må fly inn til f.eks. Oslo. Da vil det være min antakelse at denne type utgifter også vil kunne dekkes av denne bestemmelsen. Men det må altså avgjøres av hvert enkelt kommunestyre, og prøves i relasjon til det regelverket og ikke denne generelle bestemmelsen.

 

DA er jeg ferdig med det som kan kalles den nasjonale rett, det vil si det som følger av alminnelige lovgivning gitt av lovgiver, og ikke det som følger av menneskerettighetene, som er inkorporert i norsk lov. Svaret ble da, som jeg har redegjort for at hun har fått dekket utgifter til transport. Hun har imidlertid ikke krav på tilretteleggelse av lokaler, eller endret tidspunkt når det gjelder bistand til legging. Hun kan da muligens få dekket utgifter til dette i kraft av kommunelovens § 41, men det er det altså ikke mulig å gi et entydig svar på i denne saken.

 

Hva så med de internasjonale menneskerettigheter. Gir de henne en større rett enn den hun har etter dagens regler. Svaret på det er også NEI. Det skal jeg gå litt mer grundig inn på. Det er også slik som adv. Innjord har påpekt at en del menneskerettigheter er inkorporert i norsk rett. Dette gjelder blant annet den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og FNs menneskerettighetskonvensjon for sivile og politiske rettigheter. Det er disse to som kan påberopes av saksøker i denne saken.

Det er riktig at disse to bestemmelsene skal gå foran den norske lov, dersom de gir mer rettigheter enn det som følger av norsk lov. Så selv om jeg nå har kommet til at nasjonal rett ikke gir henne rett til de ytelsene hun har krevd, så vil menneskerettighetene gå foran, dersom de gir henne utvidet rettigheter.

 

Men, hvordan skal den norske domstol vurdere dette spørsmålet. Hvordan skal den norske domstol fastlegge innholdet av de konvensjoner som gjøre seg gjeldende i denne saken. Dette er et prinsipielt og vanskelig spørsmål, og har senest vært oppe i høyesterett i plenum i vår, i den såkalte Bølersaken. Jeg finner grunn til å kort si noe om dette, da det vil være et viktig bakteppe for vurderingen av saksøkers rettigheter i denne sak. I Bølersaken er høyesterett svært restriktiv. Den oppstiller et krav om at du kun har en rett etter de internasjonale konvensjoner, dersom det er en klar rettighet. Det skal følge klart av konvensjonen. De norske domstolene skal ikke anlegge en dynamisk tolkning av de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Norske domstoler skal heller ikke legge inn en sikkerhetsmargin og gå litt lenger litt lenger enn det de gjør i Strasbourg eller FNs menneskerettighetskomité. Det har man ikke anledning. Man skal med andre ord ikke legge de rettigheter som kan utledes av disse konvensjonene på strekk ut fra de norske forholdene, slik det ville kunne være ønskelig av en norsk domstol. Grunnen til dette er at man ikke skal legge unødige bånd på den lovgivende myndighet, eller de bevilgende myndigheter i Norge. Disse båndene skal kun FN-komiteen eller den europeiske menneskerettighetsdomstol kunne ilegge i kraft av enkeltsaker, hvor Norge dømmes.

 

Videre finner jeg grunn til å fremheve følgende: Både når det gjelder FN-konvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, så inneholder disse konvensjonene kun minimumsstandarder for et sivilisert samfunnsliv. De er også universelle. Det vil si at de rettigheter som skal gjøres gjeldende i Norge, skal du også kunne gjøre gjeldende i et hvilket som helst annet land. Det er riktig som adv. Innjord sier at man skal ikke listen i forhold til hva som er det fattigste land, som er medlem av konvensjonen –det er riktig. Men , der listen skal gå, den skal uansett kunne forplikte hvert land som er medlem av konvensjonen.

Igjen – det med andre ord ikke standarder for det som er ønskelig i et sivilisert samfunn – i vesten særlig – i de rike industrilandene. Det ligger på et helt annet nivå. De skal sikre minsterettighetene, grunnrettighetene. Det får betydning i en sak som dette. Det saksøker ønsker er å pålegge staten konkrete plikter, knyttet til utøvelsen av offentlige verv. Dette på et slikt detaljnivå at de ikke på noen måte kan være universelle.

 

Jeg vil da kort gå igjennom FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter – artikkel 25, som er den sentrale bestemmelse. Som påpekt tidligere, vi vet lite om den bestemmelsen. Det finnes lite praksis.

Men vi har altså uttalelsene fra menneskerettighetskomitéen, med hensyn til hvordan den er å forstå. Den gir veiledning. Saksøker hevder at staten har en positiv plikt til å sikre at Marthe Kirkerud får ivaretatt sin rett og plikt til å delta i kommunestyret. Er det riktig? Er det riktig at artikkel 25 pålegger statene å treffe et hvert aktuelt tiltak for å gjøre de ulike lokaler, eller de ulike dokumenter eller annet tilgjengelige for alle som er valgt inn. Svaret på det er nei. Det er ikke mulig å utlede en slik konkret plikt for staten i kraft av artikkel 25. Artikkel 25 har det formål, som jeg sa tidligere, å sikre enkeltindividene mot inngrep fra staten. Artikkel 25 er ikke, som det som kalles ØSK – altså konvensjonen om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter. Denne er dynamisk – det vil si den varierer i forhold til landets økonomi, stilling. Slik er ikke FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Den inneholder kun minimumsrettigheter, og skal hindre statene og gripe inn mot den enkelte. Og når det gjelder valgsystemet mer konkret, skal det altså sikre mot at staten griper inn og hindrer vedkommende i å utøve sitt politiske verv.

Her er det ikke snakk om at staten har grepet inn. Men det er dessverre slik, uheldig nok, at i denne kommunen så er ikke heis tilgjengelig i rådhuset. Det er ikke et inngrep fra staten mot den enkelte. Det er et faktisk hinder. Artikkel 25 kan ikke tolkes så utvidende at den forplikter samtlige stater å overvinne slike faktiske hinder. Det ville da ikke være noen grenser for hva slags faktiske hindere som skal måtte overvinnes – hva slags plikter staten skal få. Hva hvis en kommunestyrerepresentant trenger en hjerteoperasjon, skal han da kunne snike i den 2år lange køen, fordi han skal kunne delta i kommunestyre, mens de som står foran ham, som også har viktige oppgaver – eller har krav til et livsverd – ikke skal kunne gå fram i køen. Skal du kunne påberope deg FN-konvensjonen på dette punktet. Svaret på det er Nei. Den gir ikke statene slike plikter. Den gir ikke den enkelte slike rettigheter. Det er ikke mulig å ha en slik detaljregulering som skal gjelde samtlige land som er medlem av konvensjonen, og det har aldri vært konvensjonens intensjon. Den skal sikre mot overgrep fra staten. Selvfølgelig ville det være ønskelig om den også gav rettigheter, men det gjør den ikke. Det kan ikke tolkes ut av noen av de eksisterende rettskildene.

 

Det kunne være interessant å si noe mer også om EMK, artikkel 3 – i tilleggsprotokoll 1. Jeg tror tiden løper ut for det. Jeg vil bare da kort påpeke som sagt at den ikke gjelder i forhold til det lokale selvstyret, og derfor ikke vil være anvendelig i denne sak. Og den gir heller ingen utvidet rettighet i forhold til det artikkel 25 når det gjelder f.eks. valg til Stortinget. Så den går ikke lenger en artikkel 25.

 

Når det gjelder spørsmål om diskriminering, om saksøker er blitt diskriminert – så er altså svaret på det NEI. Det har ikke funnet sted noen rettsstridig diskriminering av staten overfor saksøker eller de andre funksjonshemmede i strid med menneskerettighetskonvensjonen. Det er riktig nok slik at man ikke skal diskriminere, og staten, som adv. Innjord også påpekte, er selvfølgelig fullt ut enige med at funksjonshemmede ikke på noen måte skal utsettes for diskriminering i strid med konvensjonen. Og det innebærer at statene har en plikt til å ikke ha lover som utelukker eller forbyr funksjonshemmede eller andre å delta i f.eks. det politiske liv. Men noe slik regel finnes det jo heller ikke i Norge. Det er slik at det finnes enkelte faktiske hindere, og de kan variere fra sted til sted, men det er ikke diskriminering i konvensjonens forstand. Det er ikke tale om noen systematiske forskjellsbehandling i lovverket – eller rent faktisk fra staten som rammer de funksjonshemmede i denne saken. Og da blir det statens konklusjon at heller ikke menneskerettighetene gir saksøker noen rett, den type rett hun her har gjort gjeldende, og det offentlige må derfor frifinnes. TAKK.

 

 

Dommer Wilhelm Omsted.

Advokat Innjord – Ønsker de ordet til replikk?

 

 

Advokat Innjord – saksøkers advokat

Ærede domstol. Bare et par små bemerkninger knyttet da til statens innlegg.

 

I forhold til stemmesaken – Kari Tastad, så noterte jeg at det ble anført at regelen om hemmelige valg er innført for å sikre mot overgrep fra staten – ikke for at naboen ikke skal få vite hva du stemmer. Og det er nok helt sikkert en riktig gjengivelse av bakgrunnen for bestemmelsen. Men uansett historisk bakgrunn, så har man da fått en generell bestemmelse som stiller krav om at valg skal være hemmelig. Og når man først holder hemmelige valg, som man gjør i Norge. Altså – ut fra statens begrunnelse, så skulle ikke det være nødvendig, altså det ville ikke vært brudd på konvensjonen om man helt opphevet hemmelige valg i Norge – for det er jo ikke noen fare for at den norske stat skulle gjøre overgrep i statens egne øyne. Men når man først har hemmelige valg, da skal det være tilgang til det uten forskjellsbehandling. Det er diskrimineringsaspektet – ikke frykten for overgrep fra staten som er det sentrale fra vår side i denne sammenheng. Når man først holder hemmelige valg, så skal det skje uten forskjellsbehandling. Det var det punktet som jeg synes var viktig å ta i forhold til stemmeretten.

 

Når det gjelder klarhetskravet, vi er da over i Kirekruds sak, så ble det pekt på at det er et krav om at det må være klare presise rettigheter for at norske domstoler skal kunne anvende internasjonale konvensjoner. Det ble vist til Bølersaken, plenumsdommen i høyesterett nå før sommeren. Men det som er poenget er at dette klarhetskravet, eller bølgepapp-prinsippet, som vi også kaller det, det gjelder jo hvis man skal sette til side en norsk lovbestemmelse, altså hvis det er tilfelle av motstrid.

Når det er tale om å utfylle norsk lovgivning, altså utfyllende tolkning, f.eks. av kommuneloven, hva ligger i retten etter kommuneloven, å tolke det i lys av konvensjoner – så bruker man ikke konvensjoner for å sette til side kommuneloven, man tolker av lys av de prinsipper som følger av konvensjonen. Og da gjelder det ikke noe klarhetsprinsipp i henhold til høyesteretts praksis.

 

Så er jeg selvfølgelig helt enig med staten i at art. 25 i konvensjonen ikke pålegger staten noen konkret plikt til å dra opp til Kirkerudbygda og bygge heis i Rådhuset. Det er ikke staten ved statssekretæren som skal reise hjem og legge Marthe Kirkerud, det er ikke spørsmål om at staten skal gå inn å gjøre konkrete plikter for den enkelte representant. Det som er poenget er at staten gjennom sin lovgivningsvirksomhet, sin generelle lovgivningsvirksomhet, skal sikre krav på nødvendig tilrettelegging. Det er det, vi anklager staten for å ikke ha gjort i denne saken, at man ikke har lagt til rette for, gjennom generelle lovgivningstiltak, at den enkelte er sikret tilrettelegging.

 

Den siste argumentasjonen knyttet til dette, ble dradd veldig langt fra statens side. Det ble sagt at artikkel 25 eller konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, den gir ikke positive rettigheter overhodet. Det er kun negative forpliktelser for staten til ikke å gripe inn. Det er ærede domstol, helt i strid med det som også fremgår av FNs høykommisær for menneskerettigheter sin egen uttalelse på side 97, også det som det som Novak, jmfr. Henvisningen som jeg gjorde i hovedinnlegget.

Side 97, pkt 11, starter med ”States must take effective measures to ensure” Det er ikke noe should eller bør der altså, men statene er forpliktet til å ta å gjøre positive tiltak. Det følger også av konvensjonens artikkel 1. Så da tror jeg da at jeg for såvidt med disse små innspill på slutten som jeg fikk anledning til, så sier jeg takk.

 

 

Dommer Wilhelm Omsted

Da har også advokat Thommesen sin anledning til en duplikk. Vær så god.

 

 

 

Advokat for saksøkte – Therese Thommesen

Takk. Ærede rett. Dette skal bli helt kort. Jeg skal bare kommentere noe av det som ble gjort gjeldende. Mesteparten er for så vidt dekket i det jeg sa innledningsvis. Når det gjelder dette med hemmelige valg, så ble det sagt at når man først har hemmelige valg så må de være av en slik art at de ikke diskriminerer. Det er staten enig i – det offentlige kan ikke diskriminere. Som jeg gjorde gjeldende innledningsvis – det er slik at man ikke skal ha lover eller regler som diskriminerer de enkelte. Når vi først har et regelverk så skal da ikke det være diskriminerende overfor funksjonshemmede eller andre. Poenget her er tvert i mot det at hadde det ikke vært regler om at blinde blant annet, og andre skal få assistanse så hadde det vært diskriminerende. Altså det å ikke tilby assistanse hadde vært det som hadde vært diskriminerende, for da hadde de de facto ikke hatt mulighet til å utøve sine politiske rettigheter. Med andre ord, staten gir her en form for kompensatorisk løsning som ivaretar de blindes rettigheter. Hadde ikke det vært gjort, så hadde det vært diskriminerende. Det er altså ikke slik som advokat Innjord presenterte det. Men det er realiteten.

 

Når det gjelder klarhetskravet i relasjon til det som man tok ut av Bølerdommen, så er det slik at i Bølerdommen så var det spørsmål om motstrid. Men klarhetskravet gjelder også i relasjon til de øvrige konsekvenser av menneskerettighetenes påvirkning i norsk rett. Her er det snakk om i primært de bevilgende myndigheter, altså pålegge de bevilgende myndigheter konkrete plikter til å bevilge penger til å sørge for tilrettelegging. Også det krever en klarhet da det griper inn i statenes egen handlingsfrihet. Det er ikke slik at klarhetskravet bare gjør seg gjeldende i relasjon til kollisjon, men det der vært primære fremhevet for det er det som primært har vært prøvd for domstolen.

 

Når det gjelder de positive plikter som kan utledes av artikkel 25, i relasjon til tilrettelegging, så har ikke staten bestritt at det kan være positive plikter når det gjelder selve valgsituasjonen. Og det påpeker Nova, og det er det som påpekes. Altså – man skal bistå f.eks. de som er analfabeter til å klare å gjennomføre valget. Men det er noe helt annet å gi positive plikter når det gjelder form for tilrettelegging av utøvelse av verv av den art som saksøker her har gjort gjeldende.

Staten opprettholder derfor sin påstand om at det offentlige skal frifinnes.

Takk.

 

Dommer Wilhelm Omsted.

Og dermed er prosedyren avsluttet. Saken tas opp til avgjørelse, og som jeg sa tidligere, de tilstedeværende er da invitert til å være til stede under domskonferansen som vil finne sted klokken tre.

 

 

 

 

SAK 2 – REHABILITERING - EN FORUTSETNING FOR LIKESTILLING

 

 

Dommer Jan Villum

Da er retten på ny satt. I denne saken som vi skal behandle, er saksøker er Peder Ås. Han møter med sin prosessfullmektig, advokat Ola Mæland, som kommer fra advokatfirmaet Hjort & Co i Oslo. Saksøkt er ”det offentlige”. Vi setter det som en bred ”det offentlige”, hverken stat eller kommune. Det er det offentlige som offentlig som vi har som saksøkt her. Og prosessfullmektig for det offentlige er Regjeringsadvokaten – i dette tilfellet ved advokat Borgar Høgetveit Berg, som er ansatt ved Regjeringsadvokatens kontor. Og dommer i saken er i denne saken bare én. Vi hadde jo to i den forrige saken. Den andre, min kollega er nå inne i den andre salen, så her er det da lagdommer Jan Villum som sitter som dommer. Da er vi klare til å begynne forhandlingene, og som det ble gjort kjent i den forrige saken så går vi her rett på en saksframstilling, det vil si forklaringen fra den som er saksøker. Vanligvis så vil vi ha innledningsforedrag fra advokatene og litt fram og tilbake. Og vanligvis i slike saker, dersom det er spørsmål om det er noe tvil om faktum – en bevisførsel omkring det faktiske, det her vi altså av praktiske grunner hoppet helt over, men vi får nå en fremstilling av saken gjennom saksøkerens egen forklaring. Og da gir jeg ordet til Peder Ås. Vær så god.

 

 

 

Vitne – Peder Ås

Jeg er enslig. Kjører drosje, er ikke eier. Har de siste 3 årene vært delvis trygdet p.g.a. en revmatisk sykdom. Jeg har nylig gjennomgått et stort hjerteinfarkt. Det er historie med hjertesykdom i familien. I tillegg har jeg som drosjesjåfør levd usunt. Uregelmessig arbeidstid, dårlige kostvaner, røyking.

 

P.g.a. min revmatiske lidelse har jeg vært avhengig av å få behandling/rehabilitering på en opptreningsinstitusjon i alle fall en gang i året. Enkelte år skulle jeg gjerne vært av gårde to ganger. Dette har særlig vært nødvendig i forhold til fortsatt å kunne arbeide. For et 4 ukers opphold har jeg betalt kr. 10.000,- i egenandel. Dette har vært meget tøft økonomisk. Jeg har en lav pensjon fra folketrygden og tjener heller ikke mye som drosjesjåfør. De to første årene brukte jeg oppsparte midler for å betale egenandelen. Det siste året har jeg ikke hatt penger til å kunne motta et opphold på en opptreningsinstitusjon. Jeg har søkt trygdekontoret om å få dekket egenandelen, men har fått avslag fordi jeg tjener mer enn kr. 90.000,- i året. Også sosialkontoret har sagt nei til å dekke egenandelen.

