Til: 'Debatt'
Emne: Blondiner om språkbruk

Selv ungdomsskoleelever på 1970-tallet visste at språk er makt. Lærerne viste oss hvordan synonymordboka herset med kvinner, mens ymse synonymer for mann tilførte ordet positiv verdi. For å komme ut av denne klemma var en synlig og hørbar kvinnebevegelse flinke og kreative i sin omgang med språket. Kjerringrock, brukt som bandnavn av politisk bevisste kvinner i hine hårde dage, gir helt andre signaler enn når ”kjerringrock” blir brukt av en mannlig musikkjournalist om musikk han tror kvinner liker (på en nettside i 2002).

Språk er makt. Det visste bondetamper, niggere, fattiglemmer – og altså kjerringer - mye om. Derfor har de opp gjennom historien organisert seg, politisk og kulturelt, for å skaffe seg bedre kår. Denne kampen har også innbefattet kampen for å bli omtalt, tiltalt og inkludert på respektabelt vis. Dette burde være helt basalt for en hver dagblaleser - og en hver dagblaansatt. Det er derfor vi må bruke noe tid på dagblajournalistene Eva Bratholm (”Språklig minefelt”, 18. april) og Sonja Holtermann (”Neger og åndssvak”, 19. april) sine oppsiktsvekkende spalter.

Utgangspunktet ser ut til å være at den ”…elskverdige Christian Borch med sitt sobre vokabular…” (sitat Bratholm) har brukt ordet ”invalid” og fått refs for det av informasjonssjef Jan Torp i ULOBA.  Hvorfor er det nok en gang så om å gjøre å forsvare en mannlig journalist på toppen av sin karriere mot et politisk innspill fra en gruppe mennesker med funksjonsbegrensninger? Det er ikke så lenge siden vi så det samme skje da en annen av ”folkets favoritter”, tv-programleder Tore Strømøy, møtte kritikk for sin språkbruk og sin vinkling. Hvorfor er det så fryktelig problematisk å holde orden på en håndfull ord og fenomener som gir sterke strukturelle føringer for hundretusener av norske menn og kvinner, mens det når som helst og plettfritt kan skrives to helsider om x antall idrettsutøvere, romaner, kaffesorter og viner?

Bratholm tøtsjer forsåvidt innom noen kurante fenomener og dilemmaer – at ord endrer innhold, at ord preges av hvem som bruker dem, osv. - men innlegget hennes skjemmes av det typiske middelklasse- / liksomnøytrale perspektivet hun anlegger. Sonja Holtermanns forsøk er såpass forvirret både i form og innhold at det er noe underlig at Dagbladet i det hele tatt ser seg tjent med å trykke slikt. At ikke Bratholm og Holtermann selv skjønner hva de gir seg ut på når de bruker begrensede spalter til å ta opp så komplekse og lite debatterte problemstillinger, er foruroligende. Men la oss raskt gå videre til noen spørsmål jeg tror det kan være verd å stoppe opp ved, alltid – og ikke minst i et valgår:

1. Kan man bedre samfunnsdeltakelse, levekår og velferd for (grupper av) mennesker som ikke en gang møter sedvanlig respekt når de forsøker å etablere et språk som de føler dekkende for sin situasjon? Det er selvsagt legitimt og prisverdig å argumentere i det offentlige rom, også omkring ”politisk korrekthet”, men når journalister bruker personlige spalter til å harselere med mennesker som selv har store problemer med å komme til orde, minner det mistenkelig om hersketeknikker jeg trodde kvinnelige journalister visste noe om. Norske journalister, og altså ikke minst kvinnelige journalister, bør være mer ydmyke når mennesker med livserfaringer utenom mainstream forsøker å finne sin plass.

2. Hvorfor har ikke journalister problemer med å henge med i den språklige utviklingen på andre områder? Det er ikke mange centerforwarder og LP-er igjen i den offentlige samtalen, men så fort vi kommer utenfor sport og kultur og ”orntli´ politikk”, så er det ikke så nøye: ”Handikappede”, ”invalide”, ”psykiatriske pasienter”, ”uføre”, ”svake”, ”fattige” – er det slik å forstå at vi bare skal være takknemlige for at vi i det hele tatt blir nevnt? Tidligere dagblájournalist Hilde Haugsgjerd reflekterte en gang på nittitallet over at presselosjen i Stortinget alltid var tom når sosialbudsjettet skulle diskuteres. Det er muligens dette vi ser konsekvensene av nå – en journalistgenerasjon uten språk for og innsikt i hverdagen til flere hundre tusen medborgere.

3. Hvilke mekanismer fører til at noen (grupper av) mennesker får fremstå som flerdimensjonale og med individuelle særtrekk, mens andre rammes av overkategorisering? Med utgangspunkt i Abid Q. Rajas spalte i Morgenbladet 22. april (”Kriminelle utlendinger, gode nordmenn”) kaster jeg inn følgende påstand: Den tradisjonelle redaksjonelle oppsplittingen av verden fungerer også dårlig i forhold til å gi medmennesker med funksjonsbegrensninger muligheter til å presenteres og presentere seg på anstendig vis i offentligheten.

4. Hvorfor er det ikke mulig å se at i dagens Norge representerer det å ha omfattende sykdomserfaringer, funksjonsbegrensninger eller kroniske traumatiseringer vel så distinkte kulturelle erfaringer som å være kvinne, arbeider, homofil eller av ikke – vestlig opprinnelse? Gjennom blant annet personlige avisspalter har representanter for alle disse gruppene fått muligheten til å synliggjøre sine livsverdener gjennom selv å velge språk, temaer, innfallsvinkler og form.

Når en av nasjonens debattgeneraler, Knut Olav Åmås, i fjor sommer hevdet at man ikke får ordet i den offentlige samtalen - man må ta det selv – så er det så man ikke helt vet om man skal le eller gråte – selv om han antakelig har rett. Sigurd Manneråk, som ledet arbeidet med den store offentlige utredningen som fikk tittelen Fra bruker til borger, sa en gang at det viktigste som kunne skje for mennesker med funksjonsbegrensninger ville være at man fikk en politisk aktiv kjendis med funksjonsbegrensninger, slik han pekte på at de hadde hatt i USA. Foreløpig har vi Cato Zahl Pedersen, men han bruker, så langt jeg kan se, stort sett sin status til å gjøre spørsmålet om tilgjengelighet og tilrettelegging til et spørsmål om individuell ”vilje” hos den som står utenfor arenaene, altså stikk i strid med det de demokratiske brukerorganisasjonene står for (jeg oppfordrer både Zahl Pedersen og representanter for de funksjonshemmedes organisasjoner til å klargjøre sine posisjoner).

En fotnote: Jeg tenkte først å bruke ordet ”kjerringmas” i tittelen på dette innlegget, men kom etter hvert til at det antakelig ville vært så provoserende at debattredaktøren ikke ville lest manuset en gang. Så det er vel kanskje ikke helt uvesentlig hvilke ord vi velger?

 

Odd Volden

Leder Mental Helse Vest-Agder