Ikke nevnt - og glemt!

Derfor trenger funksjonshemmede en FN konvensjon og en nasjonal anti-diskrimineringslov i Norge.

av Berit Vegheim, leder for borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen.

Debattinnlegg i tidsskriftet Mennesker og rettigheter 4/2002

Hva er den største trusselen mot ivaretakelsen av menneskerettighetene? De fleste vil spontant svare: fortielse av at de krenkes. Dette er også hovedbudskapet i boken The Power of Human Rights.[1] En bok som har analysert betingelser for endring av praksis i en rekke land hvor brudd på menneskerettigheter har hørt til dagens orden. Vedvarende ytre og indre press ser ut til å ha størst innvirkning på landenes overholdelse av menneskerettighetene.

Betingelsen for at brudd på menneskerettighetene får oppmerksomhet er imidlertid at slike brudd oppdages. Som regel tenker vi da på land som forsøker å skjule sine ugjerninger, men oppdagelse forutsetter også at de som overvåker situasjonen er i stand til å gjenkjenne og identifisere gitte handlinger og situasjoner som brudd på menneskerettighetene. Hvis ikke, blir de berørte overlatt til seg selv uten alliansepartnere og det nødvendige press som må til for å endre praksis. Dette er situasjonen for verdens funksjonshemmede som nå på nytt krever en egen FN konvensjon. I Norge krever vi en anti-diskrimineringslov.

Ikke nevnt og glemt

Funksjonshemning er ikke nevnt som diskrimineringsgrunnlag verken i FNs to konvensjoner om sivile og politiske rettigheter (SP)[2] og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)[3], eller i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)[4] til tross for oppregning av nesten alle tenkelige diskrimineringsgrunnlag. Her er et eksempel hentet fra protokoll 12 til EMK:

Article 1 – General prohibition of discrimination1 The enjoyment of any right set forth by law shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.

Når denne utelatelsen blir påtalt, blir det fra jurister innenfor menneskerettighetsfeltet hevdet at selvfølgelig omfatter konvensjonene funksjonshemmede, siden de omfatter ALLE mennesker. Siden vi tilhører restkategorien -other status-, er dette i prinsippet korrekt. Men når den systematiske utelatelsen fra alle opplistinger av utsatte grupper også faller sammen med en like systematisk utelatelse fra dagsorden i alle fora og dokumenter hvor diskriminering og menneskerettigheter debatteres, blir det svært vanskelig å opprettholde troen på at -ikke nevnt- ikke også innebærer at man er glemt. Eksempler på dette er offentlige dokumenter, artikler, forskning (sosiologi, medievitenskap, jus, sosialantropologi osv) og media. Sist men ikke minst, er diskriminering av funksjonshemmede et ikke-tema på dagsorden i menneskerettighets- og aktivistmiljøer som nettopp utgjør de viktigste garantistene for at en gruppes menneskerettigheter blir satt i fokus og ivaretatt..

Her er noen konkrete eksempler på at funksjonshemmede utelates fra dagsorden når menneskerettigheter er i fokus. I markeringen av 50 års jubileet for FNs Verdenserklæring for menneskerettighetene ble det avholdt et stort antall seminarer om hvordan menneskerettighetene er truet for ulike befolkningsgrupper. Ingen omhandlet funksjonshemmedes situasjon.

I en artikkel i dette tidsskriftet som omhandler behovet for å styrke det konstitusjonelle vern om menneskerettighetene, peker Marius Emberland på at det ikke finnes noe diskrimineringsforbud i Grunnloven: ”for eksempel på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning eller politisk oppfatning.”[5] s. 312. Selv om Emberland her bare gir eksempler, er det disse som går igjen når diskriminering fokuseres.

I NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted [6] drøftes ytringsfrihetens vilkår i forhold til minoriteter på s. 68:

Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i ”åpen og opplyst samtale” kan sies å være en virkelig ”test case” på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.

Videre presiseres det at staten ikke bare skal avholde seg fra inngrep, men også har en positiv forpliktelse til å legge til rette for åpen samtale og fri informasjonsflyt. Denne uhyre viktige tolkningen av SP finner vi under avsnitt 4.3.4 ”Det flerkulturelle samfunn”.

Ytringsfrihetsutvalget ser ikke at mennesker med nedsatt funksjonsevne ekskluderes i informasjonssamfunnet og dermed er en virkelig ”test case” på ytringsfrihetens vilkår. Funksjonshemmede nevnes ikke med ett ord i denne utredningen, hvis tankegods vil være premissgivende for hvilke hensyn som legges til grunn i politikken på dette området i årene fremover

At Norge ikke føler seg forpliktet av SP til å legge til rette for politisk deltakelse for alle, fikk vi bekreftet da åtte organisasjoner av funksjonshemmede arrangerte et Tribunal for å sette menneskerettighetene på prøve høsten 2000. [7] Den arrangerte domstolen (bestående av kjente lagdommere) ga Regjeringsadvokaten medhold i at de sivile og politiske rettigheter utelukkende er av negativrettslig karakter, dvs. de skal beskytte den enkelte mot inngrep og overgrep fra staten. Staten har, ifølge dommene, ingen nasjonale eller internasjonale juridiske forpliktelser til å tilrettelegge slik at den enkelte borger faktisk får utøvet sine sivile og politiske rettigheter og plikter, for eksempel sikre at kommunestyresalen er tilgjengelig for folkevalgte rullestolbrukere.