 

I forbindelse med hjerteinfarktet har legen min sagt at det er helt nødvendig med en omfattende rehabiliteringsperiode. I den kommunen jeg bor har de kun tilbud om vanlig fysikalsk behandling. Min lege mener at det er helt nødvendig at jeg raskest mulig kommer på en opptreningsinstitusjon hvor jeg kan trene meg opp etter infarktet, få hjelp til å takle den angsten som jeg har fått etter infarktet og lære nye kostvaner og få hjelp til å slutte å røyke.

 

Den siste gangen jeg var på en opptreningsinstitusjon, for et og et halvt år siden, måtte jeg låne penger for å kunne komme bort. Jeg har fremdeles ikke tilbakebetalt dette. Nå har jeg det veldig dårlig i forhold til min revmatiske sykdom, i tillegg til det akutte hjerteproblemet. Jeg kan ikke se meg i stand til å skaffe penger til et nytt opphold nå. Dette kommer jo på toppen av utgifter i forbindelse med medisiner og andre kostnader på grunn av min dårlige helse. Dette er en belastning som jeg til tider også har store vanskeligheter med å håndtere.

 

Jeg er svært redd for hvilke konsekvenser det vil få om jeg ikke får hjelp til å bygge meg opp etter infarktet, samtidig som jeg vet at dersom jeg ikke får hjelp snart vil også den revmatiske sykdommen bli så mye verre at jeg ikke kan klare å jobbe noe lenger. Tanken på å ikke kunne ha noe kontakt med arbeidslivet er skremmende. Psykisk stress hjelper selvfølgelig heller ikke på min totalsituasjon. Sist jeg var hos legen anbefalte han, i tillegg til alle andre medisiner, også en medisin mot depresjon.

 

Jeg trenger hjelp nå!! Jeg trenger hjelp slik at jeg kan bli bedre, ikke bare verre og verre. Jeg har god erfaring med slike rehabiliteringsopphold og vet at det kan få meg på bena igjen, men jeg har ikke penger.

Takk.

 

 

Dommer Jan Villum

Takk skal du ha. Da er det advokat Mæland som skal prosedere saken for Peder Ås. Vær så god.

 

 

Saksøkers advokat – Ola Mæland

Ærede rett.

Denne sak gjelder et enkeltmenneskes rett, Peder Ås sin rett, til å få dekket sine utgifter til rehabiliteringsopphold.

 

a) FAKTUM

Først litt om faktum.

Peder Aas har her selv gitt sin historie i korte trekk og det faktum som han beskriver er ikke omtvistet mellom partene i denne saken. Min klient er selvsagt også innstilt vil også besvare de spørsmål som retten og motparten måtte finne det riktig å stille ham. Jeg skal derfor ikke dvele mye ved faktum.

 

Det er imidlertid et poeng fra denne side å få frem at Peder Aas` historie ikke er ekstraordinær eller skyldes spesielle individuelle særegenheter ved ham. Hen er tvert i mot en av mange som opplever høye og økende andeler ved rehabilitering og andre medisinske tiltak som et problem.

Dette er nylig dokumentert i boka ”Usynlighetskappen” – Levekår for funksjonshemmede”. Boken er basert på et prosjekt i perioden 1995-99 i regi av Norges Forskningsråd. Prosjektet, boka og problemene, de høye egenandelene ble omtalt i Dagsavisen den 31. august i år. For å gi retten et lite bakteppe for denne problemstillingen vi snakker om så vil jeg dokumentere denne siden i dagsavisen og ta enkelte avsnitt derfra.

Dagsavisen 31. august 2000:

Overskrift: Blir knekket av de økende utgiftene.

En av ti funksjonshemmede trenger strakstiltak.

Det vil føre for langt og er unødvendig for denne saken å sitere hele artikkelen, men jeg begynner da i venstre spalte –

Bakgrunnen for boka usynlighetskappen – Levekår for funksjonshemmede, er et forskningsprosjekt i regi av Norges Forskningsråd. Prosjektet som ble gjennomført i perioden 1995 til 1999 har tatt sikte på å belyse og evaluere de funksjonshemmedes kår.

 

Så kommer det da et avsnitt om at en del trekk er positive, og det hopper jeg selvsagt over. Så går jeg til avsnittet som har overskriften: ”Kraftig forverring”

Men selv om levekårsutviklingen har vært akseptabel for de fleste funksjonshemmede, er det altså enkelte grupper som har opplevd å få de vesentlig verre. Rundt 10% av de funksjonshemmede har fått betydelig økte økonomiske problemer. Problemet er ikke lavere inntekt, men høyere utgifter. Dette henger blant annet sammen med at utgifter til medisiner eller spesielle dietter er blitt høyere, og at en del egenbetalingsordninger har kommet til eller blitt dyrere. Det er også skjedd nedskjæringer i velferdsordninger som går på alt fra transportordninger til bostøtte, opplyser Romøren (forskningsleder på prosjektet)

 

Det heter da videre, øverst på høyre spalte:

I følge forskningsprosjektet har situasjonen gradvis blitt verre. Mange små velferdskutt og utgiftsøkninger har etter hvert fått en samlet effekt som nå bidrar til at mange tusen funksjonshemmede har svært store problemer med å klare seg.

 

Så går vi nederst på siden til intervju med Monsbakken i FFO. Der heter det da i venstre spalte:

Det er anslagsvis 750 000 funksjonshemmede i Norge. Styreleder Jan A. Monsbakken i FFO tviler ikke på at 10% av dem har fått vesentlig høyere utgifter i løpet av de siste årene. Det er enda flere enn det som har fått høyere utgifter mener han. En hovedårsak til dette er egenandelene knyttet til slikt som helse- og sosialtjenester. Storbrukere av disse tjenestene blir ekstra hardt rammet av egenandelene. Det er riktig at funksjonshemmede derfor er blitt avhengig av sosialkontor og familie for å klare seg.

 

Og dette Ærede rett, dette eksempelet som retten skal ta stilling til i dag, er et eksempel som føyer seg inn i det bildet som her er dokumentert i form av forskningsrapport.

 

Det andre jeg vil gi som faktum før jeg går over på de juridiske sider, det er å gi et lite bilde av hva man har av tilbud i Norge i dag. Det er gitt en liten oversikt over dette i St.meld. 21 (Ansvar og meistring) fra 1998/99. Der er det opplyst at det er 38 godkjente opptreningsinstitusjoner. De fleste av disse er private, og får høyst 40% av sine pasienter fra kommunehelsetjenesten, knapt 60% fra sykehusene. Etter godkjenning fra Statens helsetilsyn blir de tilkjent en støttesats pr. døgn. I tillegg betaler pasientene egenandeler.

 

Dette skaper 2 problemer

Ö Geografisk skjevfordeling slik at det er vanskeligere å få tilbud i en del av landet en i annen

Ö Ulike totalkostnader slik at egenandelen vil variere alt ettersom man får plass på en dyr eller mindre dyr institusjon.

 

For en del personer blir tilbudet rett og slett for dyrt.

 

b) JUSS

Jeg skal nå gå over på sakens juridiske sider.

Påstanden til Peder Aas er at det offentlige (her brukt som fellesnavn for stat og kommune) plikter å erstatte hans utgifter til egenandel ved rehabiliteringsopphold.

 

Første knagg i argumentasjonsrekken er å påvise at Peder Ås har et rettskrav på rehabilitering.

 

Tidligere var det få om noen lovhjemler som uttrykkelig gav den enkelte pasient rettskrav overfor det offentlige helsevesen. Symptomatisk er det at da Høyesterett i 1977 i den kjente sykejournaldommen, for første gang gav en pasient rett til innsyn i sin egen journal, så skjedde det ikke med basis i lov, men ut fra at Høyesterett fant kravet hjemlet i ”alminnelige rettsgrunnsetninger”. Man fant at utviklingen hadde gått så langt at selv om det nå ikke var fastslått noen lov om dette, så måtte man ha en slik rettighet.

 

Lovgiver - ( Stortinget) har senere kommet på banen i økende grad når det gjelder å lovfeste enkeltindividets rettigheter innenfor helsesektoren. En sentral lov for vår rett er Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 (JU s.4). Lovens § 2-1 (Rett til helsehjelp) fastslår:

”Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg”.

 

Denne gir alle enkeltindivider en rettighet i form av nødvendig helsehjelp.

 

Dermed blir det spørsmål om rehabilitering omfattes av begrepet ”nødvendig helsehjelp” . For så vidt det gjelder helsehjelpbegrepet, så er det spørsmålet løst i samme lovs § 1-3, 1. ledd nr. 3 (finnes øverst på samme side i det juridiske utdraget- side 4) hvor det da heter:

 

Kommunens helsetjeneste skal omfatte følgende oppgaver:

Så går man da ned til punkt tre. Der står det:

Medisinsk habilitering og rehabilitering.

 

Rehabilitering altså en oppgave lovgiver uttrykkelig har sagt at den enkelte kommunes helsetjeneste skal omfatte. Her finnes ikke noe skjønn som kommunen kan skyve seg inn under her.

 

Også Folketrygdloven har regler om ytelser under medisinsk rehabilitering.

§10-5 og § 10-6 hjemler stønad til bedring av funksjonsevnen. Disse antas for så vidt å være mindre relevante for vår sak.

I tillegg har man etter folketrygdlovens § 5-22 en sekkebestemmelse, hvor man kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjeneste når utgiftene ikke ellers dekkes etter Folketrygdloven eller andre lover. 

Retten har i vår sak hørt at trygdekontoret ikke har villet dekke egenandeler for Peder Aas, slik at denne ”sekke-bestemmelsen” i folketrygdloven da kan ha betydning.

 

I 1999 fikk vi så bl.a. lov om pasientrettigheter, som vi for dagens formål er blitt enige om å legge til grunn har trådt i kraft.

Hva sier så denne loven om rett til helsehjelp?

Loven fastslår i § 2-1, (JUR.utdrag s. 2)

”Rett til nødvendig helsehjelp”

”Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten”.

 

I forarbeidene til loven, (sosialkomiteens innstilling om § 2-1 heter det på side 33 i denne) så er det uttrykkelig sagt fra sosialkomiteen side at: ”Komiteen mener at en materiell rettighet kan defineres som et rettsbeskyttet krav, noe som innebærer at den enkelte pasient har krav på visse ytelser og en tilsvarende plikt for det offentlige, eventuelt også for helsearbeiderne. Rettighetene kan alt ut fra betingelser knyttet til rettigheten ha ulik styrkegrad”.

 

Lovens ordlyd er helt klar. Det er snakk om individuelle, rettsbeskyttede goder, som den enkelte pasient har på visse ytelser, etter pasientrettighetsloven.

 

For oversiktens skyld nevner jeg også at også den nye loven om spesialisthelsetjenesten (lov av 2. juli 1999, nr. 61: § 2-1) pålegger en plikt for Fylkesmannen til å sørge for at personer i fylket tilbys spesialisthelsetjeneste. Det er ikke det som er tema for vår sak, men dette føyer seg inn i et mønster/ en økende trend til å fastslå uttrykkelige rettigheter for borgere i helselovgivningen.

 

Konklusjonen fra denne sider blir derfor at: Såvel kommunehelsetjenesteloven som pasientrettighetsloven etablerer i utgangspunktet en rettighet til rehabilitering som kan påberopes av Pedersen. Begge etablerer i utgangspunktet en rettighet som Peder Ås kan få dom på.

 

 

Nå vet vi at det offentlige, i sin godhet, har fremmet enkelte innsigelser mot Peder Ås sin påstand: Jeg skal ta disse punktvis:

 

1. Den første av det offentliges innsigelser er at Peder Aas ikke er individuelt kvalifisert for krav på rehabiliteringsytelser. Innsigelsen er basert på at rehabilitering ikke er nødvendig helsehjelp fordi hans rehabiliteringsbehov er selvforskyldt som følge av usunn livsførsel, røyking, dårlige kostvaner osv. – Ærede rett en slik innskrenkning av en lovbestemt rettighet krever solid forankring i de aktuelle lovenes ordlyd. Og noen slik forankring finner vi ikke. Det finnes ikke en gang åpning for det i ordlyden. Loven sondrer ikke mellom selvforskyldte hjelpebehov og andre behov. Dessuten er sondringer

àVanskelig å praktisere – Hvor går grensen?

àFilosofisk og etisk svært problematisk.

 

Når lovgiver ikke har lagt inn en slik reservasjon, kan ikke domstolene av egne tiltak gjøre dette.

Vi slutter ikke å behandle folk for lungekreft selv om den er selvpåført ved røyking og selv om vedkommende har vært klar over risikoen. Behandlingen er like nødvendig, selv om skaden er selvpåført. Det er nødvendig som er kriteriet i loven.

 

Dessuten minner jeg om at legen til Peder Aas har uttalt at omfattende rehabilitering er helsenødvendig for ham. Denne medisinske vurdering kan ikke retten sette til side.

 

 

Dommer Jan Villum kommer med spørsmål:

Det er heller ikke bestridt at han har behov for rehabilitering. Men det er spørsmål om det er selvforskyldt eller ikke. Er det slik å forstå? Det blir altså ikke noen stor sak om man skal tro på legen eller ikke her?

 

Advokat Mæland (saksøkers advokat) svarer:

Nei, jeg har ikke forstått det slik at man bestrider legens uttalelse. Men jeg har forstått det slik at staten vil anføre at det her er en juridisk vurdering retten skal foreta, og at staten mener at det ikke er nødvendig når det er selvforskyldte skader. Men dette får jo staten utlede nærmere.

 

Da vil jeg ikke si mer om den første innsigelsen i denne omgang, men jeg gleder meg til å komme tilbake til den senere.

 

 

2. Den andre innsigelsen er, slik jeg har forstått det, basert på at lovene(de aktuelle påberopte lover) bare gir rettigheter under forutsetning av at kapasiteten er tilstrekkelig. Vi får høre nærmere begrunnelse fra min ærede motpart. Jeg antar at innsigelsen, i hvert fall for en stor del er basert på § 2-1, 4.ledd i Lov om pasientrettigheter. Den finner vi på side 3 i vårt juridiske utdrag, det nest øverste avsnitt – hvor det da heter:

Retten til helsehjelp gjelder i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste i Riket og andre tjenesteytere, i den utstrekning fylkeskommunen har inngått avtale med disse om tjenesteyting, og innen de grenser som kapasiteten setter.

 

Til dette har vi to argumenter fra vår side: Det første her er at: Det er jo kapasitet.

Vi har hørt Peder Aas fortelle at han har fått et tilbud. Han har imidlertid sagt at: ”Det siste året har jeg ikke hatt penger til å kunne motta opphold på en opptreningsinstitusjon.” Det viser altså at kapasiteten på rehabiliteringssiden er der. Da kommer ikke dette vilkåret til anvendelse her. Peder Aas krever ikke det umulige.

 

Det andre poeng fra vår side er at noen tilsvarende ”kapasitetsreservasjon” ikke finnes i lov om kommunehelsetjenesten, selv om dette er tatt inn i pasientrettighetsloven. Lov om kommunehelsetjenesten er et selvstendig hjemmelsgrunnlag for Peder Aas krav. At en relevant reservasjon evt. finnes i ett av to selvstendige lovgrunnlag, er uten betydning når det eksisterer et annet lovgrunnlag uten tilsvarende reservasjon 

 

3. Den tredje innsigelsen fra det offentlige går på at Peder Aas faktisk får tilgang på rehabiliteringsopphold, men må finne seg i lovbaserte regler om egenandeler. Jeg overlater til det offentliges representant å redegjøre for disse reglene mer detaljert. Det prinsipielle poenget i vår sak er imidlertid at når en person som tjener 150.000 kroner avkreves en egenandel på 10.000 pr rehabilitering/treningsopphold, så vil han ikke klare å ta i mot dette tilbudet, med mindre han har egen formue som han kan tære på, eller en forsørgende ektefelle som han kan tære på. uten i fra egen familie., forsørgende ektefelle e.l. å tære på. Og det kan ikke helseretten i vår moderne velferdsstat basere seg på.

 

Vi har hørt Peder Ås fortelle, han har hatt kapital tidligere, han har brukt opp kapitalen til tidligere rehabiliteringsopphold. Nå har han ikke mer igjen. Det er derfor han nå ikke har kommet seg på den opptreningsinstitusjonen som medisinsk er påkrevet for ham. Det er altså da ikke noe spesielt med Peder Ås. Det er ikke det at hans livsførsel er spesielt livsførsel er spesielt utsvevende som gjør dette. Det vil normalt være prohibitivt eller umulig for en person som tjenester 150.000 kroner pr. år. å sette av 10.000 kroner i egenbetaling for et rehabiliteringsopphold. Realiteten er at Peder Ås, ved et slikt krav om egenandel, avskjæres nettopp den rett som de to påberopte lover sikrer ham. Jeg sier med hensikt ikke at de skulle sikre ham eller skal sikre ham men at de sikrer ham. For det mener jeg følger av ordlyden.

 

Dette med ressurshensyn på det offentliges side, kan føre til at man må sette til side ellers tilsynelatende begrunnede krav. Det har vært prøvet av vår høyeste domstol – Høyesterett – tidligere. Høyesterett har satt skranker for hvilke begrensninger som kan gjøres i kommunenes helsetilbud begrunnet med kommunenes økonomi. Dette skjedde i den såkalte FUSA-dommen (RT 1990/874). Særlig interesse for vår sak er det Høyesterett uttaler på side 24 i vårt juridiske utdrag(sitat)

Der uttaler førstvoterende:

Når det gjelder omfanget av ytelsene, vil spørsmålet ved en domstolskontroll etter min mening være om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser. (Her gjaldt det ytelser til hjemmehjelp i dette tilfellet) En slik vurdering vil ligge nær opp til en domstolsprøving av forvaltningens frie skjønn. Jeg sikter i denne forbindelse særlig til domstolenes adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig. En prøving av klientutvalgets vedtak etter disse linjer, fører etter min mening til at det må kjennes ugyldig. Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som hun tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt vedtak kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi.

 

Altså sentralt i begrunnelsen for at retten her kom til ugyldighet, var at vedtaket, de ytelsene som fulgte etter vedtaket, ikke tilfredsstilte den private parts helt livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt vedtak kunne etter Høyesteretts vedtak ikke forsvares ut fra hensynet til kommunens økonomi.

 

Ærede rett – jeg inviterer retten til å benytte den samme norm og det samme resonnement på vårt tilfelle.

Vi har hørt Peder Aas fortelle at han har hatt ett hjerteinfarkt, han er inne i en depresjon, og han mangler hjelp blant annet til å legge om kostvaner og levemåte for øvrig. Det må da være åpenbart at han er en høyrisikoperson når det gjelder å få et nytt hjerteinfarkt. Rehabilitering må da anses som å være livsviktig behov for ham, parallelt med det hjemmehjelpen var i FUSA-dommen.

