Antidiskrimineringslov er påkrevd

Gjennom år med diskriminering av funksjonshemmede på alle samfunnets arenaer, både statlige og kommunale ser vi klart behovet for en antidiskrimineringslov her i landet. Menneskerettigheter skal ikke være underlagt kommunal styring.

Tekst: Vibeke Melstrøm, fagsjef ULOBA

FN - konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slår fast de menneskelige rettigheter for medbestemmelse, likeverd og deltakelse. De er videre presisert i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Menneskerettighetene gjelder for alle klodens borgere, og er kanskje menneskehetens største gave til seg selv. De gjelder alle, uansett rase, tro, legning og politisk oppfatning. Det er fortsatt et langt stykke å gå før dette blir virkelighet for alle. Fra den spede begynnelse der arbeidende kristne hvite menn følte seg omfavnet av menneskerettighetene, begynner de etter hvert å gjelde for kvinner og barn av ulike raser, religionsfrihet oppnås i stadig flere land, seksuell legning er fortsatt straffbart mange steder, men det lysner.

I år er funksjonshemmedes år i Europa – hvor står vi? Høyesterett har stadfestet at menneskerettighetskonvensjonene går foran norsk lov, og dette er både politisk og folkelig erkjent. Hvordan har det seg da at kommune Norge kan heve seg over menneskerettighetene? Hvorfor er det fortsatt mulig for en enkelt saksbehandler å overprøve internasjonalt fastsatte rettigheter ved å hevde at hans/hennes skjønn er forankret i norsk lov.

Brukerstyrt personlig assistanse

Kommunale saksbehandlere rundt om i det ganske land fatter stadig flere vedtak der fundamentale rettigheter sidesettes. Lov om sosiale tjenester fastslår rett til praktisk assistanse for innbyggere som er avhengig av dette. Denne rettigheten er så vagt befestet at skjønn med bakgrunn i saksbehandlers kompetanse, forståelse og vilje, samt kommunal økonomi, teller mer enn søkerens ønsker og behov.

Formålet med lov om sosiale tjenester, der brukerstyrt personlig assistanse er forankret: ”å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, … å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.”

 

Virkeligheten handler ofte om noe helt annet enn lovgivers intensjon  – nemlig paragrafrytteriet og saksbehandlers maktposisjon. En rammelov, som lov om sosiale tjenester er, har blitt for dårlig når loven faktisk skal være et verktøy for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter.

Antidiskriminering            

Når loven åpner så sterkt for kommunalt skjønn, er dette katastrofalt for mange. Funksjonshemmedes livskvalitet varierer fra kommune til kommune - og blir lett en salderingspost i kommunale budsjetter. Gjennom år med diskriminering av funksjonshemmede på alle fronter og i alle etater, ser vi klart behovet for en antidiskrimineringslov her i landet. Loven må ha sanksjonsmuligheter, og den må bli et styringsverktøy for øvrig lovgiving, forskrifter og forvaltning.

Manneråk utvalget har gjennom, NOU 22/2002 fra bruker til borger, dokumentert behovet for en lov mot diskriminering. Det er et tydelig tegn på politikkens egen fallitt at antidiskriminering i 2003 fortsatt ikke er en innarbeidet del av det juridiske system, hverken i lov eller hevd. Vi spør oss ikke lenger om det er rett og galt å diskriminere sigøynere, homofile og rødhårete. Det bør være siste gang vi stiller spørsmål ved om vi kan diskriminere funksjonshemmede.

Internasjonalt står også funksjonshemmedes rettigheter på dagsorden. I september skal representanter fra hele Europa ta opp funksjonshemmedes rettigheter ved Europa parlamentet i Strasbourg. Undertegnede er norsk delegat til disse møtene.

 

Styrt liv

Utilstrekkelige vedtak hindrer folk livsutfoldelse, muligheten til å arbeide og muligheten til personlig vekst. Disse vedtakene blir en direkte styring av folks liv. Hvor ble det av menneskerettighetene, likeverdstanken, formålsparagrafen i loven som vedtakene hjemles i - og politikernes mål om full deltakelse og likestilling?

”Funksjonshemmet” er samfunnets egen definisjon av folk som i møte med et utilpasset samfunn ikke fungerer slik som flertallet. For en funksjonshemmet som er avhengig av assistanse til alle daglige gjøremål, og ikke innvilges nok assistanse, blir selve livet en hemsko. Personens mulighet til å delta både i politiske, sosiale og kulturelle sammenhenger hindres.

Dette er hverdagen for mange. 770 000 personer her i landet, representert i alle familier, har merkelappen ”funksjonshemmet”. Hva slags samfunn ønsker vi? Et samfunn basert på menneskeverd, rettigheter og muligheter – et inkluderende samfunn? Eller et samfunn styrt av saksbehandleres kunnskapsmangel, behov for kontroll, tvilsomme holdninger og økonomiske føringer?

Jeg er redd for at dersom ikke menneskeverdet, den enkeltes behov til å styre eget liv, snart blir den viktigste grunnen til å innvilge assistanse for våre innbyggere som trenger dette – vel, så ender vi opp med et samfunn satt sammen av brukere og ikke borgere. Med litt praktisk assistanse er mange av oss i stand til å utføre lønnet arbeid, med skatteinngang og spart uføretrygd for samfunnet.