Relative menneskerettigheter

Dag Øistein Endsjø
Postdoktorstipendiat, Universitetet i Oslo

Regjeringen liker å fremstille seg selv som verdensmester i menneskerettighetene. At de behandler funksjonshemmede, homofile og transkjønnede som annenrangs borgere ser de likevel ikke som noe problem. I Norge relativiseres i stedet menneskerettighetene. Selvfølgelig er regjeringen for menneskerettighetene, de gjelder bare ikke i samme grad for alle.

Regjeringen oppgraderer nå endelig arbeidet mot rasisme med en egen lov mot etnisk diskriminering og ved å utvide Likestillingsombudets mandat til også å gjelde dette feltet. Kommunalminister Erna Solberg ønsker å se initiativet i en større sammenheng: «Kampen mot diskriminering er viktig også i et menneskerettighetsperspektiv for å oppnå et fellesskap som ivaretar alle», skriver hun i Dagbladet 21.7. Men Solbergs ideelle «fellesskap» bygger på eksklusivitet og utelukking og ivaretar på ingen måte alle. Ved å utvide Likestillingsombudets mandat til å gjelde etnisk diskriminering – men bare dette – viser Solberg at hun tar ingen andre former for diskriminering på alvor. Mennesker som diskrimineres på grunn av funksjonshemming, seksuell identitet, alder eller andre mindre utbredte årsaker, diskrimineres i stedet dobbelt fordi regjeringen nekter å gi dem den samme beskyttelsen som mennesker som rammes av kjønnsdiskriminering eller rasisme.

Også den nye loven mot etnisk diskriminering åpenbarer regjeringens grunnleggende fordommer, idet alle andre former for diskriminering fortsatt skal være uten noen tilsvarende omfattende lov.

Den norske regjeringen driver en splitt og hersk-politikk overfor diskriminerte grupper. Mens kampen mot rasisme nå endelig skal sees som like alvorlig som kjønnsdiskriminering, vil alle andre diskriminerte grupper fremdeles stå ute i kulden. Taktikken var den samme da det sydafrikanske apartheidregimet vedtok å likestille indere og cape coloureds med hvite, for å skape en sterkere allianse for å holde svarte nede.

Som Solberg selv påpeker, oppfyller regjeringens initiativ kravene i EUs råds direktiv om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse. Men regjeringen oppfyller på ingen måte menneskerettighetene ved sin systematiske forskjellsbehandling av diskriminerte grupper. FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26 slår fast at «Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven», mens Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 14 forbyr «diskriminering på noe grunnlag». Begge disse konvensjonene er del av norsk lov gjennom Menneskerettsloven av 1999 og Grunnlovens § 110c.

Den norske antidiskrimineringspolitikken er følgelig i strid både med menneskerettighetene og med Grunnloven. Fortsetter regjeringen sin politikk som systematisk diskriminerer store deler av den norske befolkningen, kan de vente et nederlag i det norske rettsvesen såvel som i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Når, Erna Solberg, har du tenkt å begynne å følge menneskerettighetene og behandle alle former for diskriminering som like alvorlig?