Dersom min klient nektes rehabilitering og nektes å få dekket nødvendige utgifter til det, da er man under den minstestandard som høyesterett la til grunn i FUSA-dommen.

 

Det er ikke mange dommer vi har om det lovgrunnlag som er tema i dag. Det har jo sin gode grunn blant annet i lovenes alder. Vi har en annen fersk rettsavgjørelse fra et annet rettsområde som også tangerer prinsippet om hva det offentlige kan stille opp av økonomiske krav for at man skal kunne utøve en rettighet. Da sikter jeg til en avgjørelse av Høyesterett som er inntatt i rettstidende 1999 – side 96, og som vi finner på side 26 og fremover i vårt juridiske utdrag.

Denne dommen gjelder et annet rettsgode enn Peder Ås gjør gjeldende i vår sak, nemlig anledningen til å få prøvet sin sak for domstolene. I dette tilfellet en jugoslav som ville saksøke staten for ulovlig frihetsberøvelse i Norge. Staten krevde at vedkommende skulle stille sikkerhet for eventuelle saksomkostninger han måtte bli idømt. At det skulle være et vilkår for at denne mannen skulle få prøve sin sak for norske domstoler. Dette var en ressurssvak person som ikke hadde noen muligheter til å stille sikkerhet for et betydelig beløp, som det her var snakk om. I realiteten så ville han få avskåret sin rett til å gå til domstolen dersom staten vant fram med dette kravet. Etter at dette ble tatt opp til Høyesterett, så sa Høyesterett seg uenig med staten. Man fikk ikke anledning til å stille et slikt vilkår om saksomkostninger fordi Høyesterett fant at det ville avskjære retten til domstolsbehandling og det ville være i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6. Og dette finner vi på side 31 til 32 i vårt juridiske utdrag. Der er de avgjørende uttalelser fra Høyesterett i den saken. Et annet rettsområde, men saken illustrerer prinsippet om at man kan ikke bare eliminere eller redusere individuelle rettigheter ved å sette opp økonomiske barrierer eller hindere, som for den private part er uoverstigelige. Da forsvinner rettigheten, eller i hvert fall blir det så lite igjen av den at man har overtrådt den aktuelle lovbestemmelse.

Som et ytterligere støtteargument vil jeg til slutt vise til FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming, nr. 3 og 4. Regel nummer 3, om rehabilitering (JU nr 36) slår fast:

Statene bør sikre at mennesker med funksjonshemning får tilbud om rehabilitering, slik at de kan oppnå og opprettholde en optimal grad av selvstendighet og funksjonsevne.

 

Det er for så vidt en grei og generell norm, og den sier for så vidt ikke noe mer enn det norsk intern lov også fastslår. Det som er vel så interessant for vår sak, er neste regel i dette settet, regel nummer 4, som vi finner på side 37 i vårt juridiske utdrag. Den har overskrift støtteordninger, og der heter det:

REGEL 4 - Støtteordninger

Statene bør sørge for å utarbeide og tilby støtteordninger, herunder hjelpemidler for mennesker med funksjonshemning som gir dem større uavhengighet i dagliglivet og mulighet til å utøve sine rettigheter.

 

Som et underpunkt 4, under denne regel så heter det:

 

Underpunkt 4:

Statene bør erkjenne at alle funksjonshemmede som trenger hjelpemidler, bør ha tilgang til slike etter behov, også økonomisk. Dette kan innebære at hjelpemidler og utstyr bør stilles til rådighet vederlagsfritt eller til en så lav pris at funksjonshemmede og deres familier har råd til å anskaffe dem.

 

Ærede rett. Her er vi ved kjernen i det denne saken dreier seg om.

Dersom retten skulle konkludere med at Peder Aas ikke har det rettskrav saken gjelder i h t norsk lov, så har retten samtidig fastslått at Norge ikke har fulgt opp FNs anbefalinger på dette området. Dette er anbefalinger som Norge har vært med på, og som er anbefalt politikk fra Regjeringens side overfor norsk forvaltning. Vi er fra denne side innforstått med at FNs standardregler ikke i seg selv utgjør bindende forpliktelser for Norge som hjemler Peder Aas sitt krav, men de må være relevante som tolkningsmomenter.

 

Konklusjon:

På denne bakgrunn fastholdes at Peder Aas har et rettslik krav på at det offentlige plikter å erstatte hans utgifter til egenandel ved rehabiliteringsopphold.

 

TAKK.

 

 

 

Dommer Jan Villum

Takk skal du ha. Da gir jeg ordet til prosessfullmektig for det offentlige – advokat Berg.

 

 

Det offentliges advokat - advokat Borgar Høgetveit Berg

Ærede rett, ærede motpart og alle andre. Det denne tribunalen i dag, forhåpentligvis kanskje kan si noe om er om Peder Ås har rett til å fra det offentlige å få dekket utgiftene til egenandel ved rehabiliteringsopphold. Jeg skal ikke bruke noe tid på en nærmere beskrivelse av den konkrete faktiske situasjonen for Peder Ås, og heller ikke si noe generelt om dette emnet. Det synes jeg var glimrende ivaretatt av Peder Ås selv, og ikke minst hans prosessfullmektig.

Jeg skal fort bevege meg over til kjernen av problemet i dag, nemlig om Peder Ås har krav på å få medhold – til å få disse egenandelen dekket. Jeg kan flagge allerede med en gang at det offentlige sitt grunnsyn er at Peder Ås i dette tilfellet ikke er individuelt kvalifisert for sitt krav om dekning av disse egenandelene. Videre er det der i mot helt på det rene og erkjent fra det offentlige sin side at han har materielle rettigheter i kraft av ulike hjemmelsgrunnlag, men hele poenget i dette tilfellet, og gjerne ofte ellers og, er å fastlegge hvor langt disse materielle rettighetene går, og det offentliges standpunkt her er at de ikke går så langt som det er krav på å dekke i dette tilfellet.

 

Det følger ikke av noen av de nevnte rettslige grunnlagene som ble nevnt av motpartens prosessfullmektig, at det offentlige har plikt til å støtte den enkelte sitt klare definerte rehabiliteringsbehov i seg selv. Det finnes ingen regel som sier at enhver har rett til å dekke sitt personlige behov fullt ut, ennå mindre at dette skal skje helt kostnadsfritt.

 

Det ble forsøkt utledet av fra et par ulike hjemmelsgrunnlag at retten skulle følge av den gamle og nye rettskilder i denne materien. Jeg nevner kort at folketrygdloven er lite aktuelle her, jeg vil derfor ikke gå inn på denne her. Jeg vil gå rett inn på de to lovene som min motpart brukte tid på, nemlig pasientrettighetsloven og lov om kommunehelsetjenesten.

 

Jeg starter pasientrettighetsloven.

Som min ærede motpart refererte til, i § 2-1 i pasientrettighetsloven står det flere ganger presisert, i første og andre ledd at

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig hjelp fra kommunehelsetjenesten. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

 

Der ligger den materielle rettigheten som det er på det rene at den enkelte har. Men, min ærede motpart hoppet jo ganske greit og hoppet over 3. og 4. ledd i samme regel, muligens fordi det er på neste side, og han hadde kanskje ikke sett disse leddene. Men jeg regner med at det kanskje var bevisst. Der står det, en viktig avgrensning i tredje ledd:

 

Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.

 

Det er for så vidt helt treffende i vår sak, men det sier i hvert fall at her er det vesentlige skranker som går på den materielle retten.

 

Videre er det en mye viktigere avgrensning, i hvert fall for det offentlige i denne saken, det som følger av fjerde ledd. Jeg tror nesten jeg må lese hele regelen i § 2-1, fjerde ledd.

 

Retten til helsehjelp gjelder offentlig finansiert spesialhelsetjeneste i riket, og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen har inngått avtale med disse om tjenesteyting, og innen de grenser som kapasiteten setter.

 

Dommer Jan Villum

Den paragrafen ble påberopt, eller nevnt også av Mæland.

 

Det offentliges advokat - advokat Borgar Høgtveit Berg

Det ble påberopt, men jeg har en annen innvending mot det han utledet av det som stod der. Det gjelder grensene for kapasiteten. Det ble sagt at her er det tilstrekkelig antall rehabiliteringsinstitusjoner, og der med er kapasitetsproblemet løst.

Ærede rett – det blir litt for enkelt. Det er ikke det lovgiver har ment å ta stilling til i fjerde ledd. Det er en generell begrensning knyttet til økonomi, eller bevilgende myndighet sin velvilje til å legge nivået for hvor langt den materielle rettigheten går. Det skal jeg komme tilbake til mer grundig når jeg skal kommentere kommunehelsetjenesteloven.

 

Hvor langt går da denne rettigheten etter § 2-1. Det blir etter staten sitt syn rett og slett en tolkning av nødvendig helsehjelp. Sett i sammenheng med det jeg nettopp nevnte, altså de mer overordnede økonomiske grensene som stat og kommune er nødt til å forholde seg innenfor. Det er gitt en egen forskrift til dette spørsmålet, men det gir ikke noe særlig mer med hensyn til hva som er innholdet i nødvendighetskravet.

For å gjøre det litt enkelt og for å spare litt tid, så kan jeg foregripe litt, så kan jeg si at det er et lignende nødvendighetskrav i kommunehelsetjenesteloven. På grunn av at den enkelte pasient, eller den enkelte saksøker vil ha et minst like godt grunnlag i kommunehelsetjenesteloven, så tror jeg at jeg nøyer meg med å ta den drøftingen av nødvendig helsetjeneste samlet under ett for begge. Man har altså like gode rettigheter etter kommunehelsetjenesteloven, kanskje mer enn man har etter pasientrettighetsloven.

 

Det er nødvendig å ha et bevisst forhold til når en skal bruke en sånn skjønnsmessig lov som pasientrettighetsloven og kommunehelsetjenesteloven i en konkret sak. Det å gi en slik rettighetslov har en del virkninger - mer eller mindre direkte konsekvenser. Man kan også trekke en del slutninger av at lovgiveren har valgt å gi en slik lov.

Etter min mening er rettighetene mest effektive, og kan mest effektivt utnyttes der vilkårene for å få de, og også virkningen - altså ytingen sin art og omfang - er relativt presise. Det er vanskelig å få til i en lov som dette. Variasjoner i det medisinske skjønnet vil ikke bli redusert selv om den enkelte får en materiell rettighet. Tvert i mot vil manglende presise kriterier medføre at det forsterker, eller i hvert fall ikke forminsker vilkårligheten ved tildelingen av helsetjenesten, til tross for at intensjonen var det motsatte. For eksempel har det vist seg at ventelistegarantien kriterier har vært best egnet til å ivareta pasientgrupper som har klart definerte diagnoser.

 

Hvor vil jeg hen – jo dette innebærer at innføringen av en rettighetstenkning det kan forsterke allerede dominerende trekk ved helsevesenet. Flere av de svakest dekte medisinske områdene, f.eks slik som vårt tilfelle i dag, kjennetegnes ved at det ikke lar seg beskrive i presise og enkle vendinger med hensyn til behov og omfang. Som motpartens prosessfullmektig var inne på innledningsvis, her snakker man antakelig om et stort antall i den samme situasjonen der det er et veldig sammensatt bilde av lidelser, og symptom og problem. Her kommer poenget som det er viktig for domstolen å ha et bevisst forhold til når den skal ta en klok avgjørelse her, nemlig at en rettighetsfesting som det er både i pasientrettighetsloven, og kommunehelsetjenesteloven – som jeg skal komme tilbake til – det signaliserer en sterkere prioritering fra statelig side. Altså flytte prioriteringsoppgavene fra det enkelte fylket, fra det enkelte sykehus og oppover i systemet. Man gir en lov om det, man ønsker en sterkere prioritering fra staten sin side. Av det følger det nødvendigvis, vil jeg påstå, en prioritering av de mest alvorlig syke. Og de mest størst og klarest definerte behov. Da kan vi spørre: Er dette en konsekvens, som lovgiver ikke har tenkt igjennom – og som vi bare må ta med på kjøpet, eller er det kanskje det lovgiver egentlig har tenkt. At nå gir man denne loven for dermed å få sterkere styring og prioriterer de vi vil prioritere. Etter mitt syn er det dét lovgiver har tatt et åpent valg om. Og rettighetsfestingen vil derfor først og fremst komme de tilgode som har relativt presist beskrevne sykdommer, og konkrete behandlingsmuligheter.

 

Som et bakteppe til den videre tolkningen av kommunehelsetjenestelovens § 2-1, hvor motparten har vært inne på – og referert til at en hver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han bor, eller midlertidig oppholder seg. Det er jo akkurat det samme som står i pasientrettighetsloven.

Plikten til å yte hjelp påhviler kommunen, eller det offentlige, og ikke den enkelte legen, eller den enkelte helsearbeideren eller ansatte i helsevesenet. Det er altså kommunen som har denne plikten.

Men kommunen – eller det offentlige ellers – sin plikt til å yte denne nødvendige helsehjelpen den er ikke ubegrenset. Men, det fremgår klart av forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven og for så vidt også pasientrettighetsloven at begrensingen ligger på det økonomiske – den kapasitetsmessige planen. Økonomi, tilgang på helsepersonell osv. Det er en begrensning, og det tror jeg ikke min ærede motpart er uenig i heller, at ein plass må grensen gå. Så er jo det stadig tilbakevendende spørsmålet, hvor går den grensen.

Det offentliges synspunkt er at det offentlige er forpliktet til å holde en helsetjeneste for alle, som oppfyller en velferdsmessig minstestandard – og da uavhengig av kapasitet eller økonomi – altså uavhengig av økonomien i den enkelte kommunen, enkelte fylkeskommunen eller i staten, så har det offentlige plikt til å holde en viss velferdsmessig minstestandard. Høyesterett har jo også sagt det som advokat Mæland var inne på at i 1990, i FUSA-dommen, ble det fastslått at kommunen i det tilfellet var forpliktet til å yte helsehjelp til et forsvarlig minstenivå. Altså ”Forsvarlig minstenivå” og at dette var noe som den enkelte kan gå til domstolen for å få prøvd. Jeg kan ikke se, ærede rett, at det finnes noe grunnlag for å ha noe videre rammer i pasientrettighetsloven, eller etter kommunehelsetjenesteloven. Jeg mener det er rimelig parallelt.

 

Kom vi så noe nærmere grensegangen her. En velferdsmessig minstestandard det er jo ikke noe spesielt enkelt å håndtere det begrepet heller. Men, utgangspunktet må være at pasientens rett etter både kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven og ellers, beror på en helhetsvurdering, der det er mange momenter som er aktuelle. Selvsagt må vi ta utgangspunkt i pasientenes behov, men også effekt og nytte av behandlingen sett i sammenheng med mulige behandlingstilbud, og ikke minst ressurser kan tillegge vekt. Med andre ord, nødvendigheten eller nødvendig helsehjelp kan ikke relateres utelukkende til den enkelte og dens - ved hjelp av sin lege – definerte behov. Nødvendigheten i ”nødvendig helsehjelp” er avhengig av en helhetlig vurdering der også. Kommunen, fylkeskommunen eller statens finanser er avgjørende. Kanskje like viktig – etter samtaler med Peder Ås leger – er jeg fullt klar over at det er medisinsk nødvendig at Peder Ås får rehabiliteringstilbud. Men her må jeg minne retten om, kanskje det banale, og det er at nødvendig helsehjelp i kommunehelsetjenesteloven, det er et juridisk begrep, ikke et medisinsk begrep. Det er derfor ikke sikkert at nødvendig helsehjelp som juridisk begrep er sammenfallende med nødvendig helsehjelp som medisinsk begrep. Det er ikke avgjørende at Peder Ås sin lege mener at det er nødvendig for at han skal kunne fungere optimalt eller tilnærmet optimalt. Det er ikke det som ligger i nødvendig helsehjelp. Men det regner jeg med at retten har full kontroll på og ikke faller for fristelsen å legge legen sin vurdering av nødvendig helsehjelp ukritisk til grunn.

 

Nå begynner jeg å nærme meg konklusjonen og jeg tror retten begynner å få en viss aning om hvor det bærer hen med hensyn til det offentliges konklusjon i dette tilfellet. Helt konkret, rehabilitering er viktig å peke på, ikke bare i en rettssak, men også ellers, at det har et element – et viktig element av egeninnsats. Det ligger for så vidt i definisjonen av rehabilitering. Vi kan f.eks. se i det juridiske utdraget side 14. Der er forslag til forskrift om habilitering og rehabilitering gitt med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. § 2 der, på side 14 står det en definisjon av habilitering og rehabilitering.

 

Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne. Selvstendighet og deltakelse, sosialt og i samfunnet.

 

Et åpenbart billig prosedyrepoeng, synes jeg i hvert fall selv, når hele poenget med rehabilitering og habilitering kanskje er hjelp til selvhjelp, er det vel ikke en alt for søkt slutning at da må det i hvert fall være mulig å kreve en viss egeninnsats og egenandel.

 

Peder Ås får tilbud om rehabilitering. Det er plass på rehabiliteringsinstitusjoner. Det er vi enige om. Det er kapasitet. Dersom han tar imot, så vil han kunne få dekt egenandelen i visse tilfeller. Regelverket er slik at dersom han tar imot, så er det et regelverk som skal kunne fange opp de tilfellene der det blir økonomisk vanskelig for den som har gjennomført opphold i rehabiliteringsinstitusjon. Og det er det, som motparten pekte på, F.tr.lovens § 5-22, som heter bidrag til spesielle formål, som har slik ordlyd:

 

Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester om utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover.

 

Det er gitt en forskrift der: Den står på side 6 i det juridiske utdraget.

 

I § 1, i forskrift gitt av Sosial- og helsedepartementet

 

Bidrag kan ytes til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven, eller andre lover. Bidrag kan blant annet ytes til dekning av utgifter til:

¨ Opphold i opptreningsinstitusjon

 

 

I § 2, i samme forskrift:

Rikstrygdeverket fastsetter nærmere retningslinjer.

