Lovetann nr. 3-2002

Homosak, likestilling og menneskerettigheter

Dag Øistein Endsjø

Lesbiske, homofile og bifile er ofre for at likestilling og menneskerettigheter er blitt relative begreper. «Likestilling» er blitt ensbetydende bare med kjønnslikestilling som om dette skulle være viktigere enn annen form for likestilling (det er selvfølgelig heller ikke mindre viktig). «Menneskerettighetene» på sin side er blitt så knyttet til politisk og etnisk forfølgelse at ingen reagerer på at selv homofiendtlige personer kan fremstå som menneskerettighetsforkjempere. Hvis lesbiske, homofile og bifile skal kunne nå våre mål, må vi klare å bli inkludert i den større kampen vi som gruppe hører til: Innenfor en helhetlig forståelse av menneskerettigheter og likestilling.

         At lesbiske, homofile og bifile har rett til å leve sine egne liv beskyttet og med de samme rettighetene som heterofile, er en selvfølgelig del av menneskerettighetene. Både Amnesty og Human Rights Watch er klare på dette. Vi beskyttes også av FNs menneskerettigheter gjennom vår oppfatning om samfunnet, vår sosiale opprinnelse og vår status.

         Men hva innebærer det egentlig at man styrer homokampen i retning av en helhetlig forståelse av likestillingspolitikk og menneskerettigheter? I dag forstås ikke lesbiske, homofile og bifiles rettigheter innenfor en slik helhetlig forståelse. Dette får flere konsekvenser. I Norge defineres nå i stedet våre rettigheter innenfor en minoritetstankegang. Fokus er på gruppen som minoritet, ikke på diskrimineringen som fenomen. Lesbiske, homofile og bifile kampsaker blir dermed sett på som utgangspunkt for forhandlinger, og ikke som grunnleggende menneskerettigheter som blir holdt tilbake fra oss.

         Enorme ressurser brukes i Norge til antidiskrimineringsarbeid. Det finnes vel knapt den kommune som ikke har minst én heltidsansatt som arbeider med likestillingsproblematikk. Men fordi ordet likestilling i offentlig praksis og alminnelig bruk er blitt ensbetydende kun med kjønnslikestilling, blir vi systematisk utelukket fra denne satsingen.

         Vi er ikke de eneste som blir utelukket. Norsk «likestillings»-politikk er bare ett av mange eksempel på den systematiske forskjellsbehandlingen av diskriminerte grupper. Norske myndigheter opererer med en rangering av diskrimineringsformer der de blir tillagt større eller mindre verdi. Med en viss variasjon kan man se det samme mønsteret gjentatt igjen og igjen i lover, i offentlige hjelpeordninger, i ressurser, og i offentlige utspill. Viktigst er kjønnsdiskriminering, deretter kommer i rekkefølge (2) rasisme og etnisk diskriminering, (3) diskriminering av lesbiske, homofile og bifile, (4) diskrimineringen av funksjonshemmede, og til slutt (5) diskrimineringen av transkjønnede. Etter loven er det mer alvorlig å diskriminere noen på grunn av kjønn enn på grunn av etnisitet, seksuell identitet eller funksjonshemming. Å diskriminere transkjønnede på arbeidsmarkedet er ikke en gang ulovlig. Mens arbeidet mot kjønnsdiskriminering i Norge har både sitt eget ombud og senter, har arbeidet mot etnisk diskriminering blitt avspist med kun et senter. Homoer, funksjonshemmede og transkjønnede har bare fått begrenset støtte til egne organisasjoner. Når myndighetene går ut med forskjellige tiltak mot diskriminering «glemmes» gjerne de samme systematisk oversette gruppene.

         Gjennom denne rangeringsmodellen foretar norske myndigheter en systematisk splitt og hersk-politikk overfor de diskriminerte gruppene. Resultatet er blitt at noen diskriminerte grupper nå føler seg truet av at andre grupper forlanger den samme beskyttelsen de selv har. Dette ble nylig demonstrert av det sittende likestillingsombud – hvis mandat i seg selv er diskriminerende siden det ikke finnes noen homo- eller funksjonshemmingsombud – idet hun gikk ut og hyllet det homofiendtlige Kr.Fs likestillingspolitikk og gikk inn for grunnlovsfeste den diskriminerende forskjellsbehandlingen. Andre uavhengige grupper på sin side gjør tilsvarende. Islamsk råd har ofte referert til menneskerettighetene i sin kamp for trosfrihet samtidig som deres leder, Lena Larsen, mener at homofili ikke en gang er et «relevant spørsmål» i forhold til islam i Norge. Heller ikke LLH har en plettfri vandel idet de aldri har antydet at man bør inkludere transkjønnede i de lovene hvor dette skulle være naturlig.