Dette viser med all tydelighet at utelatelsen av funksjonshemmede fra opplistingen av spesielt utsatte grupper ikke kan betraktes som en tilfeldighet uten konsekvenser. Tvert imot er utelatelsen et uttrykk for hvem man ikke har hatt i tankene ved utformingen av konvensjonene. Funksjonshemning i likhet med f.eks. analfabetisme, er faktorer som ikke bare må tas i betraktning, men være styrende i utformingen av konvensjonene, om statene virkelig har ment alvor med at alle borgere skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. I dag er disse konvensjonene utilstrekkelige og vitner om at også på dette området ignoreres borgere med funksjonsnedsettelser.

Det spørsmålet som bør stilles av alle som blir gjort oppmerksomme på denne utelatelsen, er hvorfor alle disse andre gruppene er nevnt eksplisitt når konvensjonene omfatter alle mennesker, og hvorfor en gruppe stadig utmerker seg ved å være utelatt i opplistingen i så viktige dokumenter.

Videre bør man spørre hvorfor kvinner, barn og etniske minoriteter har fått egne konvensjoner som gir ytterligere beskyttelse, mens man har vurdert at funksjonshemmede ikke trenger egen konvensjon. Dette til tross for åpenbare svakheter ved de generelle konvensjonene nettopp for denne gruppen som i tillegg er usynliggjort i restkategorien – other status -. Fordi motstanden var så stor mot en egen konvensjon, ble funksjonshemmede i 1993 avspist med FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning.[8] De er ikke juridisk bindende.

Et nytt forsøk på å få en konvensjon for funksjonshemmede er på gang, parallelt med krav om forbedring av eksisterende konvensjoner. FNs ad hoc Komité som arbeider med et konvensjonsforslag har laget et resolusjonsforslag som bl.a oppfordrer statenes menneskerettighetsmiljøer til å engasjere seg i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner og andre, for å sette funksjonshemmedes menneskerettigheter på dagsorden og å fremme forslag til konvensjonstekst.

Anti-diskrimineringslov i Norge

Funksjonshemmedes organisasjoner krever nå et lovfestet vern mot diskriminering i Norge. NOU 2001:22 Fra bruker til borger[9] som ble lagt fram i fjor sommer gir solid dokumentasjon på behovet for en slik lov, og konkluderer på s. 294 med at:

Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende - til å gjøre dem til selvsagte hensyn og premisser. Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og manglende handling får ingen konsekvenser. Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke sett som en del av befolkningen - men som en gruppe som ønsker sine krav gjennomført på bekostning av den øvrige befolkningen. Det er et alvorlig paradoks at nettopp fordi hensynet til alle borgere ikke legges til grunn for politikk og utforming av tiltak, kommer samfunnet i en situasjon der en må ty til kostbare særløsninger i etterkant.

Til tross for sitt krasse budskap og sine drastiske forslag til virkemidler, har NOU 2001:22 blitt møtt av en nærmest ”øredøvende taushet”. Kun 4% av landets kommuner fant bryet verdt med å avgi høringssvar. Fraværet av oppmerksomhet gjenspeiles også i at funksjonshemmedes kamp for en anti-diskrimineringslov føres uten alliansepartnere, noe som skiller denne gruppen fra andre marginaliserte grupper i det norske samfunn.

Årsaken er manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres, både fra myndigheter og resten av samfunnet. Funksjonshemmede var den siste gruppen som fikk vern mot diskriminering i Arbeidsmiljølovens § 55 A, fordi myndighetene trakk i tvil om det var behov for det. Det var uten tvil EU-direktivet på dette området som avgjorde saken her hjemme.

Min påstand er at den rådende forståelsen av funksjonshemmedes plassering og status i samfunnet er fortsatt på det stadiet hvor man forsvarer manglende deltakelse med henvisning til biologiske og psykologiske årsaksforklaringer, dvs. ekskluderingen forstås som resultat av naturgitte, ikke menneskeskapte forhold. Det er først når samfunnet tar et oppgjør med denne fordomsfulle og antikvariske forståelsen av årsaksforhold, slik det har gjort i forhold til kvinner, ikke-hvite og homofile, at erkjennelsen av at funksjonshemmede blir diskriminert, kan etableres. Hvis menneskerettighetsforkjempere mangler denne erkjennelsen, vil diskrimineringen fortsette, og forties. Borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen vil utfordre menneskerettighetsmiljøer med Norsk senter for menneskerettigheter, som nå har nasjonalt ansvar for menneskerettighetskompetansen, i spissen, til aktivt å engasjere seg sammen med funksjonshemmedes organisasjoner i kampen mot fordommer og for lovfestet vern mot diskriminering nasjonalt og internasjonalt.

---

[1]Risse, Thomas m.fl., (red.): The Power of Human Rights (Cambridge, Cambridge University Press 1999)

[2] FNs internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter, SP

[3] FNs internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK

[4] Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, EMK,

[5] Emberland, Marius: ”I grunnlovskonservatismens favntak” (1997) Årgang 15. Nr. 3 / 4 Mennesker og rettigheter 312, 308-317

[6] NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted.

[7] Tribunal 13.9.2000 Referat (<http:/www.stopdisk.no>)

[8] FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning 1993

[9] NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer