Mennesker og rettigheter. Nordic Journal for Human Rights, nr. 4. 2001.

Dag Øistein Endsjø

I kjønnets grenseland.
Vestens relative menneskerettighetsbegrep

Bifile, homofile[1] og transkjønnede utsettes for menneskerettighetsbrudd i de aller fleste land i verden. Når man ser på hvordan myndighetene i Vest-Europa og Nord-Amerika forholder seg til denne typen av menneskerettighetsbrudd, blir likevel perspektivet utvidet til å gjelde mye mer enn gruppen som berøres direkte. Vestens tvetydige holdning til de som befinner seg i kjønnets grenseland representerer en relativisering av menneskerettighetenes universelle allmenngyldighet.

 

Hvorvidt menneskerettighetene er universelle eller historisk og kulturelt betinget er et stadig tilbakevendende tema. De vestlige demokratiene ynder å fremheve menneskerettighetenes universelle allmenngyldighet. Vestens rolle som forsvarere av menneskerettighetenes universalitet kom særlig frem i forhold til 1990-tallets diskusjon med tilhengere av forskjellige mer autoritære regimer i Øst- og Sydøst-Asia, som fremhevet de såkalte asiatiske verdier i opposisjon til de «vestlige» menneskerettighetene.[2] Forkjemperne for de mer vagt definerte asiatiske verdier fremholdt hvordan menneskerettighetene historisk er et resultat av den vestlige sivilisasjons særegne utvikling. Menneskerettighetenes historisitet er likevel ikke omstridt, det er et historisk faktum. Men at menneskerettighetene historisk sett er en konstruksjon, opphever uansett ikke rettighetenes grunnleggende universelle prinsipp idet dette bygger på «anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle mennesker av menneskeslekten».[3]

 

Bifile, homofile, transkjønnede og menneskerettigheter

I lys av den vestlige argumentasjon om menneskerettighetenes universalitet er det interessant å se på stillingen til mennesker som på forskjellige måter befinner seg utenfor de tradisjonelt anerkjente kjønnsrollene. Disse menneskene i kjønnets grenseland defineres i hovedsak som bifile, homofile eller transkjønnede – det siste er en samlebetegnelse på transvestitter, transseksuelle, hermafroditter, samt andre mennesker som ikke defineres eller definerer seg selv som enten kvinnelig eller mannlig. Det er holdningene og reaksjonsmønsteret som disse gruppene tradisjonelt blir møtt med, som gjør det naturlig å se disse seksuelle minoritetene og kjønnsidentitetsminoritetene under ett. I de vestlige land har kulturelle og religiøse holdninger tradisjonelt legitimert en omfattende undertrykkelse og forfølgelse av bifile, homofile og transkjønnede. I land der homoseksuell praksis ikke var direkte ulovlig, har likevel ordensmyndighetene til stadighet trakassert disse befolkningsgruppene. Fengsel, tvangsinnleggelse på psykiatriske institusjoner, kastrasjon, yrkesforbud, og generell mangel på legal beskyttelse har vært regelen. Det er dette undertrykkerne mønsteret som fremdeles er utgangspunktet for den stillingen bifile, homofile og transkjønnede har i alle vestlige land i dag (med unntak av Nederland). Den gjennomgående diskriminerende og undertrykkende lovgivningen har aldri blitt fullstendig opphevet eller erstattet. I stedet er den bare blitt opphevet gradvis, og da primært på grunnlag av menneskerettighetsarbeid blant de berørte grupper selv.

            Gjennom rapporten Crimes of hate, conspiracy of silence. Torture and ill-treatment based on sexual identity[4] viste Amnesty International at mønsteret av direkte undertrykkelse og forfølgelse også vedvarer. Organisasjonen satte her søkelyset mot de omfattende menneskerettighetsbrudd bifile, homofile og transkjønnede utsettes for verden over. Menneskerettighetsbrudd mot mennesker i kjønnets grenseland er ikke bare en hypotetisk spørsmålsstilling, men et reelt spørsmål om liv og død for svært mange mennesker.