 

Da går vi til de nærmere retningslinjene gitt av Rikstrygdeverket. Der står det da på de neste sidene:

Side 10 i det juridiske utdraget

Systemet er jo slik at en del blir dekket av det offentlige, og resten dekkes gjennom en egenandel. I visse tilfeller så kan man altså unngå egenandel – eller slippe å betale egenandelen

 

I det femte avsnittet på side 10, står det:

Hvis en pasients inntekt, personlige inntekt eller annen inntekt ikke er større enn grunnpensjonen etter lov om folketrygd, med særtillegg, forsørgertillegg og kommunale tillegg, kan det ytes bidrag til dekning av egenandel, dersom vedkommende ikke er i stand til å betale egenandelen selv. Minstepensjon anses ikke alene som en fyllestgjørende grunn til å yte bidrag til dekning av egenandelen. Pasienten må i tillegg ha store utgifter på grunn av sykdom som ikke dekke av trygden.

 

Forskriftene åpner for å dekke egenandelen i de tilfellene der man har funnet ut at egenandelen bør dekkes fordi økonomien til den rehabiliteringstrengende er anstrengt. Der som vi skjærer igjennom og leser den nevnte regelen med kalkulator, så vil vi komme til under 100.000. Det vil si at dersom inntekten er over 100.000 eller 90.000 cirka – så vil man ikke ha krav på dekning av egenandeler. Og det er for så vidt derfor vi er her i retten i dag, fordi han har krevd dekning av egenandel selv om han har inntekt over dette.

 

Jeg vil legge til at, selv om saksøkeren hadde hatt inntekt på under 100.000 - så er det ikke sikkert at han hadde sluppet å betale egenandel. Det sier jeg for å vise hvor grusomme staten –eller det offentlige kan være. Hadde han hatt så liten inntekt og vunnet i lotto, så måtte han ha brukt lottogevinsten til å betale egenandelen.

 

Dette er altså KAN-regler. Dette er noe som det offentlige gjør ut av sin godhet. Denne forskriften er ikke en rettighetsforskrift. Det står i § 5-22 (F.tr.lov) – Trygden KAN yte bidrag. Og videre i forskriften – bidrag KAN ytes. Det står også i regelverket – Hvis en inntekt er så og så liten så KAN han få dekket egenandelen. Så dette kan altså ikke domstolen prøve, med mindre det er gjort forskjellsbehandling eller annet myndighetsmisbruk.

I den forskriften er altså vurderingen gjort, at de som har over 90.000 har i utgangspunktet god nok økonomi til å måtte dekke egenandelen selv. Det er en politisk vurdering, og jeg skal ikke uttale meg om mitt eget syn på den, men antar at ansvarsbevisste organ som har laget både hjemmelen for dette og som har utformet nærmere regler har tenkt igjennom rimeligheten av dette, og det er i hvert fall likebehandling.

 

Som jeg da forsøkte å påvise med de lovene og hjemmelsgrunnlagene jeg har nevnt, så er det altså et avgjørende punkt, både sånn retten er og slik retten bør være, hvor mye penger som finnes i systemet. Og rehabilitering som veldig mange andre ting, dreier seg om en konkurranse om goder som det ikke er nok av. Det er ikke nok til alle. Og loven er åpenbart ikke tenkt slik at hvis det ikke er nok til alle, så har alle krav til å få. Slik kan det jo ikke være. Det blir helt absurd. Det offentlige har behov for kontroll med utgiftene, og derfor går ikke denne nødvendige minstestandarden som vi har vært inne på lenger enn det som det er dekning for i budsjett.

 

Helt avslutningsvis skal jeg nevne: Det ble vist til en dom som dreide seg om noe helt annet, nemlig denne såkalte rest-Jugoslaviadommen om denne personen fra Serbia som staten mente skulle stille 150.000 kroner i saksomkostninger for å få lov til å saksøke staten, hvor det var åpenbart at han ikke hadde det. Høyesterett syntes jo ikke at det var spesielt bra. Til det så kan jeg si at tilfellet ikke er helt overførbart når det gjelder helsetjenester. I dette tilfellet var det snakk om ”Access to Court” (Adgang til domstolene), I vårt tilfelle blir det da snakk om Adgang til helsetjenester. Poenget er imidlertid at Peder Ås HAR tilgang til helsetjenester. Det er kapasitet og han har formell tilgang til helsetjenestene (mulighet til å være i rehabiliteringsinstitusjon). Kravet til egenandel svekker ikke kjernen i Peder Ås` rett her. Kravet om egenandel har et legitimt formål. Det er ikke vilkårlig, all den tid det er noe som alle må igjennom.

 

Jeg avslutter med å trekke trådene sammen og si at spørsmålet om Peder Ås har rett til å få dekket disse egenandelene kan utledes av ordene nødvendig helsehjelp. Og hvor den grensen skal gå, der må retten vise adskillig tilbakeholdenhet med å gå langt utover det det er budsjettmessig dekning for.

Jeg skal ikke bry Retten med å referere til FUSA-dommen, som det er brukt mye tid på her i dag. Men, Retten kan ikke tilkjenne Peder Ås dekning av disse utgiftene med mindre noe annet vil framstå som åpenbart urimelig.

 

Helt avslutningsvis, Det er ikke domstolens oppgave å drive forvaltning, det er det forvaltningen – det offentlige som skal gjøre. Så jeg regner ikke med at administrator vil drive forvaltning ut over det som det er påvist at er den vanlige standarden i disse tilfellene. Og det andre punktet er at det er heller ikke domstolens oppgave å drive lovgivning. Loven er klar nok den, etter mitt syn så går grensen vesentlig mye lengre ned enn det saksøkeren pretenderer. Om retten er uenig i at lista skal gå så langt ned, så må den gjerne gi uttrykk for det. Retten kan sikkert gi uttrykk for en eventuell uenighet i andre fora, men ikke i domsslutningen. Det er ikke domstolens oppgave. Så da legger jeg ned en påstand til slutt.

DET OFFENTLIGE FRIFINNES FOR KRAVET OM Å DEKKE EGENANDELEN TIL PEDER ÅS´ OPPHOLD I REHABILITERINGSINSTITUSJON.

 

Takk.

 

 

Dommer Jan Villum

Takk skal du ha.

 

Ønsker advokat Mæland er replikk til det vi har hørt nå?

 

 

 

Advokat Mæland – Saksøkers advokat

Vi har litt kort tid, så jeg skal begrense meg til ett poeng.

 

Når min ærede motpart tok opp dette spørsmålet med hva rehabilitering var, og herunder viste til at det var snakk om brukerens egen innsats. Og da trakk han det dit hen at denne egeninnsatsen måtte gå på å betale inn en egenandel.

 

Dette er altså en definisjon av hva man skal gjøre for å bli bedre. Og det er mulig at min ærede motpart har det slik at når han får tømt sin bankkonto så får han det helsemessig bedre. Hvis han har det slik så foreslår jeg at han donerer sin hjerne til forskningen.

 

TAKK.

 

 

Dommer Jan Villum

Jeg skal ikke kommentere den der.

Ønsker staten noen kommentarer til dette?

 

 

Advokat Borgar Høgtveit Berg – Det offentliges advokat

Nei.

 

 

Dommer Jan Villum

Da er denne saken for så vidt ferdig prosedert.

 

Klokken 15.30 vil vi alle sammen igjen samles i denne salen hvor vi skal få en vurdering av sakene slik vi dommerne ser det. Vi har jo sagt tidligere at vi kommer ikke til å gi noen bastante dommer her, vi vil heller komme med en diskusjon oss i mellom som gir uttrykk for hvilke tanker vi gjør oss på bakgrunn av de prosedyrer og de anførsler som er kommet fra partene her. Når vi har gjort det, vil det da bli en avslutning etterpå med et panel som blir ledet av professor Rasmussen. Og da vil vi da kunngjøre nærmere om hvordan det skal foregår når vi kommer til det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SAK 3 – LIK RETT TIL UTDANNING 

 

Vitne John Kirkerud

........MANGLER MYE, ta opp fra video

 

..men han brukte det neste halve året til å ta igjen alt det han hadde mistet det første halve året på skolen. Dette året var det viktigste i hans liv på dette stadiet fordi nå var det snakk om å komme videre å finne ut hva han skulle gjøre etter at han var ferdig på ungdomsskolen. Det vil si at han jobbet to timer ekstra utenom de andre leksene hele det siste halve året, og det gjaldt både lørdag og søndag. Vi klarte dette også, men denne reformen skulle ikke vært satt ut i livet før alt var på plass. I stedet ble det gjort et stort nummer av at disse elevene var de første som gikk ut av ungdomsskolen i år 2000. Det er viktig at folk som er avhengig av disse bøkene får den hjelpen de har krav på. I disse tilfellene er det lydboka som er bok, og boka er til å støtte seg på.

 

Takk.

 

Dommer Wilhelm Omsted

Får jeg bare lov til å stille deg et spørsmål? Mistet din sønn noe halvår i realiteten av skolegangen?

 

Vitne

Han mistet alt det som står i papirene ja. Han hadde ikke bøker i den perioden som vi har henvist til i papirene.

 

 

Dommer Wilhelm Omsted

Situasjonen er her at han mistet et halvt år, fordi da hadde han ikke bøker, og så det neste halve året benyttet han da til å ta igjen det som han hadde mistet.

 

Da skal vi høre det andre saksforholdet, og jeg ber Lise Holm komme frem og fortelle om det.

 

 

Vitne Lise Holm

Jeg skal fortelle Annes historie. Anne er 15 år. Hun går i niende klasse, og bor i en bykommune sentralt på Østlandet. Anne har et moderat hørselstap på begge ører, som hun sannsynligvis er født med. Hun begynte med høreapparat som seksåring, og har god nytte av dette i sitt dagligliv.

 

Annes hørselstap er for lite til at hun blir oppfattet som døv. Mange er ikke klar over at hun hører dårlig i det hele tatt. Høreapparatene er godt skjult under håret. Hun har lært seg norsk talespråk. Hun begynte riktignok å snakke sent i forhold til jevnaldrende. Men nå er det bare enkelte lyder i språket som kan avsløre for en kjenner at hun hører dårlig.

 

Annes hørselstap er også for lite til at det noen gang har vært på tale å lære tegnspråk. Tvert i mot har fagfolk frarådet å bruke tegnspråk. Det kan gjøre Anne døv sier de.

 

Annes hørselstap blir vurdert å være for lite til at hun og familien knyttes til et kompetansesenter for hørsel. Høreapparatene utleveres på sykehusets hørselssentral og der innkalles hun til årlig kontroll.

 

I Annes klasse på barneskolen var de 27 elever. De første tre årene var det ingen som tenkte på at Anne kunne trenge noe ekstra på grunn av hørselstapet. Hun valgte selv å sitte fremst i klassen – rett ved læreren, slik at det var mulig å munnavlese ham av og til. Det hun ikke fikk med seg snappet hun ofte opp ved hjelp av raske blikk på hva sidemannen gjorde, eller hun gikk rett og slett glipp av det.

 

I fjerde klasse var det forventet at Anne skulle kunne lese godt norsk, tilegne seg kunnskap fra tekster i ulike bøker og løse oppgaver på linje med de andre elevene. Det var da foreldrene oppdaget at Anne rett og slett hadde en del hull i sin kunnskap i forskjellige fag. Det hadde ikke vært tilstrekkelig at læreren sa at hun måtte si fra hvis hun ikke hørte. Hun visste jo ikke at hun ikke hadde hørt. De gangene hun forsto at hun ikke hørte, brukte hun alle kreftene sine på å tolke ut fra sammenhengen, hva læreren muligens kunne ha sagt. Det var et nederlag å måtte si til stadighet at hun ikke hadde hørt. Disse mestringsteknikkene hadde over tid gjort at Anne kunnskapsmessig sakket akterut. Anne hadde behov for mer tilrettelagt undervisning.

Også hjemme i familien, med to yngre søsken begynte foreldrene å se at hørselstapet reduserte Annes mulighet til å henge med fullt ut. Rundt frokost- og middagsbordet var det jo som regel livlige samtaler. Anne mistet ofte poengene i fortellinger, fikk ikke med seg at de for eksempel avtalte sykkeltur etter middagen osv. Noe måtte gjøres for å sikre Annes tilhørighet og læringsevne.

 

Mor og far begynte på kurs i tegn til tale i den lokale døveforeningen, og de oppdaget at dersom budskapet til Anne ble synliggjort med tegnstøtte, så fikk hun lettere med seg hele innholdet i beskjeder. Dette mente foreldrene måtte være metoden å bruke også i undervisningen på skolen.

 

I den sakkyndige vurderingen fra PP-tjenesten i kommunen ble det tilrådd at man i undervisningen benyttet tegn til tale for Anne. Skolen var av en annen mening. Det ble for omfattende å gjøre Annes lærere i stand til å kommunisere med tegn til tale. Og det ble for dyrt å ha en assistent til Anne som kunne sikre at hun fikk med seg budskapet fra lærerene. Skolen hadde allerede mange elever som skulle tildeles midler til ekstra tilrettelegging, og disse elevene hadde, slik skolen så det langt større og mer sammensatte vansker enn Anne.

 

En mulighet var at Anne ble diagnostisert som døv, og dermed gjennom grunnskoleloven fikk rett til opplæring i og på tegnspråk. Men foreldrene syntes at det ble feil. Anne var slett ikke døv, og trengte ikke et fullverdig tegnspråk for å fungere godt. Hele fjerde og femte klasse gikk med til diskusjoner, søknader og anker mellom skolen og Annes hjem. I sjette klasse fikk Annes klasse tildelt en assistent fordi to andre elever viste seg å ha alvorlige lese- og skrivevansker. Det gjorde at læreren av og til kunne dele klassen i mindre grupper, og da så han at Anne også profitterte på dette. Samme år fikk skolen montert teleslynge i enkelte klasserom, fordi en lærer hadde problemer med hørselen. Annes foreldre fikk til en avtale med skolen om at Annes klasse skulle benytte disse rommene så ofte som mulig. Ved utgangen av sjette klasse var det fortsatt Anne som hadde ansvaret for å få med seg alt, og si fra dersom hun ikke hørte. Samvær med medelever fikk en annen karakter i ungdomsskolen. Ofte skulle man være to og to sammen i friminuttene, og ha hemmeligheter. Det var viktig å være skoleflink, og ta tingene lett i undervisningen. Karakterene ble et synlig bevis på om du holdt mål. Anne ble silt ut av dette samværet. Hun fungerte dårlig sosialt og mistrivdes etter hvert kraftig på skolen. Engelsk var håpløst å lære syntes hun, og snart skulle hun også begynne med tysk. Hun var utslitt etter skoletid. Alle kreftene gikk med til å konsentrere seg om å høre det som ble sagt. Overskudd til lekser og fritidsaktiviteter hadde hun nesten ikke. Slik gikk Annes tid i grunnskolen. Hun gikk ut med dårlige karakterer i de fleste fag, bortsett fra gym, tegning og heimstadlære. Drømmen om å bli advokat hadde hun lagt på hylla. Selvtilliten var ikke overveldende. Hun følte at hun ikke egentlig hørte til noe sted, og hadde problemer med å forstå hvem hun egentlig var, og hva hun egentlig trengte. Dessuten var hun såpass sliten av å bære ansvaret for egen læring, at det mest fristende var å gi opp.

 

TAKK.

 

Dommer Wilhelm Omsted

Har prosessfullmektigene noe de ønsker å spørre om?

 

Nei. Takk skal du ha, Lise Holm

 

Da gir jeg ordet til saksøkerens prosessfullmektig, advokat Raugland – Vær så god.

 

 

Saksøkers advokat – Vidar Raugland

Takk

Ærede rett, ærede motpart. Denne saken gjelder om funksjonshemmede elever får lik rett til opplæring. Kort om søksmålet og partene.

Saksøkerne – Marthe Kirkeruds sønn – Jon, og Lise Holms datter Anne, er fiktive som parter, men sakene er reelle nok. Når det gjelder den saksøkte så har vi valgt å saksøke det offentlige, fordi vi ønsker å sette søkelys på det offentliges samlede ansvar og plikt, ikke dette i fella med å diskutere hvilken kasse pengene skal tas fra, om det er den kommunale eller den statelige. Derfor har vi altså saksøkt det offentlige. Målsetningen med søksmålet er å belyse problemstillingene, snarere da enn da å løse disse konkrete sakene som vi har fått oss forelagt.

 

Det retten skal ta stilling til er om det offentlige følger de internasjonale konvensjoner, traktater og regler er forpliktet på, og om det offentlige følger våre nasjonale lover, det vil si opplæringsloven da i denne sammenheng.

 

Jeg vil søke å belyse disse spørsmålene ved gjennomgang av faktum og jus.

 

Når det gjelder faktum så er disse beskrevet av partene, og går i korthet ut på to hovedlinjer. Det ene er at nødvendig lærmiddel ikke er tilgjengelig når behovet er konstatert, altså lydbøker for Jon, og for det andre at et tilrådet tiltak blir avslått på grunn av dårlig økonomi. I vårt tilfelle å gjøre lærerene i stand til å kommunisere ved hjelp av tegn til tale – eller å få en assistent til Anne.

 

Jeg vil gjerne litt inn på livsområdet før jeg tar tak i jussen. Vi har ved partsforklaringene fått et ørlite glimt av en hverdag annerledes enn for de fleste. Vanskelig, strevsomt, en ensom og evig kamp for rettigheter og mot kunnskapsløshet. Og jeg må erkjenne at dette er et vanskelig livsområde også i en juridisk kontekst. Det er ikke bare lett å tilegne lovreglenes mening og rekkevidde og lovjuss og intensjoner. Og det gjør det jo ikke spesielt mye lettere hos rettighetshaverne.

 

Vi snakker om et livsområde hvor det kan være store forskjeller og behov for forskjellige tiltak, og like store forskjeller mellom funksjonshemmede som mellom ordinære elever.

Dette er også et forhold til som er av stor betydning når det gjelder kravet til det offentlige om å planlegge.

Dysleksi, hørselstap, synshemning – det er ikke forhold som kan avlæres. En elev som har dysleksi i tredje klasse har det også i fjerde, og i femte osv.

 

Når det gjelder jussen, så vil jeg i det følgende kort redegjøre for hvilke lover og regler som jeg vil anføre. Det er også inntatt i dette felles utdrag på snaue 200 sider, som jeg skal lese litt fra. Jeg håper dere har tid til å sitte her.

 

Hovedverket er naturlig nok opplæringsloven. Den kom 17. juli 1998, og trådte i kraft 1. august 1999. Denne avløste grunnskoleloven som var av 1969. Jeg vil også da henvise litt til forarbeidene senere til denne loven.

