Invalide krøplinger

Jon Torp, informasjonsleder i ULOBA, Andelslag for Borgerstyrt personlig assistanse

I ULOBA satte vi rullestolhjulet bestemt ned forleden. Christian Borch sa nemlig ”de invalide” på TV. Vi reagerte prompte. Borch føler seg misforstått, og støttes av Eva Brattholm og Sonja Holtermann i Dagbladet. Det er ikke lett, sier de. Når vi er så hårsåre.

Nei da, det er sikkert ikke lett for ”dere” å vite hva dere skal kalle ”oss” funksjonshemmede, rullestolbrukere, folk med funksjonsnedsettelser, vanføre, brukere, utviklingshemmede. Og kanskje er ordvalget vanskelig. For ord er viktige. De former handlinger og holdninger. Blås i det, i alle fall for en stund, for det er ikke valg av enkeltord som er det viktigste. Dette handler jo ikke om at Christian Borch er en språkskurk. Det er han ikke.

Bengt Lindquist sa så klokt: ”Funksjonshemmede er ikke en gruppe i noen annen forstand enn at vi blir diskriminert og ekskludert fra store deler av samfunnet, fordi vi har noen fysiske eller psykiske kjennetegn som andre mennesker gjenkjenner og definerer som avvik eller såkalt «funksjonshemming». Husk det, dersom du må ha en merkelapp.

Mediefolk står ofte på funksjonshemmedes side i kampen mot diskriminering og undertrykking. Takk for det. Dere ønsker ikke å være slemme. Vi veit det. Så, Eva, Sonja, Christian og andre mediefolk. Ikke bruk verdifull tid på å diskutere eufemismer. Ikke drøft gullvektbruk på politisk korrekte enkeltord. Løft blikket. Jeg veit dere kan. Og jeg veit dere vil.

Langt viktigere enn ordvalg, er å ta inn over seg at norske medier i årtier, aktivt, men bevisstløst, har styrket og vedlikeholdt forestillingen om at funksjonshemmede slett ikke er som andre folk. Vi er ”de andre”. Dette er det bildet som media, med de edleste motiver, fortsatt tegner. Det er dette som er problemet, ikke valg av enkeltord.

Hvordan kan dette skje? Er det medias skyld nå igjen? Nei. Skylda er delt: I kampen mot systematisk, offentlig finansiert diskriminering har vi som kalles funksjonshemmede mer eller mindre frivillig inngått en pakt med media. Vi renner ned avishus og studioer i en endeløs strøm av ”case”. Mens mediefolk på sin side, velvillig stiller sendetid og spalteplass til rådighet. Dere får godt stoff og vi får omtale. En tilsynelatende vinn-vinn situasjon. Men er det egentlig det?

Resultatet er mildest talt nedslående. Uten å konkurrere om hvem som er mest diskriminert, vil jeg påstå at ingen diskriminert gruppe er i dag så unyansert og stereotypt beskrevet i norske medier, som nettopp funksjonshemmede.

I Sverige har man nylig studert funksjonshemmede i mediebildet. Vi mangler slike studier her til lands. Per Frykman forteller i ”Mediabilden av personer med funktionshinder” om tilstander jeg glatt våger å overføre til norske forhold. For jeg kjenner meg så godt igjen. Studien dokumenterer at funksjonshemmede i media tildeles en av tre roller:

Offerrollen: Den syke, svake, lidende, oversette, utestengte og diskriminerte. Ofte nevnt som et økonomisk objekt for en prioritering, en erstatning eller en nedskjæring.

Helterollen: Den som ”på tross av” er flink, dyktig, tålmodig, tapper eller blid, og som kan være en inspirasjon for andre. Den som er glad for lite.

Barnerollen: Vi 40 åringer som framstiles uten etternavn. Vi som får søte, litt rare og ”liksom respektfulle” omtaler.

Rasisme ble i sin tid forklart med de hvites naturgitte dominans. Kvinneundertrykking ble i sin tid forklart med at kvinner hadde en naturlig underlegen rolle. Undertrykking av homofile og lesbiske ble forklart med at de var syke. I alle tre tilfeller forsto man etter hvert at problemet slett ikke var hudfargen, kjønnet eller legningen. Med drahjelp fra media ble problemforklaringen forsøkt fjernet fra individet og lagt over på samfunnet. Media bidro aktivt til å spre tanken om at problemene og løsningen ligger i samfunnsstrukturen. Ikke i kroppene til de undertrykte. Her fylte og fyller mediene en viktig rolle: Drahjelp til undertrykte.

Men media gir ikke funksjonshemmede i Norge samme type drahjelp. Tvert i mot. Mediene forklarer fortsatt undertrykking av funksjonshemmede med at problemet har noe med kroppene våre å gjøre. Fortsatt sies det at det er kroppene som skaper funksjonshemming, ikke de samfunnskapte barrierene. Det er fortsatt rullestolen som skaper problemet, ikke fortauskanten. Media legger her ikke vekt på å flytte problemforklaringen fra individet og over på samfunnet. Funksjonshemmede får rett og slett ikke samme type drahjelp fra media som andre diskriminerte grupper. Tvert i mot. Media vedlikeholder foreldede holdningene og dermed undertrykkinga. Sånn er det med den saken.

Et eksempel:
Et offentlig teater har fått kostbar ansiktsløfting. Men ansatte og publikum i rullestol kommer ikke inn, uten først å ringe teateret for å bli låst inn sideinngangen. Samfunnsstrukturen her er at det er fullt lovlig å stenge borgere ute på denne måten. Dette er nemlig ikke forbudt! For å belyse denne samfunnsstrukturen, trenger media et ”case”. En person å intervjue og å ta bilde av. Denne personen skal jo tjene som det pedagogiske hjelpemiddelet journalisten bruker for å fortelle leseren hva dette egentlig handler om. Og hva skjer?  Lederen for en av funksjonshemmedes organisasjoner stiller opp. Forsiden kommer, med bilde av en uglad mann i rullestol. Han beskrives som et offer for diskriminering. Punktum. Journalistens pedagogiske hjelpemiddel, ”caset” som skulle være knaggen for å avdekke samfunnsstrukturene har nå et eller annet sted underveis blitt forvandlet til å bli selve saken. Avisa avbildet ikke lovgiverne og beskrev dem som overgripere. Overgriperen gikk fri. Mens rullestolmannen fikk sitt offerstempel kringkastet. I beste mening.

Jeg tror noe av forklaringen er så enkel som at mediefolk ofte bruker ”Hva-om-det-var-meg-perspektivet” når de skriver om funksjonshemmede. Sorry, men så uprofesjonelt og så enkelt tror jeg ofte det er. Journalisten tror at jeg er trist fordi jeg ikke kan jogge. Mens jeg (i den grad jeg er trist) er trist fordi samfunnet aktivt og med loven i hånd stenger meg ute fra de fleste samfunnsarenaer.

Resultatet er at vi funksjonshemmede nesten uten unntak speiles ut i fra fysiske, psykiske, sosiale og medisinske forutsetninger.  På denne måten frarøves vi borgerrollen. På denne måten vedlikeholdes forestillingen om oss som ”de andre”. Hvordan skal vi få en slutt på dette?