Klassekampen 28. juni 2003

Likhet for loven?

Regjeringens ønsker å likestille kampen mot etnisk diskriminering med kampen mot kjønnsdiskriminering. Men at diskrimineringen av funksjonshemmede, seksuelle minoriteter og andre grupper fremdeles skal defineres som mindre alvorlig, viser at Norge fremdeles ikke ønsker å ta menneskerettighetene på alvor.

av Dag Øistein Endsjø

Kjønns- og religionsforsker, NTNU

 

Erna Solberg og barne- og familieminister Laila Dåvøy har nå tatt initiativet til å utvide mandatet til dagens (kjønns)Likestillingsombud til også å gjelde etnisk diskriminering. Det er positivt at regjeringen endelig oppgraderer kampen mot rasisme til å bli like viktig som kampen mot kjønnsdiskriminering. Men hvorfor stoppe der? Hvorfor skal ikke alle former for diskriminering bli behandlet som like alvorlige?

            Utgangspunktet for regjeringens initiativ er at kommer også en egen lov mot etnisk diskriminering, tilsvarende (kjønns)Likestillingsloven. Men de viktigste retningslinjene for norsk antidiskrimineringspolitikk er verken særlovene mot kjønnsdiskriminering og rasisme eller noen av de andre mindre omfattende spesialbestemmelsene som dekker andre grupper. Det er menneskerettighetene. Norske myndigheter er bundet av menneskerettighetene både gjennom å ha ratifisert en rekke sentrale konvensjoner og gjennom å gjøre disse til norsk lov gjennom Menneskerettsloven av 1999. Det beklagelige er at ingen regjering hittil synes å være klar over dette.

 

Likhet for loven

De viktigste to bestemmelsene om antidiskriminering er FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 26 som slår fast at «Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven» og den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 14 som forbyr «diskriminering på noe grunnlag». EMK artikkel 14 ramser deretter opp en rekke kategorier, men disse er å forstå som eksempler, ikke som begrensninger. Artikkelens intensjon er klar: Alle former for diskriminering er like alvorlige.

            Praksis både i FNs Menneskerettighetskomité og i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen viser også at bestemmelsene gjelder diskriminering generelt, og ikke bare de grupper som er spesielt nevnt i konvensjonene. Dette ser man blant annet av en rekke saker som gjelder rettigheter for homofile og transseksuelle. I saken Toonen mot Australia fra 1994 slo FNs Menneskerettighetskomité fast at forbud mot homoseksualitet er i strid med menneskerettighetene. Sakene L. og V. mot Østerrike og L.S. mot Østerrike hadde utgangspunkt i at Østerrike hadde forskjellig seksuell lavalder for heteroseksuelle og homoseksuelle. I januar i år slo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fast at dette representerte både en usaklig forskjellsbehandling og brudd med EMK artikkel 14. I saken Goodwin mot Storbritannia fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2002 at også diskriminering av transseksuelle er i strid med menneskerettighetene.

 

Rangeringssamfunnet

Likestillingsombud Kristin Mile skal ha honnør for øyeblikkelig å trekke diskriminering av homofile og funksjonshemmede inn i diskusjonen om et mer omfattende antidiskrimineringsombud. Det er likevel viktig når man skal se på antidiskrimineringslovgivningen om igjen, at man slutter å fokusere på enkeltgrupper og tar utgangspunkt i menneskerettighetenes forbud mot «diskriminering på noe grunnlag».

            Norge er i dag et rangeringssamfunn der myndighetene sorterer forskjellige former for diskriminering som om de skulle være mer eller mindre alvorlige. Øverst rangeres kjønnsdiskriminering som i dag dekkes av egen lov og behandles av både eget ombud, senter og av et stort antall kjønnslikestillingsansatte over det ganske land. Deretter kommer etnisk diskriminering som myndighetene nå prøver å heve opp på nivå med kjønnsdiskriminering. Langt etter disse diskrimineringsformene rangeres diskriminering mot funksjonshemmede og seksuelle minoriteter som bare dekkes av enkelte løsrevne lover. Aller nederst kommer en hel rekke andre former for diskriminering, som diskrimineringen av transseksuelle, transvestitter og overvektige som ikke nevnes spesifikt i noen lover.

            Det diskriminerende rangeringssamfunnet preger også myndighetenes satsinger og hva de velger å overse. Dette kan lett bety forskjell på liv og død. Til tross for at seks menn ble drept på grunn av sin homoseksuelle identitet bare på 1990-tallet, krever fremdeles myndighetene mer omfattende dokumentasjon om at lesbiske og homofile utsettes for hatkriminalitet før de ønsker å sette igang tiltak. Venter de bare på at enda flere homofile skal mishandles, myrdes og lemlestes?

 

Menneskerettigheter for alle

Den diskriminerende rangeringsmodellen kan justeres, men vil aldri forsvinne før myndighetene slutter å fokusere på de diskriminerte gruppene som av historiske og politiske årsaker har kommet tilstrekkelig i søkelyset, men i stedet retter oppmerksomheten mot diskrimineringen i seg selv som fenomen. Diskriminering er like krenkende mot menneskeverdet, like mye i strid med menneskerettighetene, uansett årsak. At noen former for diskriminering er mer utbredt enn andre, er ingen saklig grunn for at andre former for diskriminering enten tas mindre alvorlig eller overses fullstendig. Dette er en krenking av den diskriminertes menneskeverd.

            Den norske regjeringen bør følgelig gå tilbake til sin egen Menneskerettslov og se hvilke grunnleggende prinsipper om antidiskriminering de faktisk er bundet av. De må skape et omfattende lovverk og en ombudsordning som gjelder alle former for diskriminering. Dagens rangeringsmodell er i strid med menneskerettighetene idet den diskriminerer både seksuelle minoriteter, funksjonshemmede og mange flere. Norske myndigheter nekter disse sine grunnleggende menneskerettigheter.

            Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mente at Storbritannias diskriminering av transseksuelle: var «langt under standarden for menneskelig verdighet i det tjueførste århundre». Kanskje de snart vil si det samme om den diskriminerende norske antidiskrimineringspraksisen?