VG 19. november 2002

Det norske rangeringssamfunnet

Av Dag Øistein Endsjø

Religionsviter og kjønnsforsker

 

I Norge er det stor forskjell på å være diskriminert og å være diskriminert. Noen former for diskriminering er mer alvorlig enn andre. Diskriminerte grupper rangeres etter en fast rekkefølge. Først kommer (1) kjønnsdiskriminering, så (2) rasisme og etnisk diskriminering, (3) diskriminering av lesbiske og homofile, (4) diskriminering av funksjonshemmede, og til slutt (5) diskriminering av transkjønnede og andre grupper. Med visse variasjoner finner vi den samme normative rangeringen systematisk gjennomført i norske lover, i offentlige organer, samt i myndighetenes utspill og satsingsområder.

         Norske politikere nekter å se på diskrimineringen som et allment fenomen. Først når en diskriminert gruppe er blitt identifisert, har myndighetene tatt affære. Graden av oppfølging beror på hvor lenge en gruppe har vært identifisert som diskriminert, og på gruppens egen politiske styrke.

         Minst søkelys har vært rettet mot de formene for diskriminering som rammer folk uavhengig av lett identifiserbar gruppeidentitet, som f.eks. på grunn av alder eller vekt. Inntil vi er villig til å sette fokuset på diskriminering som generelt fenomen vil samfunnet fortsette å tolerere mange former for diskriminering.

         Det norske lovverket er konsekvent i sin forskjellsbehandling. Bare kjønnsdiskriminering anses som så alvorlig at det er blitt tilgodesett med en egen lov. Nå kommer rasisme etter, men selvfølgelig med en mindre omfattende lov. Reglene mot diskriminering av lesbiske, homofile og funksjonshemmede finnes bare spredd rundt om i forskjellige andre lover. Ser man nærmere på den beskyttelsen som tilbys, finner man også at den varierer etter samme rangeringssystem. Om noen mener man er blitt diskriminert fordi man er kvinne vil det være opp til arbeidsgiveren å bevise at så ikke var tilfelle. Alle andre må selv stå for bevisbyrden – om de overhodet er beskyttet av loven. Lovverket er også passivt ved de fleste former for diskriminering. Bare loven for kjønnslikestilling er utformet som en aktiv pådriver mot diskriminering.

         Den norske ombudsordningen er også diskriminerende i sin struktur. Mens kjønnsdiskriminering er blitt tilgodesett med både (kjønns)likestillingsombud og -senter, er etnisk diskriminering bare blitt avspist med et senter. Ingen andre former for diskriminering er funnet alvorlig nok til at de har fått noe eget organ.  Egne likestillingsrådgivere finnes i de fleste kommuner, høyskoler og andre offentlige institusjoner, men fordi «likestilling» i norsk offentlig språkbruk er blitt gjort identisk bare med kjønnsdiskriminering, er ikke noen av disse likestillingsansatte nødt til å hjelpe deg hvis ikke diskrimineringsgrunnen har med kjønn å gjøre.

         Offentlige utspill er preget av den samme rangeringsstigen. Da Regjeringen ble oppmerksom på ensidigheten som preger norske styrer, overså de fullstendig at det ikke bare er hvite, heterofile kvinner som holdes utenfor Gutteklubben Grei. Ifølge regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering skal rasisme – men bare det – kunne koste private bedrifter statskontrakten. Diskriminering av lesbiske, homofile og funksjonshemmede er visst ikke like nøye. Regjeringen sponser i stedet homofiendtlige organisasjoner med hundrevis av millioner kroner.

         Norske politikere har systematisk utøvd en splitt og hersk-politikk. Deprimerende nok har de sterkere av de diskriminerte gruppene ofte sett sitt snitt i å holde andre nede. (Kjønns)likestillingsombud Kristin Mile stiller i en særklasse idet hun ønsker også å grunnlovsfeste forskjellsbehandlingen av diskriminerte grupper. Antirasistiske organisasjoner har tilsvarende ofte vært homofiendtlige, mens krefter innen homobevegelsen nekter å se diskrimineringen av funksjonshemmede og transkjønnede som relatert til diskrimineringen de selv utsettes for.

         Alle former for diskriminering er like alvorlig. Det er ikke verre å bli diskriminert fordi man er i rullestol, lesbisk eller afrikansk, enn fordi man er kvinne eller mann. Det er dette som må bli utgangspunktet for norsk antidiskrimineringsarbeid. Vi må tenke om igjen når det gjelder hele vår kamp mot diskriminering. Vi må begynne å se diskrimineringen som et helhetlig fenomen og kassere dagens rangeringssamfunn som i seg selv er diskriminerende. Det er en rekke grep som må til, og vi kan begynne med følgende:

- Vi må revidere lovverket slik at alle former for diskriminering blir behandlet som like alvorlige. Ingen former for diskriminering må lenger blir oversett – selv diskrimineringsformer som ennå ikke er blitt er identifisert må omfattes av lovens intensjon. Med dette som utgangspunkt kan man så se på hvordan man best kan bekjempe de forskjellige uttrykkene for diskriminering.

- Vi må få ett antidiskrimineringsombud som arbeider med alle former for diskriminering eller en rekke med utfyllende ombud slik at ingen grupper lenger faller utenfor.

- Alle offentlige likestillingsansatte må få sitt mandat omdefinert slik at det dekker hva deres stillingsbetegnelse faktisk refererer til: Likestilling og ikke bare kjønnslikestilling.

         Jeg krever et klart svar av den norske regjering med justisminister Odd Einar Dørum i spissen. Når vil de begynne å se på all diskriminering som like alvorlig, og slutte med dagens systematiske forskjellsbehandling av diskriminerte grupper?