 

Ut over opplæringsloven så er det sentrale regelverket menneskerettsloven og vedleggene eller konvensjonene til den. Det er konvensjonene som er inntatt i menneskerettsloven og er gitt forrang i forhold til eventuell motstridende norsk rett. Vedleggene, konvensjonene, det er for det ene EMK – den europeiske menneskerettskonvensjon og jeg vil da holde meg til protokoll én til EMK og ØSK – konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. EMK er en rettighetskonvensjon som gir individuelle rettigheter, og som er gjort til norsk lov. Begrepene i EMK er såkalt autonome, det vil si at nasjonalstatene ikke kan legge sin egen fortolkning inn i EMKs begreper, for der igjennom å kunne innskrenke rettighetene som er nedfelt i EMK. ØSK er også gjort til norsk lov og er en konvensjon med statens målsettinger vedrørende de rettigheter som nevnt i konvensjonen og statuerer ingen individuell rett. Men Norge har forpliktet seg til å arbeide for gjennomføringen av de rettigheter som er omtalt i ØSK.

 

Når det gjelder internasjonale konvensjoner og regler så vil jeg ta for meg FNs barnekonvensjon. Denne konvensjonen er en rettskilde med mindre vekt enn menneskerettsloven og dens konvensjoner. Men den skal likevel tillegges betydelig vekt jmfr. Menneskerettslovens § 1, hvor det heter at Lovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Norge har ratifisert denne konvensjonen 8. januar 1991. Der nest vil jeg ta for meg FNs standardregler. Det er et sett regler med anbefalinger og målsetninger for hvordan medlemsstatene bør legge forholdene til rette for funksjonshemmede. En sentral målsetning med reglene er å skape et samfunn som ikke er funksjonshemmende. Standardreglene er vedtatt av FNs generalforsamling i 1993. De er ikke bindende for medlemslandene men gitt som anbefalinger.

UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i undervisningen er vedtatt 14.12.60, og Norge er medlem av UNESCO. Det er altså en folkerettslig forpliktelse.

 

Jeg vil foreta en avgrensing. Jeg skal ikke ta for meg spørsmålet om rettighetene til de som er helt blinde, eller helt døve. De har enkelte av sine rettigheter særskilt nevnt i opplæringsloven kapittel 2, det såkalte rettighetskapittelet, og er sånn sett mer udiskutable og ikke så interessante i denne sammenheng.

Så litt om retten til spesialundervisning. Prosessen. Først en liten sondring. Tilpasset opplæring er en rett som gjelder for alle elever, mens spesialundervisning skal gis til den som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet. I herværende sak er det avgjort av Jon og Anne har behov for spesialundervisning. Og gangen i dette er til vanlig at da at dersom skolen eller foreldrene mener at en elev ikke vil få et tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, så skal det da foretas en sakkyndig vurdering, enten da exoficio, som det heter på fint, det vil si av eget tiltak, eller etter krav fra foreldrene, slik at man kan få avdekket de særlige behovene som eleven måtte ha. PPT – Pedagogisk psykologisk rådgivningstjeneste, skal sørge for at denne vurderingen blir foretatt. De behøver ikke selv å gjøre det, men de skal sørge for at den blir foretatt. Og tilrådingen fra den sakkyndige vurderingen, den er rådgivende. Tilbudet som gis, skal skje i samarbeid med eleven og foreldre, og det skal legges vekt på deres syn. Alt dette er nevnt i loven, og jeg kan også gi lovhenvisninger (regulert i kapittel 5 i loven), men av tidsmessige årsaker så hopper jeg over det nå.

 

Det tilbud som eleven får kommer som følge av en søknad fra eleven, de foresatte til skolen, om ressurser til tiltak. Det kan være ressurser til et antall timer med særskilte tiltak for eksempel til tolk, eller til et særskilt læremiddel som f.eks. lydbok. Denne søknaden går så videre til vedtaksorganet i kommunen som kan være kommunestyret eller den de har delegert dette til. Det kan også være rektor. Vedtaket om spesialundervisning blir da til vanlig fattet innenfor de budsjettrammer som er gitt. Det har vel mange smertelig fått erfare. I sin tur betyr dette at en søknad enten avslås eller at det blir redusert som følge av at det ikke er avsatt tilstrekkelige midler. For ordens skyld, dette enkeltvedtaket kan i sin tur igjen ankes inn til statens utdanningskontor.

 

Jeg vil nå gå nærmere gjennom våre to saker i forhold til lovgivningen i opplæringsloven og menneskerettsreglene. Jeg vil først ta for meg lik rett til utdanning og spørsmålet om diskriminering og diskrimineringsforbudene i lover og konvensjoner, og der til også kommer inn på gratisprinsippet – at grunnskolen skal være gratis. Jeg ser disse tingene litt i sammenheng. Lovteksten til § 2-1 i opplæringsloven, det finner vi i utdragets side 5, nederst. Der står det:

 

Rett og plikt til grunnskoleopplæring

Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring og rett til en offentlig grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhørende forskrift.

 

I forarbeidene, Ot prp. 46 – på side 163 i det juridiske utdraget, så står det i venstre spalte under 2-1,

Utvalget går inn for å føre videre dei grunnleggjande reglane om rett og plikt til grunnskoleopplæring.

 

Og nederst, i tredje siste avsnitt i samme spalte:

 

Siden undervisninga blant annet skal være i samsvar med forskriftene om læreplan, gjer lovutkastet frå utvalget både mål og middel rettsleg bindande. Rettsleg bindande mål vil seia at undervisninga medrekna dei rammevilkåra ho blir druen under skal være eigna til å gjere eleven i stand til å nå måla. Lovutkastet fra utvalget er ikkje meint å vera nokon garanti for å nå måla, der i mot gje ein bindande regulering av midla eit innhold i undervisninga elevene skal ha.

 

Altså, man kan ikke garantere at man skal lære alle byer i Belgia, men man skal garantere at alle skal få lik mulighet til å lære alle byer i Belgia.

 

At man skal ha en lik rett til opplæring betyr også at grunnskolen må være gratis. Gratisprinsippet er nedfelt i § 2-1, siste ledd. Det er da på side 6 i det juridiske utdraget, midt på siden:

 

Den offentlige grunnskolen er gratis. Kommunen skal holde elevene i grunnskolen med lære- og lesebøker, skrive- og teiknemateriell og anna undervisningsmateriell.

 

Når det står at den offentlige grunnskolen er gratis, så er det selvfølgelig for elevene som den skal være gratis, ikke for det offentlige.

 

Det er ingen begrensning her. Det skal være gratis. Det er ikke noen begrensning. Det står ikke noe begrensningsmoment.

 

Lik rett til opplæring er også gjort til en menneskerett. Jeg viser da til EMK, protokoll 1, artikkel 2 – om rett til utdanning, hvor det heter at Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Det står å lese på side 39 i det juridiske utdraget.

 

I vårt tilfelle har vi to elever som ikke får et fullverdig opplæringstilbud fordi Anne ikke har god nok hørsel, og får ikke hjelp via tegn til tale på grunn av dårlig økonomi. Og Jon fordi han har dysleksi og ikke får hjelp via lydbok, når han skulle ha hatt det.

 

Jeg vil hevde at dersom en elev ikke får mer seg mer enn 40, 50, 60% av undervisningen, så nektes eleven retten til opplæring. Man kan selvfølgelig diskutere i hvor stor grad en elev nektes opplæring dersom han ikke får lydbøker innen tiden, eller mister opplæring fordi han ikke hører. Men graden av nektelsen er ikke interessant. Det er det faktum at en elev mister deler av opplæringstilbudet som representerer nektelsen av retten til opplæring, og som er et brudd både på opplæringsloven § 2-1, og protokoll til EMK, artikkel 2. Det er, etter mitt syn med andre ord ikke nok at man får opplæring i f.eks. norsk, hvis man nektes opplæring i matte, historie, osv. Opplæringslovens § 2-1, og artikkel 2 i EMK er kategoriske og uten skjønnsmoment så vidt jeg kan se.

 

 

Det forhold, at en elev mister deler av et opplæringstilbud, altså en slik nektelse, innebærer videre etter mitt syn, at funksjonshemmede diskrimineres på grunn av funksjonshemmingen, noe som igjen innebærer et brudd på ØSK, artikkel 2, nummer 2. Denne statuerer et ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette fremgår på side 43 i det juridiske utdraget, hvor det heter – i artikkel 2, nummer 2:

 

Konvensjonen forplikter seg til å garantere at de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen blir utøvet uten forskjellsbehandling av noe slag på grunn av rase, hudfarge, kjønn osv.....

 

Som vi hørte i forrige sak så tror jeg vi er enige om, selv om det ikke står funksjonshemmede direkte, så gjelder den også for funksjonshemmede.

 

En av rettighetene som konvensjonen pålegger statene å garantere er retten for enhver til utdanning. Og da leser neste side, side 44 i det juridiske utdraget – under artikkel 13.

 

Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til utdanning. De er enige om at utdanningen skal ta sikte på full utvikling av menneskets karakter og forståelse av dets verdighet og skal styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.

 

Det samme fremgår også mer eller mindre ordrett av barnekonvensjonen, artikkel 25. Den er inntatt på side 58 i det juridiske utdraget. Det leser jeg ikke av tidsmessige årsaker.

 

Når det gjelder ØSK, er det grunn til å merke seg at konvensjonen pålegger partene å sørge for at grunnskoleundervisningen er kostnadsfri tilgjengelig for alle. Da leser jeg igjen i artikkel 13, på side 44 i det juridiske utdraget. Under pkt. 2, står det:

 

Konvensjonspartene erkjenner at for å oppnå den fulle virkeliggjørelse av denne rettighet må følgende iakttas:

a) Grunnskoleundervisningen skal være tvungen og kostnadsfritt tilgjengelig for alle

 

I vår sak så mener jeg altså Anne og Jon fratas muligheten til opplæring ved at undervisningen ikke er tilstrekkelig tilgjengelig for dem, på grunn av manglende læremidler. De får ikke like muligheter som de øvrige elevene.

 

Så et særskilt moment. ØSK anerkjenner for så vidt at ressursmangel kan sette grenser for umiddelbar realisering av rettighetene etter konvensjonen. Da går jeg tilbake til side 43 i det juridiske utdraget, hvor det står i artikkel 2, nummer 1:

 

Hver konvensjonspart forplikter seg til så vel hver for seg som gjennom internasjonal bistand og internasjonalt samarbeid, særlig på det økonomiske og tekniske området, å sette alt inn på at de rettigheter som anerkjennes ved denne konvensjonen gradvis blir gjennomført fullt ut med alle egnede midler, og da særlig ved lovgivningstiltak. Artikkelen stadfester en rett for statene til en progressiv gjennomføring av konvensjonen dersom ressursene ikke tillater full gjennomføring umiddelbart.

Men når det gjelder diskrimineringsforbudet i artikkel 2,2 som jeg leste i stad, så er ikke dette gjenstand for progressiv gjennomføring. Det vil si at ressursmangel ikke kan sette grenser for dette. Dette fremgår også fra en uttalelse fra formannen i FNs komite for ØSK, Herr Alsten, i publikasjonen ”Manual of Human Rights reporting” der det fremgår at diskrimineringsforbudet ikke er gjenstand for progressiv realisasjon.

Diskrimineringsforbudet i artikkel 2.2 er altså absolutt, og skal ikke innføres gradvis, men umiddelbart ved tiltredelse av konvensjonen.

 

Barnekonvensjonen har også ikke-diskrimineringsprinsippet som det vesentlige poeng. Barnekonvensjonen har som utgangspunkt barnets beste, og barnets beste skal altså være retningsgivende for gjennomføringen av rettighetene til konvensjonen. Og funksjonshemmedes rettigheter er her særskilt nevnt i artiklene 2.3 – 23 og 28. Jeg bruker ikke tid på å lese disse artiklene nå. Men jeg er av den oppfatning: Dersom en funksjonshemmet elev ikke får et tilrådd tiltak på grunn av dårlig økonomi, så representerer diskriminering i lovens eller artikkelens forstand, og således et brudd på både ØSK, menneskerettsloven og barnekonvensjonen.

 

Jeg vil så gå over til spørsmålet om rett til spesialundervisning.

 

I våre to saker så foreligger det et klart behov for spesialundervisning, i det hverken Anne eller Jon får et tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet. Dette innebære at de vil ha et rettskrav på spesialundervisning i medhold av opplæringslovens § 5-1, første ledd. Jeg viser til det juridiske utdraget side 20.

Der heter det i 5-1, første ledd:

Rett til spesialundervisning:

Elevar som ikkje har, eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet har rett til spesialundervisning.

 

Retten til spesialundervisning er noe den enkelte elev vil ha et rettskrav på, hvilket legger bindinger på det offentliges disponering av ressurser. Og i Ot prp nr. 46 (97-98), så sies det i merknaden til paragrafen (§5-1) følgende (Det juridiske utdraget, side 199)

 

At spesialundervisning skal gjevast som en rett til den enkelte vil seie at opplæringstilbodet på det minste nivå som lova nevner blir halde utafor den fridommen kommunane har til å gjere økonomiske prioriteringar. Kommunen eller fylkeskommunen kan då ikkje lovleg avslå eit krav om spesialundervisning med den grunngjevinga at det ikkje er sett av midlar til dette i kommunebudsjettet.

 

Det våre to saker imidlertid illustrerer er at det for så vidt ikke er retten til spesialundervisning som blir bestridt fra det offentlige, men hvilket innhold undervisningen skal ha, og mengden spesialundervisning som skal gis. Loven gir ikke her noen spesifikke anvisninger på.

 

Når det gjelder retten til, og omfanget av spesialundervisning, så er dette angitt i opplæringslovens § 5-1, annet ledd. Igjen viser jeg til det juridiske utdraget, side 20.

 

I vurderinga av kva opplæringstilbod som skal gjevast, skal det særleg leggast vekt på utviklingsutsiktene te eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhold at det samla tilbodet kan gje eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar, og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar.

 

Som det fremgår av lovens ordlyd er elevens utviklingsmuligheter et sentralt moment ved vurderinga av omfang og innhald i spesialundervisningen. Det andre sentrale kriteriet er ved vurdering av innhold og omfang av spesialundervisningen at det samlet sett skal gi eleven et forsvarlig utbytte av opplæringen. At begrepet forsvarlighet ble valgt i loven framfor likeverdighet det er ikke noen endring i forhold til tidligere gjeldende rett om at prinsippet om likeverdighet skal være utgangspunktet for vurderingen av innholdet i spesialundervisningen. Og da vil jeg vise til det juridiske utdraget, side 200, venstre spalte – øverst.

 

Prinsippet om likeverdig opplæring er framleis utgangspunktet for vurderinga av innholdet i retten til spesialundervisning. Det vil seie at elevar med behov for spesialundervisning har krav på et opplæringstilbod som er likeverdig med det tilbodet andre elevar får. ................ (Hopper over et avsnitt)

 

Ein må dessuten forstå prinsippet slik at eit opplæringstilbod er likeverdig og der med i tråd med § 5-1 i lovutkastet når den funksjonshemma har omtrent dei same sjansene for å nå dei måla som er realistiske å setje for han, som andre elevar har for å realisere sine mål med det ordinære opplæringstilbodet.

 

Likeverdigheten må sees i relasjon enhetsskolens prinsipper om lik rett til opplæring i hele landet. Utdanningspolitikken er en nasjonal oppgave og det vil derfor etter mitt syn være absurd å begrense likeverdigheten til å gjelde innenfor den enkelte skole, eller den enkelte klasse eller innenfor vindusrekka eller hva det enn måtte være. Vi må jo se på hele landet.

 

Opplæringslovens § 5-9 omhandler rett til læremiddel for spesialundervisning. Detter er et vesentlig element i retten til likeverdig opplæringstilbud, og det er en skal-regel, ikke noen bør regel – altså en plikt for det offentlige. Og jeg viser da til det juridiske utdraget side 22. Der står det under § 5-9

 

Departementet skal sørgje for at det blir utarbeidd lærebøker og andre læremiddel for spesialundervisning.

 

Jeg vil hevde at man ved tolkning av bestemmelsen også må lese inn ikke bare at det skal utarbeides læremiddel generelt for spesialundervisning men man må tolke inn at det offentlige er forpliktet til å sørge for at de læremidlene som blir utarbeidd er gagnlige og tidsriktige.

 

I vår sak, saken til Jon Kirkerud, så snakker vi om lydbøker. Ut fra tilgjengelig teknikk burde vi egentlig snakke om CD-rom, minidisk, datafil osv. som både har tekst, lyd og bilde og som kan sette elevene i stand til å forstørre tekst og gi lesehjelp teknisk uten bistand fra andre. Og da har jeg lyst til å vise til det juridiske utdraget side 137. Det er fra NOUen 1995, nr. 18.

Der står det i høyre spalte, under 19.4.13

 

Spesialundervisning vil i mange tilfeller kreve utstyr som ikke trengs i vanlig undervisning. Som eksempel kan nevnes, kommunikasjonsutstyr for hørselshemmede, datautstyr med særlig tilpasset programvare mv. Videre vil klasserommenes fysiske utforming og inventar i mange tilfeller måtte tilpasses, eksempelvis for hørselshemmede elever.

 

Dommer Wilhelm Omsted

Jeg vil bare spørre om en ting, unnskyld at jeg avbryter.

Denne kommentaren, den de nå leste fra side 137, hvilken bestemmelse i loven knytter denne seg til? Eller er det en helt generell kommentar?

 

Saksøkers advokat – Vidar Raugland

Kommentaren er til § 5-1 i opplæringsloven.

 

Jeg fortsetter.

Jeg vil hevde at i plikten til å utarbeide læremiddel for spesialundervisning så ligge det også et krav om å benytte tilgjengelige tekniske løsninger.

 

Som nevnt tidligere innebærer kapittel 5 i opplæringsloven at det legges bindinger på det offentliges disponering av midler. Man kan altså ikke avslå spesialundervisning på grunn av dårlig råd. Dette er lovpålagte utgifter. Dette innebærer også at det kan bli forholdsvis mye dyrere for en fattig kommune å gi spesialundervisning enn for en rik kommune og gi samme tilbudet. Det er imidlertid helt uten betydning for det tilbudet som skal gis. Og da vil jeg vise til det juridiske utdraget side 200, venstre spalte:

 

På samme måten som for ordinære elevar kan tilbodet formast under et visst omsyn til kva pedagogiske og økonomiske ressurser som står til disposisjon. På den andre sida er det ikkje uten vidare nok til å oppfylle kravet om likeverd at like store ressurser blir satt inn som for andre elevar. For å gje funksjonshemmea elevar et opplæringstilbod som gjer dei sjansen til å realisere måla sine er det i dei fleste tilfella nødvendig å sette inn større ressursar enn for den ordinære opplæringa.

