Gardermoen - flyplass med spesiell design

av Berit Vegheim

Det var med bange anelser jeg dro til Gardermoen flyplass første gang. Det hadde ikke manglet på negativ omtale av forholdene, og som synshemmet hadde jeg særlig bitt meg merke i de utallige medieoppslagene om at testpassasjerene klaget på dårlig skilting. NTB kunne til og med fortelle at:

"Foruten mangelfull skilting, mener mange at det er for liten skrift på skiltene som viser tidspunkt for avganger og ankoster, flight- og gatenummer. Selv folk med godt syn hadde trøbbel med å tyde bokstavene" (Dagsavisen 2. juli 1998, s. 15).

Siden jeg ikke sitter i rullestol eller triller barnevogn, fikk jeg ikke problemer med trinnene i flytoget. Vel fremme kom jeg meg også heldigvis gjennom sperren på perrongen, uten å forsinke mine medpassasjerer, blant annet fordi jeg klarte å stikke billetten riktig inn i kontrolleseren. Men jeg registrerte at her var det lett å bli upopulær ved å forårsake kødannelse. Ferden opp gjennom de bratte rulletrappene bekreftet at disse kun var beregnet på week'end- og forretningsreisende som bare har håndbagasje. En tung koffert eller en gammel, ustø og svimmel mor ville ha vært et problem her. Inne i hallen var jeg glad jeg ser godt nok til å ta meg fram uten kontraster og andre markeringer, for her var det grått i grått i grått. Rikelig med motlys og blanke flater gjør det absolutt ikke enklere for en som er lysømfintlig og/eller sterkt svaksynt. Siden jeg hadde vært der før, på gratisbesøk med flytoget, visste jeg hvor jeg skulle gå til sikkerhetskontrollen, og med min håndkoffert slapp jeg også å bekymre meg for å finne riktig innsjekkingsøy midt ute på gulvet. Så gjensto det viktigste når man skal ut å fly; å finne ut hvor flyet står. Vanligvis er dette ikke noe problem, for jeg har alltid med min lille kikkert, og det er denne som gjør at jeg aldri benytter meg av ledsagertjenester når jeg reiser. Tavlen inne i avgangshallen var lett å få øye på, men det var også det eneste positive en kunne si om den. Da jeg sto der og forsøkte å finne riktig avstand og vinkel for å få lest de "utflytende" tallene, tenkte jeg på hva Siv Birkeland, leder for avdelingen for passasjerservice hadde uttalt i et intervju med Blindesaken (nr. 2/98):

"Vi har lagt vekt på maksimal lesbarhet på skjermer og skilt. Det som er bra for synshemmede vil jo også være bra for folk flest." Hva hun mente med det, var nokså uklart da hun også tilføyde: "Vi vil imidlertid ikke ha spesielt stor skrift." Neida, jeg kan bekrefte at det hverken var spesielt stor eller tydelig skrift.

Hvordan er funksjonshemmedes stilling i det norske samfunn i 1999? Myndighetenes forsikringer om at funksjonshemmede skal ha lik rett til å delta som alle andre, og ikke minst at de stadig viser til universell utforming som den nye standarden som skal sikre et samfunn for alle, kunne forlede oss til å tro at vi faktisk er inkludert.

En tur til Gardermoen vil imidlertid effektivt motbevise at så er tilfellet.

Storting og Regjering gjennom Luftfartsverket, viser ved utformingen av Gardermoen at det fortsatt er legitimt å lage et tjenestetilbud som hemmer og ekskluderer store kundegrupper, ikke bare funksjonshemmede. Flyplassens funksjonskrav vil skape store hjelpebehov, både blant funksjonshemmede, eldre og lite reisevante passasjerer. Tradisjonen tro er det lagt opp til særordninger i stedet for å lage en mest mulig inkluderende løsning som fungerer optimalt for alle. På Gardermoen har man til og med klart å lage inngangsdører som ikke kan brukes av alle. Den tid er ikke forbi da mennesker med en funksjonshemning henvises til en egen dør.

Men til trøst har Luftfartsmyndighetene iallfall tenkt på at vi kan trenge et avstressingstilbud, de såkalte lyddusjene.

Når vi stresser omkring for å finne flyet, blir det godt å stå der å lytte til fuglesang. Og siden Gardermoen er en stille flyplass, vil fornøyelsen ikke bli forstyrret av slike irriterende og masete flyannonseringer. Ja, Gardermoen er i sannhet blitt en flyplass som dekker de spesielle behov; til dem som er optimalt fungerende.