- Invalide fins ikke

”INVALIDE etter oljesøl”, sto å lese med krigstyper på Dagbladets førsteside tirsdag 15.april. Det heter ikke at jøder dreper palestinere. Ei heller at x tusen svartinger har søkt asyl. Da er det komplett uforståelig at seriøse medier hevder at norske arbeidere ble invalide, eller verdiløse.

Tekst: Vibeke Melstrøm, fagsjef Uloba

En viktig del av kampen for funksjonshemmedes menneskeverd er språklig bevisstgjøring. Språket skaper holdninger. De fleste journalister stakkarsliggjør ressursrike mennesker. De er forresten ikke alene. Helseprofesjonene, byråkratiet og politikere er like språklig bevisstløse.

Dagbladets oppslag var saklig sett viktig, men den språklige lapsusen ”invalide” - verdiløse – er blant verstingene når funksjonshemmede skal omtales. At noen blir syke, og ender opp som yrkesskadde, gjør dem slett ikke "verdiløse". Tvertimot – man har fortsatt mye å bidra med, hvis man slipper å bli utestengt av samfunnsskapte barriærer. Ekstra ille er det når en i utgangspunktet solidarisk publikasjon som Dagbladet viser slik uforstand for språkets nyanser. I år 2003, det internasjonale året for funksjonshemmede, burde vi bli spart for den slags.

Selv etisk bevisste skribenter er lite bevisst sin språkføring. Ordet handicap er høyst levende, selv om det beskriver en tid da funksjonshemmede måtte stå med lua – capen – i handa og be om almisser. Invalid er jo grotesk. Psykiatriske diagnoser om sinnsyke, imbesile, idioter – kan fungere som skjellsord, men neppe for human omtale av medmennesker. En lang rekke stigmatiserende myter opprettholdes gjennom vanlig benyttede formuleringer.

”Lenket?”

”Lenket” til rullestolen, heter det. Hvem sier lenket til joggeskoene? Eller lenket til rulleskiene? En rullestol er til å bevege seg i. Rullestolen frigjør, den trellbinder ikke. Uttrykket befester et inntrykk av at funksjonshemmede er passive – ute av stand til å delta i et pulserende liv

Ofte blir vi utsatt for en ”skjebne”, ”tragisk ulykke”, ”snikende sykdom”. Det skal sågar være viktig å stå fram og fortelle vår historie, slik at andre kan lære og sette pris på sitt ”funksjonsfriske” liv.

For mange ville det å jobbe i et børsmeglerfirma være en grusom skjebne. Å omtale funksjonshemmede, skjebne, sykdom og ulykke i samme setning er både gammeldags og stusslig. Det vitner om at skribenten er en fordomsfull person. Det er nesten alltid knekkende likegyldig hvilken diagnose man har. En journalist (eller leser/lytter/seer) blir ytterst sjelden mer informert om den medisinske diagnosen kringkastes. Det er ikke funksjonshemmedes livsoppgave å tilfredsstille menneskers behov for sosialpornografi.

”Hjelp?”

Funksjonshemmede trenger ”hjelp”, er ”pleietrengende” og må ha ”omsorg” – tror man. Og når vi får det er vi visstnok takknemlige og glade. Når noen skal ha hjelp til å skifte mellomakslingen på bilen, omtales de ikke som ”hjelpetrengende”. Funksjonshemmede behøver assistanse til andre ting enn flertallet. Men er det virkelig nødvendig å ha egne merkelapper på slike assistansebehov?

Det skapes en myte om at funksjonshemmedes behov er så spesielle at det blir viktig å ha merkelapper på både behovene og menneskene med behovene. Alle skal forstå at man må ta ”spesielle hensyn” til ”spesielle behov”. Slik preikes avhengighet i stedet for frigjøringsbehov. Det er ikke slik at når du bruker rullestol så er du avhengig av terskelfri adkomst og brede dører. Behovet er faktisk å komme ut eller inn av en dør. Det er ikke slik at du har behov for personløfter. Behovet er faktisk å stå opp.

”Glade?”