 

For elevene som ikke kan få et tilfredsstillende utbytte av den ordinære undervisningen på grunn av hørselshemming eller dysleksi, så vil behovet for henholdsvis tegn til tale og lydbøker, det vil være det samme uavhengig av kommunens økonomi. Og tapet i undervisningen dersom dette behovet ikke tilfredsstilles vil være like dramatisk. Man hører jo ikke bedre fordi kommunen er fattig.

 

I vår sak var det slik at Anne var tilrådd å få tegne til tale, noe som ble avslått av kommunen på grunn av økonomi. Og de hadde andre elever med angivelig større behov for spesialpedagogisk hjelp. Som tidligere nevnt er den sakkyndige vurderingen bare rådgivende og det offentlige kan avvike fra den sakkyndige vurderingen på gitte vilkår. Da må jeg vise til § 5-3 i opplæringsloven, siste leddet der. Det er på side 20 i det juridiske utdraget. Der står det følgende:

 

Dersom vedtaket frå kommunen eller fylkeskommunen avvik frå den sakkunnige vurderinga, skal grunngivinga for vedtaket blant anna vise kvifor kommunen eller fylkeskommunen meiner at eleven likevel får eit opplæringstilbod som oppfyller retten etter § 5-1, § 5-2 og § 5-7.

 

Men dette forutsetter at eleven likevel gis likeverdig. Og dette fremgår også klart og entydig av forarbeidet. Og da viser jeg igjen til NOU 18, og da vil jeg vise til side 140, nederst på siden, høyre spalte – 140 så står det:

 

Når vedtaksorganet etter individuell vurdering finner at det er saklig grunnlag for dette, vil det kunne vedta å gi mindre spesialundervisning enn det som er foreslått av de sakkyndige. Avvik fra den sakkyndige vurdering vil måtte bygge på en vurdering av den enkelte elevs utbytte av det opplæringstilbudet vedkommende i steden skal tilbys. Det må begrunnes med at den enkelte elev likevel vil få et likeverdig tilbud. Jo større avviket, jo større krav bør stilles til vedtaksorganets vurdering og begrunnelse. Henvisning til økonomiske rammer vil ikke i seg selv være tilstrekkelig. Det vil således ikke være adgang til å foreta en standardnedskjæring i forhold til den sakkyndige tilrådingen for så å henvise til økonomiske forhold.

 

Jeg mener at den begrunnelsen Anne fikk er i strid med retten til spesialundervisning og det offentliges adgang til å avvike fra den sakkyndige vurderingen.

 

Så litt om planlegging. Det må kunne stilles krav til det offentlige om at de planlegger sin virksomhet i forhold til de plikter de ved opplæringslov og konvensjoner er pålagt. Som jeg tidligere var inne på, så vil dyslektiker være en dyslektiker gjennom hele skolegangen. Det vil si at han vil ha behov for spesialundervisning under hele skolegangen. Han må derfor også kunne forvente at det offentlige stiller til rådighet for eksempel lydbøker når det er behov for det, ved skolestart og ikke til påske.

 

Også administrativ praksis generelt som kan hevdes å innskrenke elevers mulighet til opplæring vil være lovstridig etter mitt syn. Jeg skal ikke gå dypt inn i dette, men bare vise til det poeng at dette er tatt opp av UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i utdanningen av 1960, i artikkel 3, litra a – det er det juridiske utdraget side 108. Den står på engelsk. For å lette forståelsen for meg selv har jeg funnet den norske teksten. Da tillater jeg meg å lese den:

 

For å fjerne eller hindre diskriminering som definert i denne konvensjonen forplikter de kontraherende parter seg til å oppheve en hver lovbestemmelse eller administrativ instruks og avskaffe en hver administrativ praksis som innebærer diskriminering i undervisningen.

 

Jeg setter altså spørsmålstegn ved om måten læremidlene tildeles på er regelstridig, også som følge av dette. UNESCO-konvensjonen er en del av Norges folkerettslige forpliktelser.

 

Videre vil jeg da også påpeke at det offentliges organisering av sine tilbud, så som skoletilbud, i seg selv kan virke funksjonshemmende. I forholdet til FNs standardregler heter det på side 1, annet avsnitt, det juridiske utdraget side 70:

 

Et av målene i handlingsplanen er et samfunn som ikke er funksjonshemmende. Samfunnets tiltak og tjenester skal også gjøres tilgjengelig for funksjonshemmede.

 

Så går jeg videre til standardreglenes regel 6 – hvor statens plikt til å planlegge og legge til rette for funksjonshemmede i utdanningssituasjonen særskilt er nevnt. Da vil jeg vise til side 88 – som da er påfølgende i det korte utdraget. Regel 6 – utdanning – side 88 i utdraget:

♪ .....Utdanning for funksjonshemmede bør inngå i nasjonal planlegging av utdanning, utforming av læreplaner og tilrettelegging av skolen.

♪ Opplæring i det ordinære skolesystemet forutsetter tilbud om tolketjenester og andre egnede støtteordninger. Det bør sørges for tilstrekkelig tilgjengelighet og støtteordninger som er utformet for å imøtekomme funksjonshemmedes behov.

 

Videre på neste side – under pkt. 6

♪ For å tilrettelegge opplæring for funksjonshemmede i det ordinære skolesystemet bør statene ha en klart utformet politikk som skolen og samfunnet for øvrig forstår og godtar

............................og under C

♪ Sørge for at det finnes undervisningsmateriell av god kvalitet, etterutdanning av lærere og hjelpelærere.

 

Jeg mener at det offentlige i vår sak klart bryter med standardreglene ved at læremidler og støtteordninger ikke er tilgjengelig når behovet for slike er til stede. Standardreglene er ikke bindende som norsk lov, og heller ikke slik som folkerettslige forpliktelser heller. Men daværende sosialminister Hill-Martha Solberg sier i forordet. Det er tatt inn på side 69 i det juridiske utdraget:

 

Men selv om standardreglene er anbefalinger er det viktig at de blir fulgt opp og praktisert i det norske samfunnet.

 

Man må altså kunne hevde at staten med dette signaliserer at de vil tillegge standardreglene betydelig vekt – rettskildemessig vekt – herunder også ved tolkning av opplæringsloven.

 

Avslutningsvis – min konklusjon er at Jon og Anne ikke får det opplæringstilbud de har krav på. Lovgiver har en mening – et formål med en lov. Når vi skal finne lovgivers intensjon så må vi hente informasjon i lovteksten, i forarbeidene og i annet rettskildemateriale, så som menneskerettslovgivningen, internasjonale konvensjoner Norges har forpliktet seg på - altså de tekster som jeg til nå har referert i denne saken. Lovtekstene og formuleringene i loven er ikke alltid gode eller dekkende i forhold til hva som måtte være lovgivers intensjon

...........

 

 

 

Det offentliges advokat – Erlend Håskjold

..............

....vedkommende har et rettskrav på å få spesialtilpassede læremidler og spesialtilpasset undervisning. Menneskelig og moralsk sett så er det neppe grunn til å tvile på dette. Men, spørsmålet her for domstolen er altså om det foreligger rettslig plikt i så måte. Og dette er et annet spørsmål, og det er det retten skal ta stilling til.

 

Vi må da søke løsningen i regelverket og utgangspunktet her er å finne i den nye opplæringsloven, altså den loven som trådte i kraft den 1. august 1999. Denne loven regulerer opplæring i den offentlige grunnskolen, herunder rettigheter og plikter for elever, undervisningspersonale, foreldre, skolens ledelse og den lokale og sentrale forvaltning. Kort sagt, hele det persongalleriet som vi møter på skolearenaen. Og det som står i fokus for oss det er den rettsstilling som utkrystalliserer seg i skjæringspunktet mellom elevenes rettigheter og det offentliges plikter. Og jeg tar da utgangspunkt i opplæringslovens § 5-1. Den er inntatt i det juridiske utdraget på side 20. Dette er den sentrale bestemmelsen som danner utgangspunktet for hele vurderingen. Her heter det da at

 

§ 5-1. Rett til spesialundervisning

Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.

I vurderinga av kva for opplæringstilbod som skal givast, skal det særleg leggjast vekt på utviklingsutsiktene til eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhald at det samla tilbodet kan gi eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning, skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar, jf. § 2-2 og § 3-2.

I Norge har vi lange tradisjoner for særlig tilrettelegging av undervisningen for elever med adferds- og lærevansker, og en kortfattet og instruktiv oversikt over denne historiske utviklingen er inntatt i det juridiske utdraget på side 113 – 114. Jeg ser imidlertid at vi nå har litt liten tid, så jeg nøyer meg med å vise til den.

 

I denne saken, altså Annes sak, så er det spørsmål i forhold til lærevansker, slik at vi kan da avgrense mot adferdsproblematikken. Det er spørsmål om lærevansker, og om det gir rett til spesialundervisning. Så jeg ser da først på Annes stilling, og om hun har krav på dette.

 

Etter mitt syn er det for å ha krav på spesialundervisning to spørsmål som må avklares. Det første spørsmålet ligger i det jeg kaller den personelle begrensning, nemlig hvem som har rett til spesialundervisning. Om dette så sies det i forarbeidene til loven, og jeg viser da til det juridiske utdraget, side 117 – for de som ikke har utdraget. Dette er en uttalelse fra dette utvalget som forberedte den nye opplæringsloven. Der er det i høyre spalte et eget avsnitt som heter ”Hvem har rett til spesialundervisning”

 

Dersom en elev ut fra ei sakkunnig vurdering treng særleg hjelp har vedkommende rett til spesialundervisning etter grunnskoleloven § 8. Kravet om sakkyndig vurdering der anses som en egen saksbehandlingsregel. Det er altså elever som trenger særlig hjelp som har rett til spesialundervisning. Det er ikke tilstrekkelig at man kan nyttiggjøre seg ekstra pedagogisk hjelp. Det vil praksis innebære at nesten alle elever vill ha krav på spesialundervisning. Det må derfor legges til grunn at vilkåret er at eleven har særlig behov i den forstand at vedkommende ikke kan få tilfredsstillende utbytte av ordinær klasseundervisning. Hva som er tilfredsstillende det er selvsagt ikke noen absolutt størrelse men må bero på en skjønnsmessig vurdering. Denne vurderingen må legge til grunn at alle elever har krav på et likeverdig opplæringstilbud. Det er i de tilfellene at eleven har så dårlig utbytte av ordinær opplæring at tilbudet ikke blir likeverdig er i de tilfellene at eleven har krav på spesialundervisning.

 

Vi ser da at det er klare forutsetninger i lovens forarbeider at man ikke får et tilfredsstillende utbytte av undervisningen. I Annes tilfelle så må vi stille samme spørsmål. Har Anne tilfredsstillende utbytte av undervisningen. Det er klart at hun har hatt et visst utbyttet. Hun har gjennomført grunnskolen, men hun har fått dårligere karakterer og hun har hatt store problemer med å få med seg det som har blitt sagt. Og det har gått ut over undervisningen. Men det er i slike tilfeller at de vanskelige juridiske spørsmålene oppstår. For det som vanlig, man i dagligtale vil si at det er tilfredsstillende utbytte. Det er ikke helt sikkert at det samsvarer med det juridiske.

 

Det andre sentrale gjennomgangstemaet i skolelovgivningen er idéen om et likeverdig opplæringstilbud. Dette er et sentralt begrep og det blir på mange måter det vi kaller for den rettslige standarden som forteller oss hvilke ytelser man har rettskrav på. Når det gjelder spørsmål om den opplæringen Anne har fått innenfor den ordinære skolens ramme, om den har vært likeverdig i forhold til andre elever, så er det her flere momenter som kommer inn. Jeg vil si at i denne saken har vi for lite opplysninger til at vi kan ta forsvarlig stilling til det på juridisk grunnlag. Vi kan bare peke på de momentene som vil være relevante.

I og med at det her er tale om en rettighet som loven gir for den enkelte, så vil jeg anføre at vurderingen av den enkelte elevs behov og forutsetninger hele tiden må være det sentrale. Dette er ikke noe vi kan drøfte på generelt nivå, vi må se på den enkelte elev, og hva er den elevens behov og forutsetninger. Og jeg vil da si at for at tilbudet skal kunne regnes som likeverdig, så må den funksjonshemmede ha omtrent samme muligheter for å realisere sine evner og sine forutsetninger som andre elever har innenfor det ordinære opplæringstilbudet. Og det vil jeg si at det har ikke Anne i dette tilfellet her. Hun får ikke med seg det som skjer og da vil jeg si at hun faller innenfor den kategorien som har rett til spesialundervisning.

 

Det andre spørsmålet som oppstår det er hva slags spesialundervisning loven gir eleven rett til. Nå har vi sett på hvem er det som har krav spesialundervisning. Nå ser jeg på hva skal innholdet i denne spesialundervisningen være. Utgangspunktet er at dette er et rettsspørsmål. Det er et rettsspørsmål hvilke ytelser eleven i det enkelte tilfellet har krav på. Det er dette domstolen må ta stilling til. Også her gjelder det at vi vet litt for lite om Annes situasjon. Men vi har visse utgangspunkter, slik at vi kan peke på de kriteriene som vil bli vektlagt i denne sammenhengen. Også her er det slik at innholdet i og omfanget av en eventuell spesialundervisning det er knyttet opp mot en rettslig standard, slik at det må bero på en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet hva man har krav på. Da loven ble utformet så var dette et bevisst valg som lovgiver stod overfor, og jeg skal da vise til det juridiske utdraget på side 128, nederst i høyre spalte. Jeg leser da for å belyse de problemer også lovgiver har når man skal gi lovgivning på dette området. Og der sier man, man snakker da altså om retten til spesialundervisning og innholdet av dette, og det kaller man da i denne teksten ytelse.

 

På grunn av ytelsens art og det store mangfold av lærevansker har det imidlertid vist seg at bestemmelser om rett til spesialundervisning vanskelig kan gis et helt entydig og presist innhold dersom bestemmelsene samtidig skal gi rom for hensiktsmessige løsninger i det enkelte tilfelle.

Dette problemet kunne tenkes avhjulpet ved å innføre et system der ulike arter og/eller grader av lærevansker undergis ulike regler. Etter utvalgets oppfatning vil en slik reguleringsteknikk imidlertid føre til store ulemper. Utvalget vil i den forbindelse peke på at det på dette området ikke finnes klare kategorier, verken når det gjelder art eller grad av behov for spesialundervisning. Å innføre slike kategorier i lovverket ville derfor måtte bli komplisert og likevel kunne føre til tilfeldige forskjeller for elever i grensesonene mellom kategoriene.

 

For å sikre fleksible og utviklingsdyktige regler har utvalget derfor funnet det nødvendig også for

framtiden å foreslå at retten til spesialundervisning reguleres av en rettslig standard. Det vil si at det nærmere innholdet i og omfanget av retten til spesialundervisning vil bero på en skjønnsmessig totalvurdering. Ved å ta visse faktorer ut av den skjønnsmessige vurderingen og gjøre dem konstante, og ved å klargjøre skjønnstemaet både når det gjelder vilkår for å få spesialundervisning, og hva en elev har krav på, mener utvalget at bestemmelsene kan gjøres lettere å praktisere enn i dag.

 

Spørsmålet er da, har de nye reglene blitt lettere å praktisere. I vårt tilfelle så foreligger det en sakkyndig rapport fra PP-tjenesten som har tilrådd at man i undervisningen benytter tegn til tale for Anne. Det er det de sakkyndige har sagt. Det er deres anbefaling. Problemet er at det er for omfattende for kommunen å gjøre lærerene i stand til å gjennomføre undervisningen ved hjelp av slik kommunikasjon. Her må det også legges til at den enkelte lærers initiativ og engasjement kan i praksis komme inn som et sentralt moment. Og spørsmålet blir da om vi ut fra loven og dens forarbeider kan utlede noen sikre slutninger vedrørende Annes krav eventuelle krav. Altså har hun krav på tegn til tale. Og spørsmålet er da som vi tidligere har sett, altså er tegn til tale nødvendig for at Anne skal få en likeverdig undervisning – en likeverdig opplæring, og da likeverdig i forhold til de andre elevene. Og jeg skal da kort si litt om hvilke vurderinger man må gjøre seg i denne sammenhengen, og jeg viser da til det juridiske utdraget side 117, høyre spalte nederst.

 

Da sier man at:

 

Kriteriet «likeverdig» gir ingen presis angivelse av det nærmere innhold i eller omfang av den opplæring elever med behov for spesialundervisning har rettskrav på, men må bero på en skjønnsmessig vurdering av den enkelte elevs totale opplæringstilbud i form av spesialundervisning og eventuelt ordinær opplæring. Sentrale momenter i likeverdsvurderingen vil være elevens særlige behov og vedkommendes muligheter for utbytte av ordinær opplæring, elevens utviklingskapasitet slik den fremstår på bakgrunn av en sakkyndig vurdering, og opplæringens kvalitet og omfang. Opplæringen må videre tilrettelegges slik at eleven har mulighet til å nå de opplæringsmål som er satt for ham eller henne. I de tilfeller der kommunen har valget mellom flere alternative opplæringstilbud som alle gir eleven mulighet for å nå de opplæringsmål som er satt, kan også kostnadene ved de forskjellige alternativene være en relevant faktor. Et absolutt minimumskrav er imidlertid at opplæringen er slik at eleven har mulighet for å få rimelig utbytte av den.

 

Den uttalelsen sier bare noe om de tilfeller hvor man har flere alternative utdanningstilfeller. Den sier ikke noe om man kan gi spesialundervisning over hodet eller nekte det.

 

Staten vil anføre at det i tillegg til dette må innfortolkes et såkalt forholdsmessighetsprinsipp. Altså at kommunens kostnader i forbindelse med gjennomføringen av spesialundervisningen er et moment som kan vektlegges. Jeg sier ikke at det er avgjørende, men jeg sier at det kan vektlegges. Og det fremkommer også av forarbeidene og jeg viser da til side 129 i det juridiske utdraget. Det er venstre spalte, avsnittet midt på.

 

I og med at de skjønnsmessige kriterier i loven gir anvisning på en konkret vurdering, vil de momenter i vurderingen som loven uttrykkelig nevner, ikke være uttømmende. Det kan tenkes forhold som bør eller kan tillegges vekt, selv om loven ikke uttrykkelig nevner dem. Dette gjelder for eksempel elevens utbytte av tidligere opplæringstilbud og kommunens kostnader ved ulike opplæringstilbud.