         Så lenge den norske offentlighet fortsetter å operere med at likestilling og menneskerettigheter ikke er noe som gjelder alle diskriminerte grupper, vil denne systematiske forskjellsbehandlingen fortsette. Ved å se all diskriminering under ett, vil man derimot oppdage at problemet ligger i holdningene, ikke i enkeltsakene eller gruppene som berøres.

         I dag har myndighetene identifisert visse grupper som utsettes for diskriminering, selv om de systematisk rangerer dem. Ved i stedet å se primært på diskriminering som fenomen, vil man lettere kunne hjelpe alle som diskrimineres. Dette vil ikke minst hjelpe de mange dobbelt diskriminerte gruppene som det er nok av innenfor homomiljøet, som lesbiske, homofile og bifile med funksjonshemming, med etnisk minoritetsbakgrunn og innenfor SM-miljøet, samt lesbiske og bifile kvinner generelt. Ved å sette fokus på diskriminering som praksis og ikke på de som blir diskriminert, vil det også bli mer naturlig for enhver som blir utsatt for én type diskriminering å se den naturlige sammenhengen med de som blir utsatt for en annen type diskriminering.

         En helhetlig forståelse av menneskerettigheter og likestilling vil også fremtvinge en mer rettferdig ressursdeling idet ingen offentlige eller private institusjoner lenger kan slippe unna med å bare behandle én eller to former for diskriminering og overse alle andre. Hver lokale likestillingsansatt må utvide sitt arbeidsfelt til det området tittelen hans eller hennes egentlig refererer til: En helhetlig likestillingskamp.

         Med å argumentere ut fra menneskerettighetene tvinger vi dessuten våre motstandere til å forsvare hvorfor de ønsker å utelukke oss fra en slik forståelse. Er det sånn å forstå at enhver gruppe man ikke liker kan bortdefineres fra menneskerettighetene?

         Sakene vi som lesbiske, homofile og bifile kjemper for kan virke uendelig forskjellige. Det er treneringen av retten til stebarnsadopsjon, diskriminering i det statlige trossamfunnet, mangel på beskyttelse i forsvaret, og så videre, og så videre. Sakene blir også behandlet som om de ikke henger sammen. Motstandere og argumenter varierer dessuten fra sak til sak. Gjennom en fokusering på menneskerettigheter tvinger man i stedet offentligheten til å se helhetlig på vår kamp. Man kan heller ikke lenger forlange at vi bør være fornøyd med de rettighetene vi har «fått». Vi har ikke fått noe som helst. Samfunnet har bare sluttet å holde enkelte av våre grunnleggende rettigheter tilbake fra oss.

         En helhetlig forståelse av menneskerettigheter og likestilling er også viktig i forhold til å kunne beholde de rettighetene vi faktisk har oppnådd. Selv om det kan virke sånn i forhold til norsk historie de siste tretti årene, er det ingen selvfølge at lesbiske, homofile og bifile vil få det stadig lettere med tiden. Historien kan også gå i retur. Ved å plassere lesbiske, homofile og bifiles rettigheter der de hører hjemme, innenfor menneskerettigheter og likestilling, vil det bli desto vanskeligere for de som ønsker å frata oss våre selvfølgelige og grunnleggende rettigheter.

         Her gjelder det også å kunne bygge naturlige allianser. Siden lesbiske, homofile og bifile ikke er den eneste gruppen i Norge som systematisk diskrimineres og forskjellsbehandles fra myndighetenes side, må homobevegelsen initiere en alliansebygging med representantene for disse andre gruppene. Organisasjoner som peker seg naturlig ut for et slik initiativ er Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Landsforeningen for Transseksuelle. Det offentlige organet Senter mot etnisk diskriminering er også en potensiell samarbeidspartner. Det gjelder å gå sammen om høringsuttalelser, i respons på offentlige utspill og – ikke minst – initiere en revisjon av lovverket slik at alle former for diskriminering blir sett på som like alvorlige. Det er ikke verre å bli diskriminert fordi man er mann eller kvinne enn fordi man er bifil, tykk, transseksuell eller farget.

 

Dag Øistein Endsjø er religionsviter og kjønnsforsker med nylig innlevert doktorgradsavhandling. Endsjø har de siste årene arbeidet aktivt for likestilling og menneskerettigheter gjennom media, organisasjoner og rettsvesen. Han er forfatter av blant annet av en rekke tidligere kronikker og artikler i Dagbladet, VG, Morgenbladet, Aftenposten, Klassekampen, Mennesker & rettigheter, Løvetann, Arr, Din og Samtiden, samt medforfatter av bøkene Naturlig sex? Seksualitet og kjønn i den kristne antikken og Lei av kjønn? Nær-kjønn-opplevelser og andre beretninger fra virkeligheten. Endsjø er tidligere leder Homoversitas, DNF48 Oslos Ungdomsgruppe, samt medlem av arbeidsutvalget i Helseutvalget for homofile og LLHs internettgruppe.