FRA PATOLOGI TIL POLITIKK!

Til tross for det tverrpolitiske målet som ble satt i 1981 om "full samfunnsmessig deltakelse og likestilling", avslører NOU 2001:22 "Fra bruker til borger" et enormt gap mellom dette målet og de samfunnsmessige realiteter vi funksjonshemmede fortsatt lever under. Det hører heldigvis til sjeldenhetene at et offentlig utvalg, på område etter område,  kan dokumentere, ikke en tilfeldig, men tvert om, en systematisk diskriminering av en hel befolkningsgruppe.

Utestenging, isolasjon, frihetsberøvelse, segregering og nedverdigende behandling framstår som symptomatiske kjennetegn for vår hverdag, nå over 20 år etter FNs internasjonale år for funksjonshemmede!

Det mest påfallende ved utredningen er allikevel ikke dens grundige og godt dokumenterte funn. Nei det er den øredøvende taushet omkring utredningen som er mest slående. Politikere, medier, fagfolk og mange funksjonshemmede selv har så langt tiet i hjel det oppsiktsvekkende faktum at menneskerettighetssamfunnet Norge har institusjonalisert sin diskriminering av funksjonshemmede så systematisk, og over så lang tid, at den fremstår, for de uinnvidde, som usynlig eller endog human!

Hvorfor? Ja det er et spørsmål som er vel verdt en tanke.

Utestenging er diskriminering

Diskriminering er et ubehagelig, ja nærmest vondt ord. Det er sterkt følelsesladet og gir ubehagelige assosiasjoner. Diskriminering er noe vi helst ikke vil bli forbundet med.

De som diskriminerer vil stort sett aldri vedstå seg at det de gjør er diskriminerende – de bortforklarer det og forsøker å rettferdiggjøre sine diskriminerende meninger eller handlinger.

De som utsettes for diskriminerende ytringer eller handlinger blir stigmatisert, de får  mer eller mindre synlige merkelapper som ”annerledes” og ”annenrangs”. Ingen vil være annenrangs, og det skal mot og styrke til å være annerledes, derfor er det heller ikke lett å ta inn over seg at man faktisk blir diskriminert.

Har man i tillegg blitt diskriminert lenge nok så blir man også selv preget av den kulturen hvor diskrimineringen har fått vokse fram. Derfor har historien vist oss at mange undertrykte unnskylder og forsvarer undertrykkerne. For når samfunnet har klart å institusjonalisere diskrimineringen, da blir de diskriminerte selv stilletiende, umelende og takknemmelige mottagere av det diskriminerende samfunnets godvilje.

 

Hva er egentlig diskriminering?

Diskriminering er forskjellsbehandling. Ikke positiv forskjellsbehandling som har til hensikt å skape likhet, - men tvert i mot er diskriminering unødig forskjellsbehandling.

Det er forskjellsbehandling som segregerer i stedet for å inkludere. Det er forskjellsbehandling som undertrykker. Det er forskjellsbehandling som stenger noen ute fra fellesskapet. Det er forskjellsbehandling som ikke skaper likeverd og likestilling.

Diskriminering er som oftest flertallets makt over minoriteter, - det er basert på flertallets forståelse av de andre – de som flertallet betrakter som annerledes. Diskriminering blir flertallets praksis – slik flertallet synes praksis og holdninger best kan styre mindretallets liv, deres plass i samfunnet og deres muligheter til å leve sine liv med andre forutsetninger enn flertallet.

Men flertallet behøver ikke engang å være i flertall, det holder lenge å ha makt og kontroll. Kvinner er ingen minoritetsgruppe – men de får smake diskrimineringens pris. De sorte i Sør-Afrika utgjorde et solid flertall men var allikevel sterkt undertrykte og diskriminerte fordi de hvite hadde makt og kontroll.

Mange menn mente og mener fortsatt at kvinner ikke utsettes for diskriminering. De hvite i Sør-Afrika var av den klare oppfatning at sorte ikke var diskriminert. "Vi tar vare på våre sorte" sa de, "vi gir dem trygghet fordi de ikke evner å ta hånd om sine egne liv".

For de som diskriminerer evner ikke å se dem som de diskriminerer som likeverdige, derfor inntar de en paternalistisk holdning og "tar hånd om" de såkalt svake, de etter deres egen mening litt hjelpeløse, de som er annerledes. De mener selv at det skjer av godhet og hjertevarme – fordi de vet best hva de andre trenger, hvordan deres liv bør organiseres, hvilke arenaer de bør ha tilgang til og hvordan de best kan leve sine liv til flertallets tilfredshet.