 

Hvor stor vekt man kan legge på dette, det vet jeg ikke. Men det er et problem for mange kommuner st man har rettigheter som man gjerne skulle ha gitt, men at pengesekken rett og slett ikke strekker til.

I denne saken vet vi at skolen har fått montert teleslynge i enkelte klasserom. Vi vet også at skolen har inngått en avtale med foreldrene om at Annes klasse skulle benytte disse rommene så ofte som mulig. Så skolen har i alle fall gjort noe. Det er lite, og jeg vil stille spørsmålstegn ved om dette her er tilstrekkelig. Det som er problemet det er at lovens ord og uttrykk i høy grad er skjønnsmessige. Dette gjør at det alltid, naturlig nok, vil knytte seg en del usikkerhetsmomenter omkring det nærmere innholdet i retten. Hvis man har meget spesifikke rettigheter så er de mye lettere å håndheve enn de som runde, vage og skjønnsmessige. Det foreligger så vidt jeg kan se ingen klar praksis som entydig tar stilling til dette spørsmålet. Men etter som loven her er så vidt vag, så vil jeg nok tro at man bør vike tilbake med å fastslå klare rettigheter for enkelte grupper. Så lenge man ikke faller nedenfor lovens minimumsstandard, så er det grenser for den type støttetiltak som kan gis. At prinsippet om spesialundervisning etter evner og behov faktisk er undergitt visse begrensninger, det fremkommer også på andre måter. Konklusjonen må være at spørsmålet er meget tvilsomt. Det tvilsomme i dette her det stammer fra reglenes skjønnsmessige karakter og at det i praksis ofte blir opp til den bevilgende myndighet hvor meget man vil yte. Det er det jeg har tenkt å si om Anne, for så vidt det gjelder nasjonal rett.

 

Jeg skal da kort si noen ord om Jon og hans krav på lydbøker. Og der kan vi først se på opplæringslovens § 5-9, som er inntatt i det juridiske utdraget på side 22.

 

§ 5-9. Statens plikt til å sørgje for læremiddel

Departementet skal sørgje for at det blir utarbeidd lærebøker og andre læremiddel for spesialundervisning

 

Dette er en regel som er ny i forhold til utvalgets lovutkast. De ville kaste den ut, mens departementet puttet den inn igjen.

 

Som advokat Raugland forklarte oss, så vil det ved tilrettelegging av spesialundervisning for barn ved spesielle behov ofte måtte stilles krav til inventar, læremidler og annet utstyr. I dette tilfellet, altså Johns tilfelle, så er det vel neppe tvilsomt Jon faktisk sett har et krav på lydbøker. Ut fra den forklaringen som hans mor ga her i retten, så synes det som om nasjonale lærmiddelsenter heller aldri har vært i tvil om dette. Det som er problemet det er at bøkene hans har vært forsinket, til dels svært meget, eller at de ikke har kommet i det hele tatt. Hva som er grunnen til dette, det vet vi lite om.

Et eller annet sted så har det skjedd en alvorlig feil, og det er Jon som er offer for dette.

Selve utarbeidelsen av læremidlene, den er pålagt staten etter § 5-9. Men jeg tror ikke at man kan utlede noen direkte krav for Jon etter denne bestemmelsen. Dette er ikke en bestemmelse som gir enkeltelever som gir enkeltelever direkte rettigheter som kan håndheves ved domstolene. Det offentlige vil derfor anføre at man ikke kan bruke bestemmelsen i § 5-9 direkte, for å sikre seg rettigheter. I dette tilfellet så vet vi som sagt ikke noe om årsaken til at lydbøkene ikke er kommet fram, eller at de ikke har kommet i tide. Det synes kanskje mest som en slags organfeil, hvor det på forskjellige steder i systemet er noe som ikke virker. Og det er da vanskelig å plassere et ansvar uten å foreta nærmere undersøkelser. Men jeg vil si at i et tilfelle som dette så har Jon en klar juridisk rett på lydbøkene sine, og det er en rett som jeg vil utlede av § 5-1, om rett til spesialundervisning, og da sammenholdt med § 2-1, om gratisprinsippet – altså at anna undervisningsmateriell skal være gratis. Så jeg vil tro at vi her har en meget tynn sak, fordi Jon har her et klart krav på disse lydbøkene.

 

§ 5-1. Rett til spesialundervisning

Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.

I vurderinga av kva for opplæringstilbod som skal givast, skal det særleg leggjast vekt på utviklingsutsiktene til eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhald at det samla tilbodet kan gi eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning, skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar, jf. § 2-2 og § 3-2.

 

§ 2-1. Rett og plikt til grunnskoleopplæring

Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter. Plikten kan ivaretakast gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna, tilsvarande opplæring.

Retten til grunnskoleopplæring gjeld når det er sannsynleg at barnet skal vere i Noreg i meir enn tre månader. Plikta til grunnskoleopplæring byrjar når opphaldet har vart i tre månader. Departementet kan i særlege tilfelle frita elevar frå denne plikta.

Grunnskoleopplæringa skal til vanleg ta til det kalenderåret barnet fyller 6 år. Dersom det etter sakkunnig vurdering er tvil om barnet er komme tilstrekkeleg langt i utviklinga si til å starte i skolen, har barnet rett til å utsetje skolestarten eitt år dersom foreldra krev det. Etter sakkunnig vurdering og med skriftleg samtykke frå foreldra kan kommunen i særlege tilfelle vedta å utsetje skolestarten eitt år. Dersom foreldra søkjer om det eller samtykkjer, kan kommunen etter sakkynnig vurdering la eit barn ta til på skolen eitt år før når det innan 1. april har fylt 5 år.

Retten og plikta til opplæring varer til eleven har fullført det tiande skoleåret. Etter sakkunnig vurdering og med skriftleg samtykkje frå foreldra kan kommunen heilt eller delvis vedta å frita ein elev for opplæringsplikta dersom omsynet til eleven tilseier det.

Dersom ein elev utan å ha rett til det har fråvære frå den pliktige opplæringa, kan foreldra eller andre som har omsorg for eleven, straffast med bøter dersom fråværet kjem av at dei har handla forsettleg eller aktlaust. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når kommunen set fram krav om slik påtale.

Den offentlege grunnskolen er gratis. Kommunen skal halde elevane i grunnskolen med lære- og lesebøker, skrive- og teiknemateriell og anna undervisningsmateriell.

 

Da har jeg tatt for meg Anne og Jon etter nasjonal rett, og jeg skal da kort si noen få ord om de internasjonale menneskerettighetene. Og spørsmålet blir da om man kan finne noe grunnlag for et rettskrav i de internasjonale menneskerettighetene. Disse rettighetene har kommet til uttrykk i diverse internasjonale konvensjoner som Noreg har sluttet seg til. Ved den nye menneskerettsloven har vernet om de fundamentale menneskerettighetene fått en særlig sterk stilling, i og med at flere konvensjoner er gjort til en del av norsk rett. Tidligere så gav internasjonale konvensjoner bare det vi kaller for en folkerettslig forpliktelse, det vil si at Norge som stat var bundet mens et enkeltindivid for norske domstoler ikke kunne komme å si ja men dette står i konvensjonen. Men, nå kommer disse folkerettslige konvensjonene direkte til anvendelse på norsk rett, og jeg viser da til menneskerettsloven § 2, som er inntatt i det juridiske utdraget på side 38. Vi så på den i den forrige rettssaken, altså dette er den bestemmelsen som opplister hvilke menneskerettighetskonvensjoner som skal gjøres til del av norsk rett. Og det er da grunn til å merke seg at i de tilfeller hvor det motstrid mellom den norske nasjonalregel og en internasjonal menneskerettighetsregel, så skal menneskerettighetsregelen gå foran. Menneskerettighetene kan da sette norsk lov til side.

 

Av betydning for denne saken så er det særlig det vi kaller protokoll til den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 som er av interesse. Og denne er inntatt i utdraget på side 39. Det er en protokoll fra 1952.

 

Protokoll til Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter av 4. november 1950

 

Paris 20. mai 1952

 

I kraft 18. mai 1954

 

Art 2. Rett til utdanning

Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.

 

 

Hvis vi da skal bruke denne bestemmelsen på et tilfelle som Annes eller et tilfelle som Jons, så er spørsmålet om de kan fra den bestemmelsen kan utlede et rettskrav mot det offentlige her i Norge. Og det første man da bør merke seg det er ordlyden i bestemmelsen. Det er vage rettigheter man sikter til, og jeg har vanskelig for å se at det i de to siste som vi har med å gjøre kan utlede noen direkte rettigheter av dette. For det første så er ordlyden negativ. Den sier at ingen skal bli nektet retten til utdanning og dette er sterke ord. Det heter ikke at man har krav på utdanning, og heller ikke at man har krav på utdanning av en bestemt type, slik som vi finner i de motivene i den norske loven som jeg nettopp har gått gjennom. Her til kommer at den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som jo da er den domstol som håndhever konvensjonen overfor alle medlemslandene som har sluttet seg til denne bestemmelsen, aldri har tilkjent noen rettigheter etter denne bestemmelsen på det området som vi har med å gjøre her. Det finnes et par, tre dysleksisaker men de ble alle avvist, fordi det var åpenbart at søksmålet ikke kunne vinne frem. Men jeg må da bare legge til at der var saksforholdet et annet enn det som vi har å gjøre med her.

 

Dommer Wilhelm Omsted

Men det vil altså si at vi har ingen domstolsavgjørelse når denne bestemmelsen i menneskerettighetsdomstolen.

 

Advokat Erlend Håskjold

Det er riktig. Men det er reist et par, tre søksmål, men de er da avvist. Så min konklusjon for så vidt det gjelder denne protokollen er at jeg har vanskelig for å se at man kan utlede noen klare rettigheter for Anne og Jon i denne bestemmelsen.

Vi må da prøve oss med en annen konvensjon og jeg nevner da kort FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det er da en menneskerettighetskonvensjon som ligger i et annet nivå. Den er forvaltet av FN-systemet. Det er en FN-konvensjon.

I denne er det artikkel 13 som er av interesse. Den er inntatt i det juridiske utdraget på side 43. Og da leser jeg bare første setning:

 

Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til utdanning.

 

Bestemmelsen er mer omfattende, men jeg leser altså bare første setning.

 

Det som kan sies om dette er at det er grunn til å anta at den i hvert fall ikke rekker lenger enn det som følger av protokoll til EMK. Videre så har denne FN-konvensjonen ingen individuell klagerett.

Det er en konvensjon som inneholder målsetninger, avhengig av økonomisk evne.

 

Helt til slutt skal jeg se på et par andre regelsett som har vært nevnt og som er interessante. Det er da først og fremst FNs standardregler av 1993, og UNESCO konvensjonen mot diskriminering i undervisningen. Og hvis vi da først ser på UNESCO-konvensjonen, så er det artikkel 5-1 som har regler av interesse her. Denne er tatt inn i det juridiske utdraget side 109.

 

 

 

Denne konvensjonen er ikke gjennomført i norsk lovgivning. Som vi så med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen så er den gjennomført i norsk lovgivning. Det er ikke tilfellet med UNESCO-konvensjonen.

Konvensjonen er ratifisert av Norge, men den er ikke gjort til del av norsk rett. Det betyr at det ikke er mulig for en norsk domstol å utlede rettigheter direkte fra denne konvensjonen. Norsk rett bygger som kjent på det vi kaller for presumpsjonsprinsippet, altså at vi antar at norsk rett er i samsvar med folkeretten, men hvis det er strid mellom en norsk lov f.eks. opplæringsloven og UNESCO-konvensjonen, så må den norske loven gå foran. Videre så har ikke denne konvensjonen opprettet til å føre tilsyn med statenes gjennomføring. Og da foreligger det heller ingen praksis som kan belyse hvordan denne bestemmelsen er å forstå. Det vi kan si er i hvert fall at de idéer og de tanker som ligger bak denne bestemmelsen de er verdifulle synspunkter som man gjerne skulle sett gjennomført og det kan da tenkes at de kommer inn og virker styrende på den skjønnsmessige vurderingen som må foretas etter norsk rett, altså at man bruker dette som en tolkningsfaktor når man skal fastlegge innholdet av norsk rett.

 

Og helt til slutt skal jeg se på FNs standardregler. Jeg kan da bare si at disses stilling er svakere enn det som følger av UNESCO-konvensjonen, fordi de inneholder det vi kaller for rekommandasjoner eller anbefalinger. Selv om de tankene her er gode og vellykkede, så lenge de ikke er gjennomført i norsk rett, så kan ikke en norsk domstol utlede rettigheter fra dem. De rettighetene som enkeltindividene da skal ha for en norsk domstol det må fastlegges av lovgiver. Og så langt har ikke lovgivningsmyndigheten gjort dette. Og da kan heller ikke domstolene tilføre dette.

 

Som en oppsummering av min prosedyre vil jeg si at Annes krav på spesialtilpasset undervisning i form av tegn til tale innenfor den ordinære skole fremstår som noe usikkert, men siden jeg da er utpekt til motpart så får jeg vel da si at det har hun ikke krav på.

 

Når det gjelder Jons krav på lydbøker så fremstår det som relativt klart og da har jeg ikke samvittighet til å si noe annet enn at han har krav på det så vidt jeg kan se.

 

TAKK.

 

 

 

 

 

 

DOMSAVSIGELSENE

Dommere er Jan Villum og Wilhelm Omsted.

 

BORGERRETTIGHETSSAKEN

Det vi nå skal gjøre er å drøfte de anførsler som er kommet frem fra partene i disse tre prosessene, og prøve å trekke konklusjoner ut fra dette av rettslig art. Utgangspunktet er da hele tiden at vi som en domstol skal forhold til de rettslige rettigheter, for å si det slik, og ikke sånn som den ene representanten fra Regjeringsadvokaten, ikke til de moralske rettigheter som måtte være i samfunnet for å ivareta de interesser som her er belyst.

 

Vi kommer først til å si en del generelt om forholdet mellom nasjonal rett og internasjonal rett, slik som det er kommet frem i prosedyrene fra advokatene. Deretter kommer vi til å ta de tre sakene i tur og orden. Den første saken – folkestyre ved mangler, om de demokratiske rettighetene ved valg og deltakelse og hvilke rettigheter man har som folkevalgt, den kommer vi til å drøfte litt sammen, siden at vi begge har hørt denne. De to andre sakene vil være en meningsytring på hver vår måte, siden vi ikke kjenner hverandres saker.

 

Først det generelle forholdet mellom nasjonal rett og internasjonal rett- altså folkerettsaspektet i denne problemstillingen som vi har her.

 

Denne problemstillingen er satt særlig i fokus i saken om folkestyre med mangler. For så vidt er jo det også en problemstilling som gjelder alle tre sakene.

 

Utgangspunktet, det virkelige utgangspunktet er at folkeretten som sådan er ikke en del av norsk rett. Så har vi fått en del lover som innebærer at folkerett er tatt inn i norsk rett og blitt en del av norsk rett, og det er da særlig kommet til uttrykk i denne loven fra 1999, om styrking av menneskerettighetenes i norsk rett. Det er da bestemte konvensjoner som er tatt inn i norsk rett, og blitt en direkte del av norsk rett.

For øvrig så vil jo traktater og folkerett ellers være meget viktige tolkningsbidrag når vi skal fastlegge innholdet av norsk rett.

 

Det kom for en del år siden en dom i den såkalte bølgepappsaken, hvor det ble uttrykt som en rettssetning som ble meget omdiskutert senere at: en folkerettslig regel den må fremtre som tilstrekkelig klar og entydig for at norsk rett som var i strid med denne folkerettslige regelen skulle settes til side av den internasjonale regelen.

 

Synspunktet ble ganske sterkt diskutert etterpå og vi har nå fått en viss avklaring i plenumsdommen fra juni 00, den såkalte Bølerdommen som vi har hørt litt om i en av sakene her. Det som er viktig for meg å påpeke der, det er hva Høyesterett sier om dette forholdet. Det er to avsnitt i den dommen som jeg skal delvis sitere:

 

Man sier for det første – dette gjelder forholdet til en bestemmelse i den europeiske menneskerettighetskonvensjon:

Norske domstoler har ikke den samme oversikt over avgjørelsene etter konvensjonen som den internasjonale domstolen i Strasbourg har.

 

Så sier man videre at:

Den internasjonale domstolen (altså menneskerettighetsdomstolen) den anlegger en såkalt dynamisk fortolkning (dette er et område som hele tiden er under utvikling) og man sier – og det er viktig synes jeg i disse sakene – at: dersom norske domstoler skulle være like dynamiske i sin fortolkning av konvensjonen som den europeiske menneskerettighetsdomstol her, så vil man kunne risikere at norske domstoler i enkelte tilfeller går lenger enn det som er nødvendig i forhold til konvensjonen.

 

Med andre ord, Høyesterett legger da til grunn av man skal være ytterst forsiktig med å fortolke konvensjonen lenger enn det domstolen gir uttrykk for. På den bakgrunn mener jeg at norske domstoler i tilfeller hvor det er tvil om hvordan den europeiske menneskerettighetskonvensjonen........... skal forstås.

 

Også menneskerettsloven – hvor det står at formålet er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, og hvor det da også fremgår at bestemmelser i de konvensjoner som er lagt til grunn som norsk rett skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning – dels hvordan er norsk rett å forstå, og dels hvordan kan vi med noenlunde sikkerhet og klarhet legge til grunn at dette er i forhold til denne konvensjonen. Det er et viktig generelt synspunkt å ta utgangspunkt i disse sakene. Da er det naturlig å gå videre i å se mer konkret på de krav som er fremmet og de henvisninger som er gjort til norsk lov.

 

Først må vi finne ut om det er noen særlig motstrid mellom norsk rett og internasjonale folkerettslige bestemmelser i disse sakene.

 

Når det gjelder saken om Tastad – den synshemmede velger, og hennes problem, så er det nedlagt påstand fra hennes advokat, at det foreligger brudd på valglovens § 40, 3. ledd ved at Kari Tastad ikke fikk utpekt hjelper i forbindelse med stemmegivningen, og så er det også påstand i forbindelse menneskerettighetsloven, ved at Kari Tastad ikke var sikret bistand for å komme til valglokalet, og ved at Kari Tastad ikke var sikret muligheten til hemmelig stemmegivning og ved at Kari Tastad ikke var sikret mulighet til å motta nødvendig informasjon i forkant av valget. Jeg kan ikke se at det er klare norske hjemler for å si at disse bestemmelsene er brutt, at hun har fått en diskriminerende behandling, hvis det er det vi har som et utgangspunkt her bortsett fra kanskje det som også er innrømmet fra det offentliges side, at de praktiske foranstaltninger ved det å møte henne i stemmelokalet og hjelpe henne til å stemme på en måte som ville sikret en hemmelig stemmegivning ut fra de kriterier som for så vidt er gitt for det, slik vi ser loven, ved at det ikke var helt fullt imøtekommet der.