            Diskrimineringen av bifile, homofile og transkjønnede skjer på alle nivåer. I USA utsettes homofile mennesker av begge kjønn for trusler, mishandling og tortur av politi og fengselsmyndigheter på grunn av sine seksuelle legning.[5] Et foreldrepar i Franklin County, Ohio ble fratatt foreldreretten fordi de hadde gitt etter og latt sin biologiske sønn få lov å kle seg som jente, etter at barnet helt siden toårsalderen hadde insistert på at det var jente hun var.[6] I Østerrike ble en 36 år gammel mann dømt til femten måneders fengsel på grunn av sitt forhold til en sytten år gammel mann – i et land der den seksuelle lavalderen er fjorten år, bare ikke mellom menn. Mannen er siden blitt adoptert som samvittighetsfange av Amnesty International.[7] En appelldomstol i San Antonio, Texas erklærte i 1999 et syv år langt ekteskap for å være ugyldig da det viste seg at konen var transseksuell.[8] I Sverige blir man tvunget til å ta ut skilsmisse hvis en av ektefellene skifter kjønn.[9] Antagelig er dette siste også tilfelle i Norge idet landet har et parallelt sett med ekteskaps- og partnerskapslov som Sverige.

            Brudd på menneskerettighetene kan likevel ikke begrenses til tilfellene der myndighetene spiller en aktiv rolle i undertrykkelsen og forfølgelsen. Amnesty kaller disse tilfellene «bare toppen av isfjellet».[10] Det går en parallell, her til de bruddene på menneskerettighetene kvinner som sosial gruppe blir utsatt for, som Amnesty påpekte i sin rapport Broken bodies, shattered minds. Torture and ill-treatment of women, utgitt i forbindelse med kvinnedagen 2001.[11] Her ble det blant annet rettet søkelys mot hvordan kvinner blir utsatt for «fysisk, mentalt og seksuelt misbruk» av sine egne familiemedlemmer og av andre privatpersoner. Amnesty poengterer at også denne mishandlingen representerer brudd på menneskerettighetene når myndighetene enten ignorerer problemet, unnlater å rettsforfølge gjerningspersonene, eller rett og slett tillater «privat» tortur mot kvinner (idet de anser det som et indre famileanliggende): «Enhver stat er forpliktet til å se til at ingen blir gjenstand for tortur eller mishandling, verken fra offentlige myndighetspersoner eller fra privatpersoner.»[12].

            Både den direkte diskrimineringen såvel som myndighetenes unnfallenhet i forhold til ulik grad av diskriminering av en samfunnsgruppe, representerer altså brudd på menneskerettighetene. Amnesty påpeker at det er myndighetenes plikt til å beskytte bifile, homofile og transkjønnede mot vold i samfunnet, beskytte flyktninger fra tortur eller trusler om tortur på grunn av seksuelle identitet og kjønnsidentitet, beskytte og støtte forkjempere av menneskerettigheter for bifile, homofile og transkjønnede, styrke den internasjonale beskyttelsen, samt kjempe mot diskriminering.[13]

 

Myndighetenes unnfallenhet

Myndighetenes passivitet og mangel på beskyttelse defineres altså som et brudd på menneskerettighetene. Denne forståelsen er også brukt i norsk sammenheng. Drapet på Benjamin Hermansen vinteren 2001, som sannsynligvis skjedde på grunn av rasistiske motiver, skapte en debatt i Norge som knyttet til de samme prinsippene som ligger til grunn for Amnestys kvinnekampanje. Media og politikere var raskt ute og påstod at det var en sammenheng mellom drapet og den såkalte hverdagsrasisme som florerer i Norge, en lovstridig praksis som i realiteten utelukker ikkevestlige innvandrere fra store deler av arbeids- og boligmarkedet og samtidig også innebærer en generell diskriminering i det offentlige rom. Drapet ble sett på som et ekstremt symptom på de mer generelle rasistiske tendensene i samfunnet. Ved siden av den signaleffekten slik hverdagsrasisme ga i forhold til etniske minoriteters rettigheter, ble også forbindelsen mellom myndighetenes passivitet og menneskerettigheter understreket. Når Kjell Magne Bondevik for eksempel påstår at Jens Stoltenbergs regjering var «for slapp i arbeidet for menneskerettigheter og mot rasisme»,[14] må dette kunne sees som en indikasjon på at norske myndigheter faktisk bryter menneskerettighetene ved ikke å gjøre tilstrekkelig for å beskytte en gruppe mot den diskriminering og forfølgelse de blir utsatt for.