Diskrimineringens motiver kan være forskjellige, men mekanismene er de samme. Resultatet blir utestenging, segregering og fravær av likeverd og likestilling.

 

Et biologisk problem?

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Tenk deg følgende:

Fra i morgen skal alle kvinner i alderen 25 og 40 år bare ha adgang til 30% av samtlige av våre forretninger. I 7 av 10 butikker og forretninger, enten det er dagligvarer, klær, bokandel eller hva det er, så skal kvinner i denne aldersgruppen ikke ha adgang.

Heldigvis bor vi i et sivilisert samfunn, og forhåpentligvis ville ingen av oss akseptert det.

Eller tenk deg: Fra i morgen skal alle som bor i Finmark og Sogn og Fjordane bare få lov til å reise med offentlig kollektivtransport kun 4 ganger i måneden. De skal betale full billettpris for disse reisene, - men forsøker de å reise flere ganger så skal de nektes det. Det spiller ingen rolle at de nettopp i disse fylkene med vanskelige geografiske og kommunikasjonsmessige forhold har et spesielt behov for mobilitetsfremmende tiltak. Regelen skal være 4 turer i måneden!

Et slikt forslag ville neppe ha kommet verken fra Regjering eller Storting, men tror du at folk ville ha funnet seg i det. Nei, takk og pris, - jeg tror at rettferdighetsforståelsen vår er så godt utviklet at vi ville ha protestert noen og enhver!

Eller tenk deg: Fra i morgen skal alle mørkhudede bare ha rett til å komme inn på halvparten av alle offentlige kontorer, kulturinstitusjoner, legekontorer, skoler og universiteter. Ville vi ha protestert? Jeg ville ha gjort det. Jeg ville ha gått i protesttog mot en slik diskriminering. Jeg tror at solidariteten i det norske folk ville ha våknet opp – vi ville ikke ha funnet oss i det!

Den opplyste leser bør nå for lengst ha tatt poenget mitt. Jeg lurer naturligvis på hvilket perspektiv vi har når det jeg har fortalt i disse eksemplene faktisk er hverdagen til tusener på tusener av funksjonshemmede her i landet, - ikke av og til, men hver dag, hele året gjennom – og som sagt, helt systematisk.

Og det skaper ikke harme, - det vekker ikke solidaritetstanken, og vi finner oss i at store grupper diskrimineres ved utestenging og store begrensninger i både bevegelsesfrihet og våre rettigheter som borgere. brukere og forbrukere.

Dersom folk i sin alminnelighet hadde opplevd at dette var urettferdig, at dette var en behandling som vi ikke ville ha funnet oss i – da ville vi ha engasjert oss – da ville vi ha protestert. Men vi gjør ikke det!

Hvorfor gjør vi ikke det?

Kan det skyldes at vi tror problemet ligger et annet sted? At vi ikke tenker at det er transportmidlene det er noe i veien med, eller forretningene, eller skolene, eller valglokalene. Kan det være at vi tror problemet ligger hos individet selv. At det er de "kroppslige egenskaper" som gjør at det bare må bli sånn?

At når Kari, som har ryggmargsbrokk og store gangproblemer, får innvilget støtte kjøp av bil, så er det fordi hun har ryggmargsbrokk. Mange tenker nemlig sånn. Det er nesten ingen som tenker at Kari ikke får tilskuddet til den bilen fordi hun bevegelseshemmet, - men fordi vårt samfunn ikke har gjort busser, trikker, tog og ferger tilgjengelig for alle mennesker som bor i dette landet.

Når vi tenker sånn – at problemet ligger i individets egen biologi – hva gjør det med deg som tenker sånn, - og hva gjør det med oss som blir utsatt for slike tanker?

Da blir det også et spørsmål om skyld! Hvem har skylda? Ryggmargsbrokket eller bussen? Kroppen eller samfunnet?

Knyttes det til min kropp så knyttes det jo til meg! Er det min skyld at jeg nektes adgang til landet fremste teaterbygning – Nasjonalteateret, eller for den saks skyld, at jeg ikke kommer inn på Botanisk museum – begge statseide kulturbærere som er finansiert av fellesskapets kasse? Er det rimelig at jeg skal akseptere denne skattefinansierte diskrimineringen? Er det rimelig at du skal akseptere det? Det angår deg kanskje ikke i dag, men det kan gjøre det i morgen. Eller ektefellen din, barnet ditt, eller bestevennen din!

 

Terapi eller toleranse?