Men, det er en mer praktisk forpliktelse for valgstyret, og ligger ikke inn under staten, som for så vidt har lagt forholdene til rette ved å gjøre det mulig for handikappede med disse funksjonshemninger og få hjelp til å utøve sin stemmerett.

 

Når det gjelder transport til valglokalet har vi ikke funnet noen direkte hjemmel som etter norsk rett skulle gjøre det offentlige forpliktet til det. Kravet på assistanse ved valglokalet og om det er oppfylt med det som er kommet med hjelper med taushetsplikt om det ikke dermed er oppfylt det at det er et hemmelig valg, i og med at denne hjelperen som man skal kunne velge selv, eller som skal bli stilt til rådighet, med full taushetsplikt er nok til å oppfylle kravet til hemmelig valg.

 

Når det gjelder det at man hadde vanskelig til å forholde seg til stemmesedler som ikke var i blindeskrift, men at man har ønske om blindeskrift – der kan jeg bare vise til de anførslene som kom fra regjeringsadvokaten om hensikten med forbudet mot å ha stemmesedler som kan identifiseres avgitt av en eller spesielle grupper ved at de har en annen utforming enn det generelle stemmemateriellet som telles opp – slik at det å skulle krysse det hensynet med en stemmeseddel i blindeskrift det tror jeg ikke vi vil være noe særlig stemt for ved avgjørelsen av denne saken. Når det gjelder tilgangen til informasjon så ser vi det slik at det som er påberopt der om rett til informasjon, når det gjelder de internasjonale reglene – når det gjelder at man skal ha plikt til å informere om disse tingene, så er det mer tenkt at man skal ha plikt til å informere om retten til å avgi stemme – på hvilken måte man skal avgi stemme for å sikre at folk får utøvd sin demokratiske rett til å stemme – enn at det skal være tilgang på informasjon om de forskjellige partiers standpunkter. Da er vi igjen inne på det som var hensikten med uavhengige valg, at man må passe på å ikke få en offisiell gjengivelse, en offisiell publikasjon som kommer ut og kan bli tatt til inntekt for å imøtekomme visse partier i større grad enn andre partier – noe som kan sees på som en statelig påvirkning av velgerne – det er et kryssende hensyn til denne informasjonsproblematikken som vil være. Jeg tror ikke at det vil være noe særlig grunnlag – eller det er ikke noe grunnlag for å hevde, slik vi ser det, at det er noen holdepunkter i nasjonal lovgivning for å si at Kari Tastad ble diskriminert i denne situasjonen hun følte som vanskelig. Jeg har vel allerede kommet inn på de internasjonale menneskerettighetene omkring dette. Der må jeg også bare slutte meg til en del av de anførsler som kom frem fra statens side – at mange av disse reglene er laget av andre hensyn enn det som er påpekt fra saksøkerens side i denne saken. Retten til hemmelige valg er mere et forhold for samfunnet – at alle skal kunne stemme – enn til å tilrettelegge ved spesielle hjelpemidler for hver og en, som man kan kalle et rettslig krav. Noen diskriminering på dette punktet ut fra de internasjonale menneskerettigheter er det heller ikke lett å konstatere her. Det samme gjelder i forhold til informasjon.

Jeg vil si at det er vanskelig å se noen sterk motstrid mellom de nasjonale reglene og de internasjonale regler på dette punktet, og at dessverre er det lite å hente når det gjelder rettskrav mot staten i dette tilfellet.

 

Vi har videre Marthe Kirkeruds krav i henhold til intern norsk rett. Jeg vil komme tilbake til menneskerettighetsaspektet – erklæringen om sivile og politiske rettigheter. Når det gjelder Marthe Kirkerud mener jeg at hennes krav i henhold til kommunelovens paragraf 40 ikke kan føre frem. Her er man i et forvaltningsrettslig –altså norsk internrettslig område – hvor man nok også av hensyn til kommunens eller det offentliges økonomiske forhold er riktig å sette visse begrensninger på det offentliges forpliktelser. Dette kommer jeg litt tilbake til i forbindelse med en annen sak som jeg har hatt til behandling i dag. Når det gjelder slike konkrete rettigheter så har vi en del avgjørelser eller en del uttalelser i forbindelse med den såkalte Fusa-saken og ikke minst den såkalte Malvik-saken som egentlig inneholder to avgjørelser fra Høyesterett. Jeg vil gjerne si at når det gjelder Kirkeruds problem med hensyn til å bli lagt til sengs – dette at hun kom for sent eller for tidlig hjem, der åpner etter min oppfatning kommunelovens § 41, nummer 2 som vi var litt inne på i prosedyren her, litt for dette. Det heter blant annet der at påførte utgifter som følge av tillitsverv i kommune eller fylkeskommunen skal erstattes opp til et visst beløp. Men det er kommunen som må fastsette det taket for utgiftsdekningen. Jeg vil tro at Marthe Kirkerud vil kunne bygge sitt krav på denne bestemmelsen.

Jeg vil avslutte med mitt syn på en bestemmelse som er satt veldig sterkt i fokus fra saksøkerens side, nemlig artikkel 25 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Jeg minner da bare om at den bestemmelsen lyder innledningsvis slik:

 

En hver borger skal uten noen form for forskjellsbehandling som nevnt i artikkel to og uten urimelige begrensninger ha rett og anledning til

♪ Ta del i ivaretakelsen av offentlig anliggender (det er jo Marthe Kirkerud)

♪ Å avgi stemme (det er Kari Tastad)

 

Jeg for min part legger til grunn ved tolkningen av artikkel 25, at det er ikke bare snakk om forskjellsbehandlinger men det kan også forekomme forskjellsbehandlinger som er rimelig begrunnet. Og etter min oppfatning er det vel dette med den urimelige begrensning – det er der så vel Kari Tastads sak som Marthe Kirkeruds sak vil falle i denne fremstillingen som jeg har fått. Da mener jeg at jeg for min part er i mål når det gjelder standpunktet.

 

KONKLUSJONEN VÅR HER ER JO AT DE HJEMLER SOM ER FORSØKT PÅBEROPT FOR Å SKULLE GI ARGUMENTER FOR DETTE KRAVET ER HELLER IKKE HER OVERBEVISENDE SLIK VI SER DET. Det er påberopt plan- og bygningslovens krav om å tilrettelegge forholdene for funksjonshemmede – for eksempel å bygge heis. Det er ingen hjemmel til å pålegge det offentlige å bygge heis. Man kan si at det ligger en slags moralsk forpliktelse for kommunestyret til å legge sine møter til et annet sted – et tilgjengelig sted, men å lage det som et rettslig krav er ikke det samme. Ellers så tror jeg vi for ordens skyld skal gjøre det kort i vår oppsummering her og si at det er slik at vi presiserer at det er lite å hente i rettslige krav i de sakene vi har fått presentert. Vi sitter her i dag i en domstol, til vanlig vil en del av disse kravene bli avgjort i forvaltningen, og det vil være forvaltningen som avgjør disse skjønnene om hva som er rimelig, hva som er forsvarlig og hva som er nødvendig, ut fra sine vurderinger. Det gjør de ut fra at de fleste av disse institusjonene som skal fatte disse forvaltningsvedtakene har jo en faglig bakgrunn på å fatte slike vedtak. Domstolene i Norge er generelle domstoler, vi har ikke egne forvaltningsdomstoler. Vi har dommere som ikke er eksperter hverken på strafferett, eller sosialrett, eller skatterett, vi er generalister. Da dømmer vi den ene dagen det ene og den andre dagen det andre. Derfor vil de fleste problemstillinger av denne art komme for domstolene som en prøving av forvaltningsvedtaket.

Når det gjelder enkelte av disse politiske rettighetene, det være seg hva som er minimumskrav og hva som er rimelige krav – hvis vi da holder oss til FUSA dommen som det er vist til her er jo nettopp spørsmålet om forvaltningens skjønn, om hva som er minstestandardene som kan prøves. For en domstol på rent generelt grunnlag å gå inn å vurdere minstekrav i slike konkrete saker vil være mye vanskeligere. Derfor er ikke dette den vanlige måten å se disse problemene fremstilt, som saker i norske domstoler. Det er forvaltningens område. I FUSA-dommen gikk man inn og sa at det var en for trang vurdering fra lagmannsrettens side (Gulating lagmannsrett hadde frifunnet Fusa kommune for å betale erstatning til den sterkt funksjonshemmede damen). Da kom man inn med de kriterier som er nevnt i dommen, og som er sitert her om at tjenestene var meget essensielle for hennes livskvalitet, eller presisert som absolutt nødvendige tiltak. Og da vil det være spørsmål om hvordan det skal sammenholdes med de konkrete ting i denne saken, og i de sakene som vi sitter på her i dag.

VÅR KONKLUSJON ER AT I DISSE TO SAKENE, DE TO KRAVENE SOM ER REIST AV MARTHE KIRKERUD OG KARI TASTAD SÅ FRIFINNES DET OFFENTLIGE.

 

 

 

 

 

SKOLESAKEN

Denne saken gjelder Jon Kirkerud som ikke fikk lydbøker som han var forespeilt at han skulle få. Han fikk dem ikke til riktig tid og mistet i hvert fall et halvt skoleår på det, og måtte bruke det neste halve året til iherdig innsats for å komme ajour igjen. Så man kan muligens tenke seg et helt skoleår tapt der. Nå ble det heldigvis ikke nedlagt noen påstand om erstatning, så vi slipper å gå inn i erstatningsretten. Påstanden var rett og slett bare: John Kirkerud får ikke lik rett til opplæring når læremidler ikke er tilgjengelige når behovet er der.

Det som skjedde var at regjeringsadvokaten, og etter min oppfatning med grunn, sluttet seg til den påstanden. Forholdet var nemlig at et eller annet var gått galt på et eller annet sted, og at John Kirkerud hadde etter opplæringsloven krav på å få disse lydbøkene. Det var regjeringsadvokaten helt enig i. Jeg slutter meg til han på dette punktet. Det følger da av paragraf 5-9 i opplæringsloven sammenholdt med hovedbestemmelsen i § 5-1 gjennom retten til spesialundervisning. Det var i alle fall ikke Jon Kirkeruds feil at disse lydbøkene ikke nådde fram til ham, og etter min oppfatning er det jo da ganske klart at det offentlige når det har denne lovbestemte plikten, også må sørge for at den blir oppfylt.

 

Det andre spørsmålet i den saken synes jeg nok er vanskeligere. Det var Anne Holm som hadde et moderat hørselstap. Så viste det seg at dette var nok mer alvorlig enn man opprinnelig hadde antatt. Og også der ble det nedlagt påstand om at Anne Holm får ikke lik rett til opplæring når det offentlige reduserer eller avslår et tilrådd tiltak ut fra økonomiske begrunnelser. Det er særlig dette siste som er kjernepunktet i den saken om Anne Holm.

Denne synes jeg er vanskelig. Bakgrunnen til det ligger nettopp i FUSA-dommen, som jo egentlig gjelder på et helt annet område, nemlig sosialomsorgs-spørsmål. Man kan også sammenholde dette med denne Malvik-saken som jo gjelder på skolefronten. Men FUSA-dommen inneholder uttalelser som gjør at jeg synes dette ikke er helt enkelt. Jeg vil for min part da ta utgangspunkt i hovedbestemmelsen om at en elev som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet har rett til spesialundervisning. Med andre ord, det foreligger en rett til spesialundervisning her. Så kommer da spørsmålet – hvor langt går den retten. Kan man si at det koster så meget, dette er så byrdefullt for kommunen at man må nøye seg med noe mindre enn det som følger av lovbestemmelsen.

 

Nå har opplæringsloven en særbestemmelse om disse tilfellene i § 5-3, som jeg for min part vil legge betydelig vekt på i Anne Holms sak. Det skal i tilfeller foretas en sakkyndig vurdering, og når det foreligger en sakkyndig vurdering, så kan ikke kommunen fravike den uten at den tar en faglig vurdering. Det heter nemlig i § 5-3 at

 

Dersom vedtaket frå kommunen eller fylkeskommunen avvik frå den sakkunnige vurderinga, skal grunngivinga for vedtaket blant anna vise kvifor kommunen eller fylkeskommunen meiner at eleven – og så kommer det som er avgjørende for meg - likevel får eit opplæringstilbod som oppfyller retten etter § 5-1, § 5-2 og § 5-7.

Da litt tilbake til FUSA-dommen, og det er den uttalelsen som dommer Villum kom inn på i sted. Det man der sier i Høyesterett er følgende – klientutvalgets vedtak ble der prøvet og funnet ugyldig fordi -vedtaket innebar vesentlig reduksjon av de ytelser som den berettigede tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt vedtak kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensynet til kommunens økonomi.

 

Forarbeidene til opplæringsloven går noe lenger enn dette, og hvis man går til den konkrete saken, så er det opplyst at når skolen fravek den sakkyndige vurderingen, så var det fordi det ble for omfattende å gjøre Annes lærere i stand til å kommunisere med tegn til tale, og det ble for dyrt og ha en assistent til Anne som kunne sikre at hun fikk med seg budskapet. Skolen hadde allerede mange elever som skulle tildeles midler til ekstra tilrettelegging. Disse elevene hadde, slik skolen så det, langt større og mer sammensatte vansker enn Anne. Altså, isolert sett, en rent ressursmessig begrunnet avgjørelse.

 

Det som kompliserer saken for meg – og da over i den andre retningen – det er at Anne fikk jo tross alt en del ekstratilbud her, nemlig det at hun ble sluttet til forskjellige tiltak som også de andre elevene nøt godt av, og det var montert teleslynge i enkelte klasserom, og det ble sørget for at hun i det vesentlige fikk undervisning i disse klasserommene.

 

Jeg for min part ville følt meg ubekvem med den begrunnelsen som kommunen her har gitt. Dette er vel av interesse for de av dere som er til stede og som arbeider i kommunene, at man må tenke igjennom begrunnelsen – passe på at begrunnelsene dekker også opp for de vurderingene som loven pålegger at skal faktisk foretas.

 

UNDER TVIL ER JEG BLITT STÅENDE VED AT DET OFFENTLIGES FRIFINNELSESPÅSTAND HER BØR TAS TIL FØLGE, MEN DET ER SOM SAGT UNDER MEGET STERK TVIL.

 

 

SAK ”REHABILITERING – EN FORUTSETNING FOR LIKESTILLING”

Denne saken gjelder rehabilitering for Peder Ås, som led av en reumatisk sykdom og som også hadde hjerteproblemer og som ville på opptreningsinstitusjon mer enn en gang i året, og så har man nedlagt påstand om at det offentlige plikter å erstatte Peder Ås´ hans utgifter til egenandelen ved rehabiliteringsoppholdet.

 

Saken er jo da anlagt slik at om nødvendigheten ved et rehabiliteringsopphold for ham, og hans krav på det, slik det har blitt bygget opp for retten her eller for domstolen her. Til det er å si at det gjelder det offentliges forpliktelser i denne saken, om å ha en kommunehelsetjeneste som gjelder også for Peder Ås ved hans hemming. Det er ikke bestridt at det finnes et tilbud til Peder Ås, for det gjør det faktisk. Det finnes opptreningsinstitusjon som Peder Ås kan benytte seg av, som kan gi tilbud til Peder Ås i hans situasjon. Når det gjelder omfanget av hans behov, så er vi også selvfølgelig inne på en faktisk vurdering. Den medisinske vurderingen, den rådgivningen som er kommet fra hans lege om at et slik opphold er medisinsk nødvendig, den er tungtveiende for en domstol, men den kan ikke tas slavisk til følge av domstolen, slik at domstolen vil her nødvendigvis måtte komme inn på de rent individuelle forholdene ved denne søkeren. Spørsmålet er jo her om hvem som dette kravet om støtte til egenandelen skal rettes mot i det offentlige. For det er slik at det offentlige jo altså har oppfylt de forpliktelsene som pålegges dem i loven om å ha en institusjon for å hjelpe til rehabilitering, og at han har adgang til den, og at han benytter seg av adgangen til den. Spørsmålet er bare om den økonomiske bistanden til dette. Og der har det offentlige slik jeg ser det, lagt til rette for det i folketrygdloven § 5-22, ved denne bestemmelsen som man kan finne er alt for trang, og som kanskje altså ikke imøtekommer det individuelle kravet fra saksøker Peder Ås i denne saken. Men der vil det være et spørsmål slik man ser det i forhold til likhetsbehandling – altså der har det offentlige lagt til rette for en søknadsordning som gjør det mulig å få støtte til rehabiliteringsoppholdet til egenandelen der. Der har altså staten imøtekommet sine rent rettslige forpliktelser til å gjøre dette mulig for borgerne. Hvilken behandling da det får i den institusjonen som skal vurdere det økonomiske behovet, det blir jo en annen sak. Der vil det jo være umulig for denne domstolen å gå inn i og vurdere om hans krav sammenlignet med alle andre søkere etter § 5-23 i folketrygdloven, skal være oppfylt eller ikke.

Jeg ser det slik at det som er regnet som et krav mot det offentlige rent generelt om å oppfylle sine forpliktelser til å imøtekomme ønsket om egenandel, det er oppfylt opp til det punkt at han må søke folketrygden om han fyller kriteriene som er generelle for andre søkere, altså i prioriteringslisten der.

 

Denne saken, slik den her er anlagt mot ”det offentlige”, være litt vanskelig å avgjøre uten at man går direkte inn i søknaden til folketrygden. Jeg vil vel nærmest finne at den kanskje burde overføres til en litt annen behandling for hvem som skal ta stilling til dette. Men, JEG VIL FRIFINNE STATEN PÅ DETTE GRUNNLAGET.

 

GENERELT

Når det gjelder forholdet til konvensjonene så har vi i forhold til de siste to sakenes vedkommende dekket synspunktene der i det alt vesentlige i det som er sagt tidligere. Men det er klart at det er jo mange vanskelige spørsmål som man da er enige som fortjener en nokså inngående analyse i en virkelig domstolsavgjørelse.