            I denne sammenheng er det interessant å se på det norske samfunnets reaksjon på to tilsynelatende parallelle saker som inntraff omtrent samtidig. Bare et par uker før Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia januar 2001, ble Désirée Hafstad tilført brudd på hjernehinnen på et utested i Bergen. Hermansen ble drept fordi noen ikke likte at han var mørkhudet, Hafstad ble nesten drept fordi noen ikke likte at hun var transseksuell. Logisk sett er det en klar parallell mellom de to hendelsene. Både Hermansen og Hafstad var ofre for hatkriminelle handlinger

            Det offentlige Norge reagerte helt forskjellig på skjebnen til Hermansen og Hafstad. Drapet på Hermansen ledet til politiske taler, lederartikler i aviser og offentlige initiativ til store fakkeltog over hele landet. Hafstad, som sant nok overlevde sitt overfall, nådde riktignok bergensavisenes forsider.[15] Men det var likevel ingen som påpekte hvordan også hennes overfall var et symptom på samfunnets holdninger og myndighetenes stilltiende samtykke av diskriminering mot en minoritet. Det var ingen fakkeltog, ingen politiske taler, ingen lederartikler. Dette var derimot fjerde gang Hafstad ble slått ned fordi hun er transseksuell. I tillegg kommer daglig sjikane, trusler og diskriminering.[16]

            Den forskjell at Hermansen ble drept og Hafstad bare ble skadet, skal selvfølgelig ikke bagatelliseres. Det er likevel viktig å påpeke at Hermansen langt fra er den første personen i Norge som er blitt drept på grunn av gjerningsmannens hat mot den samfunnsgruppen offeret tilhørte. Fra 1991 til 2000 ble minst syv homofile menn drept nettopp fordi de var homofile. Også her var det en markant mangel på offentlige vilje til å påpeke sammenhengen mellom disse drapene og alminnelige utbredelsen av homofobe holdningene i det norske samfunnet. Det offentlige Norges reaksjon på dette gjentatte drapsmønsteret indikerer at reaksjonen på overfallet mot Hafstad som en annen person i kjønnets grenseland, ikke er tilfeldig. Ingen av drapene på noen av de homofile mennene ledet til at media eller politikere problematiserte den alminnelige diskrimineringen homofile stadig utsettes for eller at de så noen sammenhenger mellom denne og de gjentatte drapene.

            I den første pressemeldingen fra statsminister Jens Stoltenbergs kontor i sammenheng med drapet på Benjamin Hermansen stod det riktignok «Vi kan ikke ha det slik at mennesker i Norge må frykte for sine liv på grunn av hudfarge, tro eller legning. Derfor må drapet på Benjamin også virke som en vekker og motivere alle krefter mot rasisme, nynazisme og intoleranse».[17] Hvordan denne forbindelsen mellom drapet på Hermansen og en mer generell intoleranse i samfunnet mot forskjellige grupper, ble fullstendig oversett av media og av andre politikere – og heller ikke videre fremhevet av statsministeren – understreker igjen bare hvordan diskriminering av mennesker i kjønnets grenseland ikke anses som like viktig som rasistiske overgrep. Ingen ønsket å se sammenhengen mellom motivet for drapet på Hermansen og de syv myrdede homofile mennene. Når media og politikere konstruerte en historikk for Hermansen-drapet, så de bare på rekken av mindre alvorlige rasistisk motiverte forbrytelser. Det er som om mennesker som befinner seg i kjønnets grenseland ikke regnes på samme måte som uskyldige ofre som de som de som blir drept på grunn av sin hudfarge eller etnisitet.