Samfunnets syn på funksjonshemning og funksjonshemmede har blitt formet av den måten medisinens øyne har sett oss og forstått oss. Språket om oss er avledet av medisinsk terminologi og holdningen til oss er terapeutisk anlagt. Vi har alltid blitt betraktet som syke og følgelig blir vi sykeliggjort. Medisinens mål er å gjøre oss friske og dermed såkalt "normale". Det tragiske er bare at legevitenskapen forstår funksjonshemning omtrent like godt som det fundamentalistiske presteskapet forstår kvinner.

Vi habiliteres og rehabiliteres med fokus på det kroppene våre ikke kan. Det forsterker forståelsen om at problemet ligger i kroppen min, - og ikke i samfunnet holdninger eller omgivelsenes utforming. Fokuset blir medisinens defektologi og korrektologi. Kroppen er defekt – målet blir å korrigere – selv om all verdens medisiner ikke gjør meg i stand til å gå. Mitt mål er ikke å gå. Jeg vet at jeg aldri kan klare å gå. Mitt mål er å leve mitt liv. Slik jeg kan leve det – ikke slik andre mener jeg helst burde levd det.

For mange av oss framstår derfor helsevesenet som mer kroppsfiksert enn selv reklamebransjen. Reklamen gjør som den er opplært til, den kommersialiserer spekulativt de kroppsidealene som latinens "mens sanna in corpore sanna" (en sunn sjel i et sunt legeme) har lært oss alle til å forherlige.

Derfor må et opplyst og mennskerettighetsbasert samfunn slå ugjendrivelig fast at problemet ikke ligger i kroppene våre. Vi kan i alle fall ikke fortsette å leve med tanken om at det er oss selv – våre egne kropper som er problemet. Legges skylden på kroppene våre, - legges også skylden på oss selv. Men jeg er min egen kropp – min kropp er meg.  Jeg nekter å tro at jeg selv er skylden til at jeg ikke får delta likeverdig med andre. Forklaringen på den diskriminering vi utsettes for finner dere verken i det kjønn vi har, i den seksualitet vi har, i den hudfargen vi har, eller i andre kroppslige egenskaper som vi bærer med oss.

For meg er betydningen av slagordet "Et fargerikt fellesskap" først og fremst et spørsmål om toleranse. Toleranse for menneskelig variasjon. Toleranse for biologisk mangfold – også blant mennesker. Det er ikke mindreverdig å være kvinne selv om mannssjåvinistiske kulturer praktiserer det motsatte. Det er ikke mindreverdig å være farget selv om rasistiske kulturer praktiserer det motsatte. Det er heller ikke mindreverdig å være synshemmet, hørselhemmet, bevegelseshemmet eller intellektuelt forskjellig fra flertallet selv om funksjonshemmende kulturer praktiserer det motsatte.

Nelson Mandela, kanskje vår tids største og fremste forkjemper i kampen mot diskriminering og for likeverd, er blant funksjonshemmedes viktigste støttespillere. Og naturligvis ikke uten grunn, - fordi han selv har erfart diskrimineringens pris på både kropp og sjel. Han skrev en gang følgende[1];

‘Africans want to be paid a living wage. Africans want to perform work which they are

capable of doing, and not work which the Government declares them to be capable of.

Africans want to be allowed to live where they obtain work, and not be endorsed out of an

area because they were not born there. Africans want to be allowed to own land in places

where they work, and not to be obliged to live in rented houses which they can never call

their own. Africans want to be part of the general population, and not confined to living in

their own ghettoes. African men want to have their wives and children to live with them

where they work, and not be forced into an unnatural existence in men’s hostels. African

women want to be with their menfolk and not be left permanently widowed in the Reserves.

Africans want to be allowed out after eleven o’clock at night and not to be confined to their

rooms like little children. Africans want to be allowed to travel in their own country and to

seek work where they want to and not where the Labour Bureau tells them to. Africans

want a just share in the whole of South Africa; they want security and a stake in society.

Above all, we want equal political rights, because without them our disabilities will be

permanent. I know this sounds revolutionary to the whites in this country, because the

majority of voters will be Africans. This makes the white man fear democracy.’

 

Han kunne også ha skrevet mange flere setninger, for eksempel disse;

"Africans don’t want segregated public transportation.

Africans want to be allowed into any stores, theatres, schools or public buildings."

 

Bytt så ut "Africans" med "funksjonshemmede" så fremtrer virkelighetens parallell tindrende klart.

Svaret på vårt og Manneråkutvalgets krav om et ikke-diskriminerende samfunn er ikke mer fysioterapi, - men frihet. Svaret er ikke frihetsberøvende omsorg, - men likeverd. Det dreier seg ikke om patologi – det handler faktisk om politikk!

Nannestad, 25. mai 2002

 

 

Lars Ødegård

generalsekretær

Norges Handikapforbund

---