Og ”til tross for” skaden heter det at ”funksjonshemmede er glade og blide humørspredere som likevel fyller sine dager med smil . De fleste problemer i hverdagen tas som en utfordring og med godt humør.” Se på formuleringene. Prøv å bytte ut ordet ”funksjonshemmede” med ”samer”, ”jøder” eller ”negere”, så ser du kanskje poenget.

Og ”til tross for” skadene er noen av oss ”selvhjulpne” og ”greier oss selv”. Noen ”funksjonshemmede har full jobb”, andre klarer å ”ta toget alene”. Oj – vi skal ha ”honnør” og ”være inspirasjon for andre”.

Æres den som æres bør! Men hvilke holdninger formidles dersom et voksent menneske framstilles som en guru fordi om vedkommende har tatt nattoget til Bergen på egenhånd? I virkeligheten handler dette sannsynligvis mer om at NSB endelig har klart å lage sovekupeer som hele befolkningen kan benytte.

”Spesialtilpasning?”

Våre ”spesielle behov” kan (og bør) dekkes ved ”spesielt tilpassede individuelle løsninger,” preiker helseprofesjonene salvelsesfullt.

Det er en omskriving av virkeligheten å påstå at noen har behov for brede dører, heis, og skreddersydde klær. I virkeligheten har man behov for å komme inn, komme opp og få klær som passer. Behovet er ikke en spesialtilpasset bil. Behovet er å forflytte seg. Jeg er selv lam fra skuldrene og ned, men er i full jobb. Den såkalte spesialtilpasningen, er en skrivepinne og en bærbar telefon med øremikrofon, mer vidløftig er det ikke.

Slik skaper språket både stigmatiserende holdninger og diskriminering. At jeg og andre i min situasjon ikke kan delta fullt ut i samfunnslivet, skyldes menneskeskapte barrierer, ikke begrensninger hos oss selv. På alle måter er vi friske når sårene er grodd, som andre tenker vi klart, men vi må ha annen praktisk assistanse enn flertallet i befolkningen. Assistansen vil vi styre selv etter våre egne prioriteringer, slik sosialtjenesteloven gir oss rett til. Et profesjonsmenneske kan ikke fortelle tenkende mennesker hva som er best for dem.

Sterotypisk

Et raskt nettsøk avslører at stereotypiene blomstrer i pressen. En liten bukket utsagn lyder:

”At han selv var tungt funksjonshemmet, lenket til rullestolen og bare i stand til å bevege to fingrer på den ene hånden, bidro også sterkt til medieoppmerksomheten han selv og boken fikk.” (Aftenposten)

”Kan en politiker som er lenket til rullestolen, bli regjeringssjef i en av verdens stormakter?” (Aftenposten)

”Han får også ros for å ha hjulpet politiet i etterforskningen. Han er dessuten lenket til rullestolen etter en ryggoperasjon og har dårlig helse. Straffen er til å leve med.” (Bergens Tidende)

”På lufta forteller han og broren hvordan de har gjort over 500 programmer og fortsatt sitter der uten bra betalt jobb, lenket til rullestolen”. (Universitas)

”15-åringen brakk nakken på en trampoline i september i fjor. Siden har han vært lenket til rullestolen.” (P4)

”Hun er 31 år og rammet av en uhelbredelig sykdom. Men … er en humørfylt og livsglad jente som tar opp kampen mot den snikende og mystiske sykdommen multippel sklerose”. (Drammens Tidende)

”En medfødt muskelsykdom lenker dem til rullestolen. …. Men mot alle odds gjør de karriere i databransjen”. (Dagbladet)

”INVALIDE av oljesøl.” (Dagbladet)

Felles for uttalelsene - de er godt ment!

Antidiskrimineringslov

De språklige blemmene er med på å sementere mye av den diskrimineringen en funksjonshemmet møter i hverdagen. Syse-utvalget arbeider i disse dager med en antidiskrimineringslov som er høyst påkrevd. I september skal undertegnede sammen med representanter fra hele Europa ta opp funksjonshemmedes rettigheter ved Europa-parlamentet i Strasbourg. Målet er å styrke våre rettigheter i menneskerettighetskonvensjonene og nasjonale lovverk.