 

Diskriminering, mishandling og drap

Problemene Hafstad som transseksuell konfronteres med nærmest daglig, er ikke tilfeldige. Mennesker som på forskjellige måter faller mellom de tradisjonelle kjønnsrollene blir stadig utsatt for hatkriminalitet og diskriminering i alle vestlige land. I USA har Gwendolyn Ann Smith initiert et nettsted kalt Remembering our dead, et minnested for drepte transkjønnede personer[18] Ut fra det statistiske tallmaterialet ser man at det drepes omtrent en transkjønnet person i måneden i USA.[19] Man kan selvfølgelig ikke utelukke at enkelte at disse drapene kan ha andre årsaker enn ofrenes identitet, men fra alle de sakene der motivet er åpenbart er det tydelig at i de fleste av disse sakene er det nettopp hat mot transkjønnede som gruppe som er motivet. De ble drept bare fordi de var transkjønnede. Det mest kjente tilfellet er Brandon Teena som ble voldtatt og drept av to gutter i 1994 fordi disse ikke likte hvordan Teena levde som mann med en biologisk kvinnekropp. Teenas skjebne ble inspirasjonen til den Oscar-belønte filmen Boys don’t cry. Oppmerksomheten som ble drapet på Teena til del, er likevel blant unntakene. De fleste drapene ender bare som et par notiser i avisen, som Amanda Milan som fikk strupen skåret over i 2000. Som Teenas filmatiserte liv, hadde likevel også Milans skjebne sin underholdningsverdi idet en gruppe drosjesjåfører som bivånet at hun lå og blødde i hjel, stod og heiet og applauderte forbrytelsen. Jubelen fra mengden av mennesker glade over at hun som transkjønnet «fikk som fortjent», er det siste Amanda Milan opplevde før hun døde. Parallellen til hvordan sorte mennesker tidligere ble lynsjet i Sydstatene på grunn av sin hudfarge, synes nær. Andre drepte transkjønnede minnes ikke en gang med et navn. Flere personer funnet drept er simpelthen bare blitt identifisert som «menn i kvinneklær». Ingen har savnet dem eller ønsket å oppgi sitt forhold til dem. Et tre dager gammelt spedbarn ble drept av sin mor i Dallas, Texas fordi det navnløse barnet hadde tvetydige kjønnsorganer. Moren forsøkte først å ta livet av spedbarnet med å gi det glasskår i maten og siden det ikke gikk fort nok, tok hun i stedet og knuste hodet på barnet sitt ved å slå det i veggen.[20]

            Den avsky for mennesker i kjønnets grenseland man finner i den vestlige kultur, finner også uttrykk at i hatkriminaliteten rettet mot disse menneskene ofte er ekstremt voldelig. Det er et mønster man også ser av de fleste norske drapene på homofile menn. Oddvar Sigve Selvåg ble 8. mars 1997, etter Dagbladets ord, «knivstukket og deretter maltraktert på en svært bestialsk og brutal måte»,[21] 18. juli 1995 døde en 65 år gammel mann i Bergen etter å ha blitt utsatt for «en voldsom og vedvarende voldsutøvelse», 22. august 1992 ble Magne Andreassen drept i OL-parken i Lillehammer ved 37 knivstikk og spark mot hodet, 6. april 1992 ble Victor Ulsrud funnet «brutalt drept i sin egen leilighet i Oslo. Drapsmannen hadde påført sitt offer betydelig vold over lengre tid». Tage Ansethmoen ble drept 23. november 1991 med 30 knivstikk, og 22. august 1991 ble Paul Gamlem drept i Sofienbergparken ved det som i domspremissene ble beskrevet som «opprørende, brutal og langvarig voldsbruk».

 

Den offentlige rangeringen av menneskerettighetsbrudd

Når man ser drapet på Benjamin Hermansen som et menneskerettighetsproblem i lyset av myndighetenes manglende handlingsvilje i forhold til rasismen og intoleranse i samfunnet, er man følgelig også nødt til å gjøre det samme med rekken av drap på homofile menn og med voldshandlingen mot transseksuelle Désirée Hafstad. Det er likevel en alvorlig forskjell på myndighetenes holdning til rasisme og homofobi. Homofobi blir rett og slett ikke sett på som like alvorlig enn rasisme, det kommer tydelig frem av myndighetenes totale taushet i forhold til rekken av homofile som er blitt myrdet på grunn av sin seksuelle identitet. Norske myndigheter opererer med en generell rangering av hvordan forskjellige diskrimineringsformer behandles,[22] noe som også uttrykker seg i en offentlig rangering av typen menneskerettighetsbrudd. På tross av at straffelovens §135a, behandler antihomofil hatkriminalitet likt med rasistisk motivert hatkriminalitet, følger verken myndigheter eller rettsvesen opp dette.[23] Denne paragrafen ble for eksempel aldri brukt i sammenheng med noen av de mange drapene på homofile menn på 1990-tallet.

