Retten til varer og tjenester må gjelde alle – ikke bare dem som klarer seg i selvbetjeningssamfunnet.
av Berit Vegheim, daglig leder i Stopp Diskrimineringen

Forslaget til forbud mot diskriminering fra Syseutvalget hjemler et svært mangelfullt og utilstrekkelig rettskrav på tilgang til varer og tjenester.
Rettskravet som foreslås, hjemlet i §§ 9 og 11 tar utgangspunkt i at varer og tjenester er tilgjengelige om de lar seg universelt utforme.

Ved første øyekast er det norske lovforslaget uten tvil sterkere, mer ambisiøst og radikalt enn andre lands anti-diskrimineringslover, ved at det faktisk pålegger offentlig og privat sektor aktivitetsplikt ift. å sørge for universell utforming.

Men for det første lar ikke alle varer, tjenester og servicetilbud seg universelt utforme.
Og for det andre vil ikke alle kunne få tilgang til varer og tjenester selv om de lar seg universelt utforme.

Stopp Diskrimineringen skriver i brev av 4.10.06 til AID:
”Isteden for å ta utgangspunkt i at alle har krav på varer og tjenester, (med mindre tilbyder kan vise at tilgjengeliggjøring utgjør en uforholdsmessig stor byrde), tar Syseutvalget utgangspunkt i en bestemt måte å tilgjengeliggjøre varer og tjenester på; nemlig universell utforming. Denne tilnærmingen medfører at loven ikke hjemler et rettskrav på varer og tjenester, men derimot et rettskrav på den typen tilrettelegging som handler om inngripen i fysiske omgivelser og som lar seg universelt utforme. Utvalget uttrykker selv eksplisitt at rettskravet er avgrenset mot tjenester som sådan, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.). ”

I andre lands anti-diskrimineringslovgivning er rettskravet på varer og tjenester selve kjernekravet. F.eks. fremgår det av egne bestemmelser i USAs Americans with Disabilities Act, ADA, (Title lll, Sec. 302, 2) og i Storbritannias DDA, (Part lll, 21-2) at tilbyder er forpliktet til å etablere et alternativ, om kunden ikke kan nyttiggjøre seg tjenesten på den ordinære måten.

Det generelle diskrimineringsforbudet i § 4 i lovforslaget vil ikke sikre at alle får tilgang på varer og tjenester, fordi det som gjelder tilrettelegging er, som utvalget selv peker på, uttømmende regulert i §§ 9, 10 og 11. Det betyr at alle forhold som gjelder å sørge for at tjenester ol. blir tilgjengelig, altså hvilken aktivitet som kreves fra tilbyders side, er hjemlet i §§ 9, 10 og 11.

Men for svært mange av oss er tilgang til tjenester like viktig om de ikke inneholder et eller annet fysisk forhold som kan universelt utformes eller om vi ikke kan dra nytte av en universelt utformet tjeneste (jf. høringsuttalelsen fra Stopp Diskrimineringen til NOU 2005:8, avsnitt 4.2.)
Som vist til ovenfor, må lovens bestemmelser inneholde klare pålegg om at tilbyder om nødvendig må etablere alternative praksiser, hvis noen ikke kan bruke tjenesten på annen måte. Det vil i praksis si at det må finnes en måte å få tjenestene på, selv om folk ikke kan bruke de selvbetjeningssystemer, f.eks. køsystemer, automater osv. som finnes.

Dette må ikke forveksles med det som beskrives som individuell tilrettelegging og som er nedfelt i § 10. Dette er et krav til tilbyder om å etablere en praksis, faste rutiner og retningslinjer som skal være på plass med tanke på potensielle kundegrupper med nedsatt funksjonsevne, samt opplæring av staben til både å møte kunder og utføre plikten. Dette er altså en proaktiv plikt, en aktivitetsplikt. Tilretteleggingen skal altså skje uavhengig av om noen har meldt sitt behov og omfatter grupper (f.eks. synshemmede). Individuell tilrettelegging derimot, skjer først når en person melder sitt behov, og omfatter denne bestemte personen.

For mennesker med nedsatt hørsel, syn, motorikk, nevrologisk funksjon eller annen nedsatt forståelses- og tolkningsevne, vil det være behov for personlig service uansett hvor mye som kan universelt utformes.
Det vil alltid bli for krevende og anstrengende å skaffe seg oversikt over all informasjon og alle valg som er i omgivelsene, f.eks. kan en blind få strekkodeleser i butikken, men vil bruke hele dagen på å skaffe seg oversikt over vareutvalget. Vi har ikke tid til å bruke dagevis på å orientere oss etter ledelinjer på en flyplass eller en stasjon, vi skal faktisk rekke flyet og toget. En afatiker vil aldri klare å holde styr på alle alternativene ved tastevalg. Mange vil aldri finne ut av alle valg på internett, infoskjermer osv. Det vil alltid finnes noe som er utenfor rekkevidde og for anstrengende å håndtere uten personlig service.
Merk at for rullestolbrukere har det vært særlig viktig i USA at tilbyder må ta med varen ned på gaten om nødvendig.

Dersom Norge ikke skal ende opp med et eksklusivt diskrimineringsvern, dvs. forbeholdt dem som får tilgang til varer og tjenester dersom de fysiske omgivelsene er universelt utformet, må vi kreve et tillegg i § 9 som pålegger tilbyder å ha alternative praksiser i tråd med andre lands lovgivning.

For at tilbydere skal vite hvilke forpliktelser de har etter loven, må det samtidig med at ikrafttredelsestidspunktet gjøres kjent, publiseres og spres veiledere som informerer tilbydere om hvilke krav loven stiller til dem. I Storbritannia har denne typen dokument som kalles Codes of Practice, status som rettskilde. Det vil si at retten trekker inn veilederen i sin vurdering av om en tilbyder har gjort det som kan gjøres for å oppfylle lovens krav. Veilederen er meget grundig både i å forklare rekkevidden av lovens bestemmelser og i å gi eksempler på tilrettelegging. Det må i tillegg lages kurs og guider for ulike målgrupper. Poenget er å forhindre at loven blir brutt, ved å gi kunnskap og forutsigbarhet.