            I forhold til diskrimineringen mot transkjønnede er tilfellet likevel ikke som med rasistiske og antihomofile handlinger, at myndighetene faktisk har et lovverk de kan referere til. Selvfølgelig ble personen som overfalt Hafstad rettsforfulgt på grunn av vold, men det finnes ingen parallell til den skjerpende lovgivningen som finnes i forbindelse med rasistiske og antihomofile motiverte forbrytelser. At Hafstad ble overfalt fordi hun tilhørte en sosial gruppe gjerningsmannen ikke likte, blir oversett – noe det ikke ville vært om hun hadde blitt overfalt på grunn av sin etnisitet eller, hvis dét skulle ha vært tilfelle, på grunn av sin «homofile legning, leveform eller orientering». Forskjellen i behandlingen av transkjønnede er gjennomgående. Det finnes nemlig ingen lover som beskytter transkjønnede mot diskriminerende ytringer eller handlinger, være seg i arbeidsliv eller i det offentlige rom. Det norske lovverket opererer bare med følgende grupper som beskyttes mot diskriminering: kvinner, menn, etniske og religiøse minoriteter, samt mennesker av «homofil legning, leveform eller orientering». Det er ikke ulovlig å diskriminere transkjønnede i Norge.

            Når Amnesty faktisk definerer selv privatpersoners «mentale misbruk» som brudd på menneskerettighetene når myndighetene unnlater å gjøre noe med det, bryter Norge følgelig menneskerettighetene når de fullstendig ignorerer den gjennomgående hverdagsdiskriminering og -trakassering som transkjønnede er gjenstand for. Norge er i følge Amnesty per definisjon blant de landene som «deler ansvaret [for menneskerettighetsbrudd mot bifile, homofile og transkjønnede] gjennom ikke å handle».[24] 

            Når det gjelder bifile og homofile må rekken av hatmotiverte drap sees som en indikasjon på at situasjonen i Norge er minst like ille som for etniske minoriteter. På tross av økt toleranse de siste årene, viser Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldrings rapport fra 1999 at 19% av lesbiske og 24% av homofile menn føler at de er blitt diskriminert på sin arbeidsplass eller studiested.[25] Tallet på selvmordsforsøk blant bifile, homofile og transkjønnede er også flere ganger høyere enn det hos befolkningen generelt, noe som i all hovedsak må tilskrives fortsatte homofobe holdninger i samfunnet og at disse holdningene også internaliseres.[26]

            Når sentrale norske politikere ser et rasistisk drap i sammenheng med den alminnelige «hverdagsrasisme», følger det logisk at det også må være en sammenheng mellom rekken av drap på homofile menn og de utbredte fordommene mot bifile og homofile – uavhengig av at politikerne selv ikke har ønsket å understreke denne parallelliteten. Selv om de fleste politikere ikke ser det livstruende alvoret som homofobien representerer, ser likevel de fleste norske politiske partier homofobi som et problem. Men norske myndigheter er samtidig med på å støtte opp under homofobien idet de relativiserer diskriminering mot bifile og homofile.

            Til festtalebruk trekker norske myndighetene som regel frem partnerskapsloven inn som selve beviset for hvor langt man har kommet i forhold til homofiles rettigheter i Norge. Det er likevel svært problematisk å bruke partnerskapsloven på denne måten. Selv om partnerskapsloven avskaffet mye av den legale diskriminering likekjønnede par har blitt utsatt for, er det på ingen måte en ordning som likestiller homofile par med heterofile ektepar. At det i det hele tatt ble en egen lov for likekjønnede par, var nettopp for å sikre det heterofile ekteskapets særstilling i det norske samfunnet – eller man kan velge å snu på det: Det var for å sikre det registrerte homofile parets mindreverdige stilling. Dette ligger i lovens intensjon. Den grunnleggende forskjellen understrekes også i partnerskapslovens §2: «Ekteskapslovens kapittel 2 som gjelder prøving av ekteskapsvilkår og kapittel 3 som gjelder vigsel, får ikke anvendelse ved registrering av partnerskap.» At registrerte homofile par per definisjon anses som uskikket som foreldre, at homofile har et reelt yrkesforbud i den statlige kirken, viser at norske myndigheter fremdeles ikke ser på bifile og homofile som likeverdige borgere. At partnerskapsloven legalt er grunnleggende mindreverdig, ble 31. mai 2001 også slått fast av EU-domstolen i forhold til den svenske partnerskapsloven: Idet Sverige, som Norge, ikke likestiller ekteskap og partnerskap, vil heller ikke registrerte partnere kunne likestilles med ektefeller innenfor EU-systemet.[27]

            Lovverket og bruken av dette viser at diskriminering mot bifile og homofile ifølge norske myndigheter ikke er et absolutt spørsmål, men et gradsspørsmål. Det er i den politiske majoritet ingen vilje til å se bifile og homofiles menneskerettigheter som absolutte. Bifile og homofiles rettigheter blir rett og slett ikke sett på som menneskerettigheter, men som et område som er gjenstand for politisk forhandlinger. Den politiske uviljen til å fjerne all diskriminering mot bifile og homofile, må av befolkningen generelt kunne oppfattes som et budskap om at det ikke eksisterer noe absolutt forbud mot diskriminering av bifile og homofile, men bare at dette er en gruppe man ikke har lov å diskriminere i sterkere grad enn det myndighetene selv gjør.

 

Taushetens konspirasjon

Når man ser på årsakene til at grensen for diskriminering mot bifile, homofile og transkjønnede er satt der den er satt, ser man igjen at dette ene og alene har grunnlag i de samme kulturelle fordommer som ligger til grunn for den tradisjonelle homofobien i den vestlige verden. Myndighetenes uvilje til å se den sammenheng det er mellom rekken av drap på homofile menn og den generelle diskriminering av mennesker i kjønnets grenseland, er så konsekvent at man ikke kan se den som annet enn et symptom på den kulturelt baserte homofobi myndighetene selv representerer. Norge er på ingen måte enestående i den vestlige verden. Det er som Amnesty International påpeker en «taushetens konspirasjon» rundt både tortur og diskriminering av bifile, homofile og transkjønnede.[28]

            Det er ingen menneskerett å få medieoppmerksomhet og politisk støtte, men når en bestemt type borgere blir drept én etter én uten at myndighetene er villige til å slå alarm, ser man at dette ikke lenger kan være tilfeldig. Myndighetenes taushet blir et symptom på noe langt mer alvorlig. Det offisielle Norges absolutte taushet i forhold til det store antallet mord og alvorlige voldsforbrytelser mot mennesker i kjønnets grenseland, gir, når man ser dette i sammenheng av den offisielle diskriminering, et skremmende bilde. Når myndighetene velger å se et mønster av voldsforbrytelser rettet mot en spesiell samfunnsgruppe som bare tilfeldige og løsrevne kriminelle handlinger, ser man at i grunnen ligger det faktum at myndighetene ikke anser disse menneskene for å samme verd som andre. Det er en «taushetens konspirasjon» motivert av de samme fordommene mot mennesker i kjønnets grenseland som gjør at disse fremdeles ikke har fulle menneskerettigheter i Norge.

            «Taushetens konspirasjon» er utbredt over hele den vestlige verden. De forskjellige myndighetene vil alltid kunne forsvare seg med at det ikke er deres plikt til å bry seg spesielt om slike marginale grupper. Men når man ser på hvordan transkjønnede antageligvis er den gruppen som i forhold til gruppens antall er den som utsettes for mest diskriminering, trakassering og voldelig hatkriminalitet, er det oppsiktsvekkende at det er nettopp denne gruppen som aldri nevnes i noen av de amerikanske delstatslovene om hatkriminalitet. Det er igjen et mønster der de som ikke faller innenfor de tradisjonelle kjønnsrollene, overses: Seksuell legning nevnes heller ikke i mange av disse lovene selv om også bifile og homofile også myrdes i et antall av omtrent én i måneden i USA. Bildet blir komplett når man altså ser denne tausheten i sammenheng med den direkte diskriminerende lovgivning mot transkjønnede og homofile i samtlige vestlige land unntatt Nederland. Ingen av disse landene tillater for eksempel likekjønnede par å inngå ekteskap – bare enkelte av landene har som Norge spesialopprettet den annenrangs ordningen som kalles «partnerskap».

           

Relativiseringen av menneskerettighetene

Når man beveger seg inn i kjønnets grenseland, oppdager man plutselig at Vestens universelle forståelse av menneskerettighetene får en interessant omfortolkning. I motsetning til forkjempere av de såkalte asiatiske verdier som hevdet nettopp menneskerettighetenes relativitet, er det ikke dette som er tilfelle i vest. I Vesten er det i stedet menneskerettighetenes universalitet som blir relativisert: Påstanden er at menneskerettighetene er universelle, men de gjelder likevel ikke i like stor grad for de som beveger seg i kjønnets grenseland. Denne holdningen som direkte eller indirekte forsvares av samtlige vestlige land unntatt Nederland, er også i strid med Amnesty Internationals forståelse av menneskerettighetene idet de har slått fast at både bifile, homofile og transkjønnede representerer grupper av mennesker med samme rett til like rettigheter og beskyttelse som alle andre grupper.[29]

            At menneskerettighetene ikke egentlig omfatter mennesker i kjønnets grenseland, er en forståelse som aktivt godkjennes av både politikere og media i Norge. Det er ikke så rent lite oppsiktsvekkende at ingen setter spørsmål ved hvordan Kjell Magne Bondevik kan fremstå som en av landets mest prominente forkjempere for menneskerettigheter – når den samme mannen ikke bare ignorerer den omfattende homofobien og diskrimineringen av transkjønnede både nasjonalt og internasjonalt, men faktisk også aktivt arbeider for øke diskrimineringen i lovverket. Kristelig Folkeparti som Bondevik er parlamentarisk leder for, har konsekvent stemt mot hver eneste legale forbedring av homofiles rettigheter og går fremdeles inn for å oppheve selv den annenrangs ekteskapsordningen som nå er tilgjengelig for likekjønnede par.

            Å se på hvordan de vestlige statene håndterer menneskerettigheter i kjønnets grenseland er likevel en problemstilling som har mye videre konsekvenser enn for bare de bifile, homofile og transkjønnede som berøres direkte. Idet de vestlige demokratiene slik går inn for å relativisere menneskerettighetenes universalitetsprinsipp, kan man ikke lenger se disse statene i egentlig opposisjon til regionale forsøk på å relativisere menneskerettighetene. De vestlige myndighetene går i stedet inn i den samme diskurs. Menneskerettighetene blir relativisert til å gjelde bare de grupper som de respektive myndighetene velger å definere som innenfor. Om man velger å utdefinere grupper som opponerer mot rådende politiske forhold eller mennesker som opponerer mot rådende kulturelle kjønnsmønstre, blir hipp som happ. Prinsippet er uansett det samme, at «anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle mennesker av menneskeslekten»[30] ikke er en universell rett, men noe som relativiseres av de forskjellige myndighetene ved at de vilkårlig kan definere hva som er «menneskeverd og like og umistelige rettigheter».

            Den eneste grunnen til at forkjemperne for de såkalte asiatiske verdier ikke har tatt tak i den inkonsekvente politikk Vesten representerer, er den at disse ikkevestlige gruppene som regel er enda mer negative innstilt den bifile, homofile og transkjønnede enn det de vestlige land er. Men hvor lenge kan de vestlige myndighetene forfekte menneskerettighetenes universalitet når de selv relativiserer den?

 

Dag Øistein Endsjø (f. 1968), er religions- og kjønnsforsker ved Universitetet i Oslo og forfatter av bl.a. Lei av kjønn? Nær-kjønn-opplevelser og andre beretninger fra virkeligheten.